Belizimo

Blogg

Waddle friday on Phillip Island

Fredag hadde vi en veldig spesiell og fantastisk dag. En dag jeg vil huske lenge! Våknet opp til deilig sol i Melbourne, etter en kald natt var gradestokken igjen krøpet over de 20.

Vi tok en spasertur og kjente på storbyvibbene.

Drakk kaffe på en klassisk kafe.

Så tok vi tak i en sjelden opplevelse for vår del. Vi dro på museum. Vi er generelt dårlige på kulturelt innhold, og nå overrasket vi oss selv med kunstmuseum; The Lume.

Det var magi!

En opplevelse jeg unner alle.

Formidlingen av impresjonisme av franske kunstnere med moderne teknologi var fenomenalt.

Hele området er dekket av lys og lyd, bilder, farger og inntrykk.

Og på en kafe midt i dette underverket kunne vi spise en makron, ta noe å drikke og nyte utsikten.

Helt optimal museumsopplevelse for noen som oss med litt måtelig interesse for kunst.

Sånt blir man faktisk veldig inspirert av. Og da de spilte morgenstemning mens fargene rullet over vegger og gulv, kjente jeg på en deilig eufori i hele kroppen.

Kanskje skal vi teste flere museer – men de må by på noe mer enn gamle, innrammede bilder på veggen 😀

Forfrisket av nye inntrykk og boblende inspirasjon tok vi farvel med Melbourne for denne gang, og kjørte mot Phillip Island.

Og magien var ikke over der, for vi hadde en ganske spesiell kveldsopplevelse også.

Dyrelivet er også her vel utbredt, og vi så flere wallabies. Dette er små kenguruer, og fantastisk søte.

Det var en wallaby som nesten poserte for oss. Ganske artig når den var så nære!

Phillip Island er også hjem til den største kolonien av blå pingviner. Verdens minste pingvin med mange navn; dvergpingvin, blå pingvin, eventyr pingvin. Og hver kveld etter solnedgang kommer de hjem etter dagens jakt. Hjem til familiene. Hjem til far som passer pingvin barn. På phillip island kaller de det «penguin parade». De kommer opp fra havet og vagler opp flere hundre meter til sine hjem i gress og steiner. Hver kveld kommer flere hundre tilskuere for å se denne noe bisarre begivenheten. Pingvinene er sky, og ekstremt lysskye. For å beskytte de og for å hindre at de blir for redde til å komme hjem er det strengt forbudt med skjermer og foto etter solnedgang. Men her satt vi altså i kulden på stranden og ventet på flere hundre pingviner som skulle komme i land.

Og da solen var gått ned og det var begynt å mørkne, så vi tegn til de første pingvinene. De ekstra modige. Noen feiget ut i det de møtte sanden, og stupte tilbake i havet. For å gjøre et nytt tappert forsøk noen minutter senere. Det var veldig fascinerende. De kom i «gjenger» på mellom 5 og 50. Det var ganske mørkt, så vi måtte anstrenge oss litt for å se godt. Og på grunn av skjerm og fotoforbud tok jeg ingen egne bilder. Det var forøvrig en hyggelig forandring. Nyte syn og opplevelse uten å jakte det beste bildet. Men Phillip Island ga tillatelse til å bruke noen av deres bilder – uten kostnad. Så 📸phillip island.

Da de fleste pingvinene hadde «waddled» opp mot buskene, gikk vi gangveien opp til parkeringsplassen som var opplyst. Her kunne vi se og høre pingvinene helt nære. Der de fleste bodde og noen hadde litt igjen å gå før de var fremme. De vaglet i veldig fart. De er så små og søte og lager vanvittig mye lyd. Det var skikkelig gøy å se hvordan de interagerte med hverandre, og å kunne studere de litt nærmere.

Så altså en fantastisk dag i herlige Australia 😀

Share
camillamaartmann Australia, Melbourne, Phillip Island No Comments

Melbourne and The Australian Open

Ny by, ny turnering og nye matopplevelser. Det er stas å kjøre inn i en storby og skimte første glims av skyskraperne.

Og vi ankom Melbourne omtrent da temperaturen startet å droppe fra 40 grader, og regnet skyllet inn. En katastrofal start for tennisturneringen der 12 av 15 baner er uten tak… Men vi søkte ly på naborestauranten.

Og dagen etter – vår første dag på Australian Open startet ikke mye bedre. Det var rimelig surt og kaldt. 16 grader, regn og guffen vind! Kun 3 baner med spill (de 3 banene med tak), og mye venting for spillerne. Vi slo oss imidlertid ned i John Cain arena og kunne kose oss med mye bra tennis og mye leven fra publikum (eneste banen med spill, som vi med kun ground pass billetter hadde tilgang til tiltrekker seg alltid en ymse blanding av tilskuere).

