Ideen om å gå 100.000 skritt på én dag har dukket opp flere ganger de siste årene. Jeg har gått 80.000 tidligere, og 75.000 i sommer, men dette har begge vært fjellturer med mange høydemeter med andre utfordringer. Det burde gå rimelig lett med flere skritt om man unngår høyde og ulendt terreng, tenkte jeg kjekt. Det kom meg også for øret at 100k var en ganske kjent tiktok-challenge. Utfordringer er alltid fristende, så i vår startet jeg «verving» av turkamerater til 100.000 skritt på 1 dag.
Når spørsmålet om det var noen som ville bli med å gå 100.000 skritt kom, var de fleste svarene: hvorfor? Og det er et ganske godt spørsmål. De fleste har 10.000 som et daglig mål. 10 ganger 10.000 er litt galskap, men galskap er også gøy.
Etter noen runder klarte jeg å få med meg 2 glade og spreke kollegaer, the challenge was on!
Vi møttes 04:00 på sagene kirke igår morges i nattemørket. Da hadde vi alle gått ca 20 minutter fra hver våre hjem. Det gikk ganske fort opp for meg at jeg hadde feilberegnet temperaturen. Yr sa 9 grader (vurderer søksmål), men reelle grader var 3. Jeg hadde på meg alt for lite klær. Men det var meldt knallsol hele dagen, så vi var ved godt mot og jeg hadde fortsatt litt tro på at singleten jeg hadde på under trøye og syltynn jakke skulle komme til anvendelse. Vi trasket nedover Oslo by, i retning Frognerparken. Humøret var godt, og praten gikk lett.
Etter Frognerparken gikk turen til Bygdøy. Det var lite ønskelig å gå 100.000 skritt på asfalt, så vi var stadig på jakt etter stier og grusveier. Bygdøy var rimelig idyllisk på denne tiden av døgnet, og ved huk så vi første tegn til sollys.
Tanken var at første stopp skulle være en kaffepause på en hyggelig kafe med god varme innendørs. Vi så for oss at dette ble i 7-8 tiden. Men kafeer åpner tydeligvis ikke så tidlig på en lørdag. Det ble derfor circle k på skøyen som ble redningen for et kort stopp med toalettbesøk (kalde hender takket for varmt vann i flere omganger) og varm te.
Så ruslet vi videre langs vannet i retning vest. Da var solen kommet opp, og det ga håp om noe varmere vær.
Etter lysaker ruslet vi ut mot fornebulandet. Vi søkte oss til gress og grønne områder og det var ganske idyllisk på Fornebu. Nå fristet imidlertid kaffebesøket på hyggelig kafe mer enn noen gang. Men jo lenger fra Oslo sentrum, jo senere åpner bakerier. Det ble også en utfordring å komme seg ut av fornebulandet. Da vi gikk forbi fornebuklinikken for 2.gang forsto vi at vi hadde gått rundt i ring. Det ga en del latter, men spilte forsåvidt ikke så stor rolle, vi jaktet skritt ikke stedsmål. Men nå trengte vi en ordentlig pause og varme, og målet ble Cc vest. Shoppingsenter kan gi en del skritt det også.
Så 6,5 timer inn i gåturen fikk vi vår første ordentlige pause. Det var helt nydelig. Da hadde vi gått over 40.000 skritt, og var foran skjema. Humøret var på topp. Vi surret en del inne på senteret, proviant skulle kjøpes, jeg var innom Anton sport i jakt på polvotter (som de tydeligvis mente det var for tidlig for), og vi måtte ha litt ordentlig mat.
Så gikk turen mot sandvika. Gikk forbi min ungdomstid på stabekk og fulgte omtrent melkeruten til den gamle løkeberg bussen (som jeg ikke aner om fortsatt er operativ), men det var en ganske kjedelig vei, og humøret sank vel noen hakk.
Vel fremme i Sandvika kom solen frem for fullt, vi var da over halvveis og da var det topp stemning igjen. Vi fant oss et utebord i solen på musikkflekken og mine to turkamerater fikk hver sin øl. Det ble fanta for min del og en streng beskjed til jentene om at de kun fikk drikke 1 øl (og «ingen shot, Rikke»). Jeg ville helst slippe å gå de siste 50′ alene. Henrik spilte en viktig rolle som støtteapparat denne dagen, og møtte oss på musikkflekken med skobytte og skift. Akkurat skift var ikke særlig nødvendig. Det var ikke svettet en dråpe i den kulden vi hadde hatt.
