Belizimo

Bula Vinaka – Toberua Island Fiji

Da vi ankom Nadi på Fijis største øy, ble vi møtt av en smilende taxisjåfør med skilt, til lyden av Fiji trommer og sang som velkomst til denne vakre stillehavsøyen. Taxien kjørte oss i 4 timer tvers over hele øyen og etter en nydelig solnedgang omtrent halvveis ankom vi stoppestedet i mørket. 2 menn møtte oss midt i skogen nær elvebredden og bakserte både oss og baggasjen over i en båt i kullsvart natt. Månen ga oss litt lys til å skimte en frodig elvekant før vi var ute på det åpne hav.

Jeg er ikke så tøff i båt, og det var en og annen katastrofetanke som snek seg inn underveis der vi skjøt fart over bølgene og det sprutet litt i ansiktet mitt. I smug tittet jeg bort på Henrik som så ut til å storkose seg. Vel fremme på en liten øy ble vi vist til bungalowen vår (som kalles bure her), der det ventet nattmat og te.

Som en liten unge spratt jeg opp da jeg våknet neste morgen (såvidt etter kl 6) til bølgeskvulp og palmesus. Jeg var snar med å åpne døren. Ganske idyllisk når dette er hva som møtte meg.

Og her bor altså vi. Som de eneste gjestene på hele øyen, er det som om vi faktisk har chartret vår egen private paradisøy. Det er jo snarere tilfeldighet eller flaks, men det passet oss utmerket.

Og her på en øde øy feiret vi Henriks 40 årsdag. En relativt rolig feiring, han dykket og jeg fisket fra båten (fikk ingen fisk). Henrik så både sjøslange, skilpadder, hai og masse fargerike korallfisk.

På kvelden spiste vi middag i herlige omgivelser.

Dagene er rolige her ute og går ut på å fråtse i latmannsliv.

Klokken er for lengst tatt av håndleddene, deprimerende uansett å se mangel på skritt. De trommer når det er mat, ellers styres det meste av aktiviteter basert på høy og lavvann.

Dessuten bader vi mye. 34 grader i luften og ved lavvann rundt 40 grader i havet.

Konseptet på øyen er at vi alle skal anse øya som vårt eget hjem. Her er ingen låser eller formelle gester. Men en del Fijiansk tradisjon har vi opplevd. Som Kava ritualet. Dette er en drink (ser litt ut som gjørmevann), møysommelig laget gjennom mange prosesser av en mildt narkotisk og naturlig pepperrot. Vi merket ikke noe av den narkotiske effekten, men selve ritualet var morsomt å ha prøvd.

Øya kryr av dyreliv, men vi har knapt sett et eneste insekt. En ganske unik og perfekt kombinasjon. Øyas eget kjæledyr heter Jack, og er en humørsyk liten raring. Han sier hei hvis han gidder.

Ellers er det mye underholdning i eremittkreps. Spesielt når de skal skifte hus.

Et hav av fisker er her, som et enormt akvarium. De hopper og lager leven. En ål så vi også. Og krabber – uendelig mange krabber. De har fest på kveldene.

Det er i det hele tatt ganske spennende å leve så tett på naturen. Se fugler som fanger fisker. Større fisker som spiser mindre fisk. En haug av fisker som hopper og nærmest flyr for å slippe unna. En kveld da vi hadde lagt oss hørte vi et rabalder i havet utenfor, vi løp ut i mørket med lommelykt. Men fikk ikke sett hva det var. Mistenker at det var en stor rovfisk som ønsket seg et bedre måltid.

Batteriene er fulladet. Det merkes på at jeg plutselig gleder meg voldsomt til ordentlig trening, til å slite meg litt ut. Og jeg klør i fingrene etter å få i gang min nye pc og gjøre en liten jobb – når vi etterhvert får nett og noe mer rutine igjen. Min fitbit lyser med «dagsform 100 score» hver dag.

Å bo på en så liten og relativt urørt øy er en helt spesiell opplevelse. Tipper jeg kommer til å drømme meg tilbake hit et utall ganger, når jeg sitter hjemme på jobb i høstmørket igjen. Men for nå er vi ganske fornøyde med å vende tilbake til sivilisasjonen. Jeg er nok ikke helt klar for Robinson riktig enda.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Translate »