Belizimo

Tirsdag formiddag var vi rimelig klare for avreise. Jeg hadde etappevis krampenytt de siste solstrålene, samtidig som jeg ryddet, pakket og fikset før avreise. To-do listen ble stadig kortere og reisenervene desto sterkere. Verst reisefeber hadde lille Dominic, som nok i flere dager hadde kjent at noe var på ferde. Et par timer før avreise kastet han opp på stuegulvet…

Henrik hadde akkurat kommet seg etter en matforgiftning noen dager tidligere, og i frykt for at vi skulle få noe slikt rusk opp på det hele, tok vi det begge rimelig rolig med mat. Kun litt melon og et par skinkeskiver ble den dagens brunch.

Så klokken 15:00 ble vi hentet av naboen, og kjørt til flyplassen. Vi var ute i god tid, men jeg var fortsatt nervøs for at noe skulle gå galt med innsjekkingen, iom det hadde vært så mye problemer og ombookinger i forkant. 

Etter typisk dominikansk kø, der hele folkemengden strømmer til fra alle kanter og trykker seg sammen, ingen tysk kødisiplin(til tross for tysk flyselskap), snikere dukker opp på alle sider, og der rulettkonseptet bestemmer hvorvidt du ender opp i en ledig skranke i enden av det hele, var jeg ganske fornøyd da den eneste «bumpen» var at vi måtte innom flyplass veterinæren for å betale en avgift(gud vet hva den avgiften er for, men…), og at vi da kunne få sjekket inn både katt og bagasje uten mer trøbbel. Puuuhh tenkte jeg, for jeg hadde vært sikker på at hvis vi kom oss på flyet til Tyskland, så ville alt gå smidig derfra. 

Endelig på flyet fikk vi tidenes mest stusselige middag, og det var ikke mye jeg spiste av den. 2 timer før landing våknet jeg- iskald og skrubbsulten. Rimelig uvanlig å være sulten på fly, der man stort sett får mat hele tiden, og typisk nok ble vi da servert historiens minste flyfrokost. Jeg slukte det lille rundstykket, og de tre fruktbitene. 

I Frankfurt var det rimelig grått, og vi fikk vårt første møte med kulden. Jeg hakket tenner der vi hastet oss mot baggasjebåndet. Vi hadde fått beskjed om at siden vi hadde måttet ombooke connection flighten vår, så kunne de ikke sjekke katt og bagasje rett videre. Vi måtte altså plukke opp alt i Frankfurt, gå gjennom tollen for å deklarere katten inn i EU, og deretter gå til SAS for å sjekke inn alt igjen før videre fly til Sockholm og deretter Gøteborg. Vi hadde derfor beregnet god tid i Frankfurt, og dette gikk ganske smidig. Dominic fikk litt kos, og den tyske tollen var fornøyde med papirene.

Innsjekkingen tok tid, men Dominic fikk møte en stor hund, og vi fikk hjelp av en ekstremt skravlesyk dame bak skranken. De skulle da sende både bagasje og katt via Stockholm til Gøteborg, der vi fikk igjen både baggasje og katt. Igjen pustet jeg lettet ut. Nå kunne jo virkelig ingenting gå galt. 

Da vi ventet på Stockholmflyet ved gaten, ser jeg plutselig Henrik med vaktsomt og flakkende blikk. Han har da sett en mann som setter fra seg en liten koffert, men som aldri kommer tilbake. Litt i overkant paranoide kanskje, etter 15 reisetimer og lite søvn, men gode borgere som vi er finner vi en flyplassansatt som vi informerer. Heldigvis var de kjent med kofferten og det var ingen fare. Noen minutter senere blir vi ropt opp i høyttaleren ved gaten. En hyggelig dame ber om å se kvittering for at vi har betalt for katten. Utrolig nok har jeg spart på denne, jeg som vanligvis aldri sparer på sånt, og hun informerer om at Dominic er på plass på flyet og at vi vil se han i Gøteborg.

I Stockholm var det jo smooth sailing. Vi landet på terminal 5 og skulle til terminal 4, men vi fant jo til slutt frem. Vi satt ved gaten i Stockholm-5 min før boarding, nøt solen gjennom vinduene og kjente man var glad for at reisen snart var forbi. Så ringer telefonen min. Det var et lite vennlig vesen fra stockholmstollen. De hadde blitt kontaktet av en passasjer som hadde funnet Dominic ved baggasjebåndet, og lurte på hvorfor vi ikke hadde hentet og deklarert han…