Med nye sko og latteren til Henrik (som var veldig glad for at han slapp å bli med) bak oss, trasket vi videre ut mot Kalvøya. Det var godt for føttene med litt mykere underlag. Og etter å ha forvillet oss ut på nudiststranden (der folk tydeligvis enda syntes det var varmt nok til å sole seg), fant vi det tryggest å gå i ring rundt fotball banen en stund, som balsam for såre føtter. Det fungerte helt til vi holdt på å få en frisbee i hodet. Vi hadde ikke helt fanget opp at vi gikk midt i frisbee golf banen.
Her kunne vi også legge til ekorn på listen over dyr og vekster vi hadde sett på turen. Listen ellers besto av; katter, hunder, rådyr, fugler, brunsnegle, fluesopp, røyksopp og ukjent sopp.
Vi gikk videre langs storsenteret, Slependen og Billingstad, Hvalstad og det begynte å bli kaldt igjen. Vi var vel rundt 70.000 skritt da vi for alvor begynte å kjenne på ordentlig vondter og litt mentale nedturer. Den ene slet med gnagsår, den andre slet med hofter og jeg slet aller mest med kulden. Vi gikk så mye vi kunne i grøftekanter for å unngå ren asfalt, og forsøkte å gå baklengs i blant for å variere belastning. Hele kroppen knaker litt ved sånne strebelser. Og i blant fant vi en benk for en kort hvilepause.
Vi tuslet også en tur ut mot konglungen. Jeg skriver «tuslet», for det var nå rett beskrivelse. Tempoet hadde falt og hvert skritt var mer påtagelig. Der ute på konglungen var humøret mitt ganske labert og vi hadde fortsatt langt igjen. Jeg var så vanvittig kald, nå var solen på vei ned igjen, og jeg hadde aldri rukket å fullt få opp varmen i de timene solen hadde stått på. Det var fortsatt 20.000 skritt igjen. Men vi fikk lagt hest og sau til listen over dyr vi hadde sett.
Heldigvis har vi en kollega i vollen som hadde tilbudt oss forfriskninger om vi kom innom. Det var nå en drøy time dit, og vi la en plan om å gå innom der, få litt varme før vi gikk ut for siste etappe. Det var nok den aller tyngste timen for min del. Jeg var så utrolig kald. Tror nok jeg aldri har vært så kald noengang. Og da Kristina møtte oss på trappen, og i løpet av et par sekunder hadde surret meg inn i 2 ulltepper og en dunjakke og plassert meg i en stol, var det nesten så jeg felte en tåre (hadde det ikke vært for at jeg nesten var apatisk). Jeg skalv som et aspeløv, og datteren hennes trodde nok vi var halvgale. 3 zombier utslitt på hver sin måte, uten særlig evne til å holde en samtale. Og vi hadde fortsatt 7.500 skritt (ca 1 time gange) igjen…
Kristina kledde meg opp med ullgenser, lue, polvotter og boblejakke før hun ikledde oss alle refleksvest og hodelykter, og sendte oss ut i skogen for siste etappe. Og mens vi gikk 1 time i mørket med mye oppover, ble jeg endelig ordentlig varm for første gang den dagen. Og jeg kunne også bidra til litt motivasjon til de andre for de siste få tusen. Nå var målet så nære, og hvert skritt var betydningsfullt.
Skogen var mørk, og vi hørte mye, men så ikke noen flere dyr vi kunne putte på listen. Og på de siste hundre meterne ned til Kristinas hus rundet vi omsider 100.000 skritt. Nærmere 8 mil og nesten 2 maraton – på 1 dag. Det tok 18 timer inkludert pauser. Woohoo!
Kristina hadde imellomtiden laget middag til oss, bordet var dekket og vinen var luftet. Snakk om luksus! Vi var kanskje ikke de mest elegante middagsgjestene, med albuer på bordet, der vi slafset i oss mat og snakket usammenhengende med mat i munnen. Men vi hadde klart målet vårt, og vi var ferdig med å gå. Utslitte på en annerledes måte, men meget fornøyde.
Denne turen skal aldri gjentas, den kan heller ikke anbefales. Men galskap gir gode historier og minnene vil bevares 😉
Til slutt: takk til Rikke og Kari-Helga for en tøff, men hyggelig tur. Og for deling av bilder📸