Vi rakk akkurat tine og skifte ut våte sko, før vi dro ut til middag. Nok et innslag fra vår Masterchef obsession, hvor vi nå jaktet litt ordentlig mat som Melbourne tross alt er kjent for. Vi var på restauranten Aru som kunne by på meget god mat og bra stemning.

Og selvsagt måtte vi kjøre ut til der de gjør innspillinger av Masterchef. Denne kjente bygningen som vi har sett utallige timer på tv. Skal si de hadde gjemt den godt bak mange gjerder og stengte porter på et gigantisk filminnspillings område. Men jeg fant en ørliten sprekk i gjerdet, og kunne få inn kameralinsen for et ørlite glimt 😀

Torsdag i Melbourne ble en meget lang og spennende tennisdag/natt. Vi så tennis fra 11 om morgenen til 01:30 på natten. Heldigvis uten regn, så alle baner var operative og vi kunne endelig se Australian Open slik det skal være!

Vi så Casper Ruud som dessverre hadde en dårlig dag.

Uansett morsomt å se han spille. Han var tydelig frustrert, men klarte et øyeblikk å lage bra spenning da han vant 3 sett. Og kampen varte jo i nesten 4 timer, så tror både publikum og spillere var ganske slitne.

Vi måtte ut å varme oss i ørlite sol med en matpause rundt middagstider. Gøy å se arena området bugne av glade folk og en følelse av festival og folkefest.

Fikk med oss Holger Rune på Kia Arena også. Han er en veldig underholdende spiller, og vant også overlegent. Han var litt mindre «grinete» enn da vi så han i Adelaide. Nå viste han storspill og hadde full kontroll. Spennende å se hvordan han gjør det videre!

På kvelden så vi Djokovic i Rod Laver arena. Han ble så forbannet på noen publikum at han fikk de utkastet. Det var kanskje mer spennende enn selve kampen, selvom franskmannen ga mer motstand enn man ville trodd.

Klokken var allerede 23:30 da Ons Jabeur entret arenaen. Men hun er en morsom spiller – det så vi både i Adelaide og på Netflix, så det var bare å sitte tight.

Det gjorde vi også i ordets rette forstand, det var nå nede i 14 grader(og 12 grader før kampen var ferdig!) – åpent tak og vi var selvsagt uten jakker. Satt så tett vi klarte uten å være upassende, og kunne ikke bevege oss i frykt for å miste noe varme. Sikkert 100. gang jeg har savnet boblejakken som ligger igjen i Norge. Vi trodde jo vi dro jorda rundt for å unnslippe kulden!

Men en spennende kamp og vår siste for denne gang. Men det blir nok ikke siste gang vi ser tennis. Vi har blitt helt hektet og vi tar oss i å stadig sjekke resultater og har fått våre egne favoritter. Skikkelig morsomt har det vært!

Share
camillamaartmann Australia, Melbourne No Comments

Adelaides sporty side

Nevnte jeg at south australia har alt? Ja, det er jeg rimelig sikker på 😀 Men det er faktisk ingen grenser. Enten har vi funnet det beste tidspunktet siste tiår å komme hit, ellers er det faktisk sånn at det bare er et veldig up and coming område, og det meste synes å skje akkurat her vi er akkurat nå.

Som opplading til Australian Open, grand slam i tennis, har verdens beste tennisspillere kommet til Adelaide for Adelaide International turneringen. Og for 20 australske dollar ( ca 140 kroner) kan man se alle kamper hele dagen. Vi har storkost oss her på arena området i flere dager. Tror det er 5 baner, så ikke alltid like lett å velge hvilken kamp man skal se når det spilles på alle samtidig. Derfor er det perfekt at man kan strolle rundt, og se hvor det er ledig sete. Og blir man litt rastløs kan man spise lunsj fra en av de mange food truck’ene.

Vi har sett en del kamper nå, og positivt overrasket over tennis som sport. Ekstra stas da vi så kvartfinalen mellom Djokovic og Shapovalov, de gutta er skikkelig gode. Ganske artig var det også da spillet plutselig måtte stoppes fordi det ble fyrt opp fyrverkeri i rundt 8 minutter ved siden av. Det må ha vært en feil, men det ble mye latter og de måtte be spillerne om unnskyldning etterpå.

