Belizimo

Miami er en ganske deilig mix av amerikansk, latino og karibisk. Alle kan både spansk og engelsk, og man får en litt mer laid back feel av moro i sør florida. Vi elsker tv-serien Dexter og har sett den uendelig med ganger, mye fordi den foregår i Miami, og man blir litt ekstra glad av musikken, menneskene og hele Miami viben.

Baksiden av medaljen er at det er ganske slitent, skittent og med skyhøye priser i høytid/høysesong. Så tirsdag satt vi oss ned for å planlegge hvordan vi skulle feire nyttårshelgen. Karibien lokker jo alltid, og vi var innom flere øyer og muligheter. Det er et puslespill å reise under covid. Tusen ting må sjekkes, og informasjonen er så dårlig at du selv må prøve å få alle brikkene inn i samme brett.

Vi bestemte oss for Grand bahamas (vi har aldri vært på bahamas), og booket flybilletter til onsdag morgen. Da kunne vi bruke test-attesten vi hadde fra Norge fordi den var innenfor 72 timer. Dog var det litt uklart om de godtok at den var fra Norge iom vi hadde vært et par dager i USA. Vi turte derfor kun å bestille en-veis flybilletter og kun 1 natt på hotell, for å ikke risikere å tape for mye om vi ble nektet innreise. Så skulle det søkes om helsesertifikat fra bahamas. Henrik fikk «denied» på første forsøk. Usikkerhet rundt om de godtar mix/hybrid vaksiner som vi har, med både Pfizer og Moderna, og godtok de egentlig at testen vår var tatt i Norge? Men så fikk jeg godkjent, og det viste seg vel egentlig at Henrik bare hadde glemt å laste opp vaksinepasset. So far so good.

Good to go onsdag morgen, og tidlig som vi våkner uansett var vi på flyplassen nesten 3 timer før avreise. Digg med god tid og tid til å slappe litt av på en starbucks tenker vi. Innsjekkingskøen gikk nesten ut av flyplassen… og nesten mer uorganisert enn Miami customs. 2 timer tok det – med munnbind…omsider fremme i skranken sier damen at hun ikke kan sjekke oss inn fordi vi ikke har retur-billett. Og innsjekk stenger om 10 min. Vi finner enn båt tilbake til fort lauderdale 6 dager senere, og Henrik skriver så fort fingrene makter med 1000 spørsmål for å booke en fergebillett. Med 3 minutters margin og heldigvis litt tålmodighet fra innsjekkingsdamen får vi omsider boarding passene våre.

15 minutter før boarding oppdaget vi at køen for sikkerhetskontrollen var omtrent like lang som innsjekkingskøen. Uorganiserte som de er hadde de selvsagt stengt 1 av 4 stasjoner på årets travleste dag. Det er ikke mye man får gjort… og da vi kommer frem til kontrollen er det et kaos. Hver sikkerhetskontroll bås kjører sitt eget sett med regler. I vår kø fantes ingen bokser til å legge ting, så alle eiendeler ble bare kastet rundt. Helt utrolig at vi kom ut der uten å mangle noe. Vi rasket til oss det som var vårt, forsøkte putte det tilbake i vesker og lommer mens vi løp. I mangel på hender og med mye løse gjenstander, kastet jeg igjen på meg boblejakken, og vi løp mot gaten. 2 minutter før gaten stengte var vi fremme hos en hyggelig flyvert som ønsket velkommen. «How are you?» «A bit stressed!» «Why?». Nei, nå skal du høre…var jo ørlite fristende, der jeg igjen sto dødssvett med boblejakken… men vi nikket og smilte og sank ned i flysetene. Tror vi begge er ferdig med Miami airport på en stund…

30 minutter senere landet vi på Bahamas, endelig tilbake i karibien. Null mas på flyplassen og solen skinner! Alt går i skilpadde-tempo, og strendene er helt magiske.

Så etter denne tiraden her om ubrukelig american airline og MIA, skal vi bare skru om hodet fra flystress mode til feriemode, så skal jeg skrive litt mer om Bahamas 😀