Da boblet raseriet mitt over, og jeg er sikker på at man kunne se røyk sive ut av ørene mine. Henrik hadde altså spurt sas pr telefon da vi booket billetten: «må vi hente katten i stockholm eller sjekker dere han videre i transit til gøteborg?». Deretter ringte jeg sas igjen for å bekrefte billetten, og stilte spesifikt det samme spørsmålet igjen. «Neida, det trenger dere ikke», var svaret. Vi spurte nok en gang da vi sjekket han inn i Frankfurt, og fikk der også bekreftet at baggasje tag’en hans sto til Gøteborg. Vi fikk igjen bekreftet dette ved gaten i Frankfurt da de ropte oss opp i høyttaleren. I tillegg hadde vi sjekket opp at Gøteborg var et valid point of entry for inntolling av dyr, og at dette strengt tatt ikke var nødvendig iom vi allerede hadde tollet han inn i EU i Frankfurt. Alt dette lirte jeg av meg i telefonen i et rasende tempo på inn- og utpust. Damen i andre enden hadde antagelig ikke hørt(ville ikke høre) et ord av dette, for det kom bare noen håpløse nedlatende kommentarer. Henrik forsøkte også å prate med henne(de snakker jo tross alt samme språk), i fall dette lite hyggelige mennesket ikke forsto norsk, men det var nyttesløst.

Så da 5 minutter før boarding måtte vi løpe tilbake til den andre terminalen, bli guidet via bakganger tilbake til ankomsthallen, for å hente vår kjære, lille hårball. I all oppstandelse forsto jeg ikke riktig at denne passasjeren som hadde funnet han, også var der og passet på han helt til vi kom. Så jeg får vel spore han opp og sende en takkehilsen. 

Så var det bare å gå inn i tollen på nytt. Det gikk jo for såvidt bra her også. Sjelden man finner noen som er så grundig deklarert som han totten her. 

Innen vi var ferdige hadde jo såklart flyet vårt gått for lengst, og jeg var vel litt på randen av resignasjon. Men det var bare å bite i det sure eplet og lete opp en sas-skranke.

Her møter vi tidenes mest arbeidsskye dame. Hun syntes umåtelig synd på seg selv som måtte hjelpe oss. Baggasjen vår hadde de akkurat klart å få av det første flyet før take-off. Så etter å ha hørt denne Mona syte til samtlige kollegaer pr telefon om hvor forderdelig det var å måtte ringe rundt for å spore baggasje, og å booke nye billetter, når hun ikke engang hadde hatt tid til «fika», og hvor fryktelig det nye systemet var som gjorde at hun ikke kunne booke inn den «jädrans» katten (hun sa faktisk dette…), meldte jeg meg frivillig til å hente baggasjen vår, så jeg slapp å gå i strupen på damen.

Etter hva denne Mona beskrev som nesten en times beinhard jobbing, klarte hun utrolig nok å få både oss, baggasje og katt med på neste fly til Göteborg. Hun tok heller ikke betalt for dette(hvilket hun såklart bare kunne forsøkt, da hadde jeg nok mistet totalt fatning).Da hun også fortalte (i samme klagende undertone såklart) at outsourcing var det nye store også i sas, og at de der i skranken ville miste jobben i løpet av de neste 6 månedene, steg humøret mitt en smule. Karma og det der… 

Dominic og baggasje ble nok engang sluset inn, og vi hastet på nytt gjennom sikkerhetskontrollen. Rakk akkurat frem til gaten, og var sistemann inn på flyet.

Selv Dominic hadde resignert da vi plukket han opp i Gøteborg. Knapt en lyd fra han da han møtte kulden her. Jeg var vel såpass overopphetet av sinne og frustrasjon, at jeg knapt enset kulden selv.

Heldigvis kom Henriks svoger og hentet oss, og kjørte oss til bilen vår som sto hos Henriks kompis. De møtte meg med pepsi max, og jeg kunne jo umulig være sint så mye lenger.

En knapp times kjøring senere var vi på hytta i Varberg. Dominic var overlykkelig for å komme ut av buret. Strakte seg og spankulerte fornøyd rundt. Jeg var glad for å se boblejakken min!

Så satt vi oss tilbake i bilen, og dro til butikken. Til tross for et hardt døgn – 23 reisetimer for å være nøyaktig, er det visse tradisjoner det er verdt å holde på. Henrik sverger til svenskt brød, filmjölk og smågodis, og jeg ønsker meg kanelgiffler, risifrutti og gräddost. Same procedure hver gang vi ankommer sverige. Men det viktigste var(og er alltid) Campinos pizza. Vi begge var helt utsultet, og den lukten i bilen da vi kjørte mot hytta med rykende varme pizzaer i fanget, det er nok til å plante et rimelig stort smil om munnen!

Svenske nyheter på tv’en, en varm, mett og fornøyd katt som ligger som et slakt utover halve sofaen, hver vår pizza med bearnaissesaus… Ja, så gikk vel alt ok allikevel… We are finally back!