Om ikke tennis var nok, så har altså verdens beste syklister nå også inntatt Adelaide. Det er Santos Tour Down Under som kicker i gang i Sør-Australia, med et klassisk dagsritt i nettopp Adelaide; Schwalbe classic. Dette måtte vi selvsagt få med oss!

Damene syklet først på denne drøye kilometer lange runden rundt byens sentrum.

Både damer og herrer sykler 1 time + 1 runde.

Det var ikke helt enkelt å være publikum, da det er vanskelig å egentlig følge rittet, men ca hvert minutt kjørte noen forbi oss, og vi kunne i det minste se om det var brudd eller samlet felt.

Uansett god stemning! Spesielt når australieren Caleb Ewan vant 😀

De hadde også bygget en hel landsby for supporterne og syklistene på Victorias square – Tour Village.

Vi har også sugd til oss «siste gang vi er her» opplevelser.

Strand, bad, mat, by, løp og sol. Alt må oppleves «en siste gang».

Etter 4 fantastiske uker i Adelaide og «the mighty south aussie», setter vi nå kursen mot Melbourne igjen. Vi har ladet opp med ytterligere tennis med Netflix nyeste dokumentar Break Point- anbefales på det sterkeste. Her skal vi kose oss med god mat og Australian Open. Men vi kommer nok til å savne Adelaide litt 😀

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia No Comments

The magic of Kangaroo Island

Like utenfor Australias sørkyst ligger Australias tredje største øy – Kangaroo Island. Bare navnet på øyen gjør jo at man vil besøke den. Litt større enn vi trodde, med 7 «fylker», så for å få sett mest mulig på en dag, bestilte vi en tour. Ganske deilig i blant å være en del av en gruppe der alt blir tilrettelagt og du trenger ikke tenke på noen verdens ting selv. Så før daggry på fredag den 13. var vi ute og vandret. 35 minutter å gå til busstasjonen var gjort i en fei, med denne utsikten over vakre Adelaide i soloppgang.

Etter 2 timer på buss ned sør Australias kyst, 45 minutter med båt over til kangaroo island og ytterligere 1 time på buss over til øyas sørside var vi klare for dagens første stopp. En vakker strand fullt med sjøløver.

Vi ruslet ned på stranden og så disse rare dyrene leke i strandkanten.

Det er tydeligvis breeding season, så det var masse sjøløve barn sammen med mødrene.

Neste stopp etter lunsj på en lodge midt i bush’en var Remarkable Rocks.

Steinene var imponerende nok.

Om du ser på vegetasjonen her, så er den brent.

Under hele turen fortalte guiden vår masse om kangaroo island. Det som gjorde mest inntrykk var hans historier om den store bushfire sesongen i 2020. Over halve Kangaroo island sto i flammer. Det var store branner i hele australia og det prydet nyhetsoverskriftene i Norge også husker jeg. Men så kom covid og det hele forsvant litt. Det var sterkt å høre om hvordan bushfires er en så stor del av hverdagen til de som bor her. Hvert år blir det brann, det varierer imidlertid hvor store og omfattende de blir. Hovedsaklig skyldes brannene lynnedslag, og så klart hvor tørt det er. For å i det hele tatt få tegne forsikring på huset sitt, må man ha en klar bushfire plan. Alle vet nøyaktig hva man skal gjøre når brannen starter. Det er annerledes enn vi er vant med. Men tydeligvis er disse brannene nødvendig for økosystemet og naturen er fabelaktig til å restaurere seg selv på kort tid. 2020 brannen på øys var enorm og tragisk og blir kalt «the black summer». Mange hus brant ned og 2 mennesker omkom. Men det som gjorde sterkest inntrykk var da han fortalte at man i den knitrende lyden av massiv brann, også kunne høre hjerteskjærende hyl fra dyr som ble brent og drept i brannen. Uendelig mange dyr som led og døde. Alt fra små til store. Det gjør vondt i hjertet.

Vi besøkte wildlife parken på øya. Her har dyr som ble reddet i brannen kommet for å hele før de kan gå tilbake til den ville tilværelsen. Brannskader i poter tar tid å bli kvitt. Vi kunne mate kenguruer og klappe koalaer.

Det er alltid stas å se disse dyrene på nært hold, men jeg foretrekker å se de ville. Vi så 2 flokker kengeruer og et par enslige hoppere fra bussen på veien også heldigvis.

Vi stoppet også ved en arch på turen, og kunne se selene kose seg.

Området kryr også av hvithai så det fristet ikke med bading, selvom det på denne tiden av dagen hadde blitt så varmt at da Henrik og jeg sto ved gangstien og beveget oss litt kjente vi det var klissete under skoen. Det var altså så varmt at asfalten smeltet under føttene våre. