Det nærmer seg tiden på året da jeg begynner å gå tom for tålmodighet med dominikanere, og i går var det vel nesten så begeret rant over for flere av oss.
For å kunne fortelle historien må jeg gå litt tilbake i tid. Vi har altså bestilt solcellene våre. Etter mye frem og tilbake med både Sverige, Tyskland og Usa, endte vi med å bestille fra Kina. Det skulle ta 6 uker med fraktskip. Vi bestilte i begynnelsen av desember. Fordi vi ikke fylte en hel container, ble pakken vår stående i Kina en stund slik at containeren ble fylt opp. Det var derfor allerede litt forsinket før det kom i vei. Deretter har vi ventet. Vi har forsøkt å ordne alt herfra, slik at vi i allefall ikke skal miste tid når skipet først kommer hit. Kina skulle kun frakte til havnen i Santo Domingo. Vi har derfor kontaktet et fraktselskap her, som skal frakte solcellene fra havnen og opp til oss, og de skulle også betale tollen for oss. Vi har forsøkt å spørre dette fraktselskapet, og en drøss andre folk for den saks skyld, hvordan dette egentlig fungerer – hva er tollsatsen, hvor lang tid tar tollen, hvilke kostnader finnes? Men har fått flyktige og ikke-eksisterende svar. Noen mente tollen var 50% av verdi, hvilket ville vært ganske krise på et stort solcellesystem som jo koster en del.
Vel, ikke mye vi kunne gjøre annet enn å vente og se. Så endelig var skipet i havn, omtrent 1 mnd forsinket(og etter en liten oppoverbakke der vi på et tidspunkt fikk melding om at skipet var «seized» eller «fryst» på norsk). Tollsatsen var som nevnt satt til 0, pga grønn energi, hvilket var en stor lettelse. De skulle dog ha noe for «handling» og «storage» såklart, men det var rimelige summer, og vi løp ned til det fraktselskapet som skal frakte varene opp hit med betaling til tollen. Og da skulle alt være klart trodde vi. Hvilket bringer oss til gårsdagen. Henrik fikk en mail med faktura på 300-og noe dollar til et helt annet selskap som gjaldt denne frakten. Etter en del spørsmål til den ene og den andre, fikk vi vel ikke helt tak i hva denne fakturaen var for, men vi skjønte ganske fort at fraktselskapet som skulle frakte solcellene opp hit, ikke fikk varene våre ut av tollen før denne fakturaen var betalt. Så Jon og Henrik dro til banken for å betale i går morges. Men ingen banker ville la dem betale fakturaen, fordi selskapet kun hadde dollarkonto i Florida. Bankene her vil tydeligvis kun godta innenlands betaling. Våre egne norske banker bruker 2-8 virkedager på utenlandstransaksjon utenfor EU, og iom Jon kun er her i 10 dager til og er den som faktisk kan noe om innstallering, var ikke dette noe særlig godt alternativ. Rundt kl 11 i går formiddag kom vi til at den beste løsningen ville være om vi dro ned til dette selskapets hovedkontor i Santo Domingo(hovedstaden) og betalte regningen direkte der.
Slik hadde det seg at vi kl 11 igår, fikk en impuls roadtrip ned til sørkysten. Det er jo hyggelig med roadtrip forsåvidt, selvom 4 timer hver vei er ganske tidkrevende og dyrt på bensin.
Vel fremme i Santo Domingo, skulle vi også finne dette kontoret. Det tok oss ytterligere 45 minutter, og vi var fremme der rundt 15:45 – litt bekymret for om de plutselig hadde stengt kl 15(som de jo kan gjøre her nede i blant). Det hadde de heldigvis ikke, og Henrik gikk inn for å betale. Men nei – kortbetaling, det godtok de selvsagt ikke, ikke godtok de landets egen valuta pesos heller. Så da hadde vi 1 time på oss til å finne 300-og noe dollar. De fleste sendte oss rundt i ring da vi spurte etter bank, og vi fikk oss en ganske lang gåtur rundt hele zona colonial(gamlebyen). Her er det forøvrig veldig fint, og jeg fikk tatt litt bilder før vi hastet videre.
Endelig fant vi en minibank som kunne gi oss pesos. Deretter var det å finne et vekslingskontor som kunne veksle til dollar, hvilket heldigvis gikk ganske fint. Vi rakk tilbake akkurat før de stengte, og fakturaen var endelig betalt!
Vi feiret med middag på Denny’s. Kanskje ikke mitt toppvalg, men Henrik og Jon ville så gjerne se champions league kampen, som de da selvsagt viste på Denny’s. Dessuten fristet Jon meg med milkshake(som jeg forøvrig aldri drakk fordi det var for stor matporsjon), så jeg var nedstemt.
Tilbake i bilen for nye 4 timer hjem. Puuuhh. Det er utrolig hvor bortskjemte vi er i Norge på kunnskapsnivå, skolegang og utdanningstilbud. Manglende utdannelse synes i alle ledd her, som banksystemet, men ikke minst i trafikken. Vi kjørte ut av Santo Domingo til solnedgang, og hadde nesten 4 timer med kjøring i mørket.
Mopeder overalt; helst uten lys, og gjerne i feil kjøreretning. De forstår ikke bruken av fjernlys og effekten det gir, så man kjører stort sett med et fjernlys i frontruta og et i bakruta, uten å se noe som helst. Folk løper rett ut i motorveien, de mangler helt den konsekvensanalysen vi hjemme i Norge har fått inn gjennom morsmelken. Jeg kan komme med hundrevis av lignende eksempler bare fra i går.
De innførte førerkort her for 5-6 års tiden. Jeg tviler dog sterkt på at majoriteten har førerkort. En liten digresjon; det ryktes at politiet her fikk inn en haug av promillemålere fra USA, og skulle begynne med kontroll av promiller. De fant imidlertid aldri ut hvordan apparatene fungerte, så de skrinla hele prosjektet. Promillekjøring er derfor fortsatt helt vanlig.
Enden på visa; med liv og helse på spill, tok det oss 11,5 timer å betale én faktura(og spise middag på Denny’s). Heldigvis kom vi oss helskinnet både frem og tilbake. Kun takket være Henrik, som fortjener stående applaus for sin årvåkenhet, tålmodighet og kjøreferdigheter.
Jeg må innrømme at jeg i går syntes prisen å betale for å slippe kulde, vinterdepresjoner og 8-16 jobb var vel høy. Men da jeg våknet i morges, uthvilt og uten vekkerklokke, til strålende sol og skyfri himmel, så var det ganske greit allikevel. Gårsdagen får skrives inn i boken for historier som forhåpentligvis blir morsomme med tiden.
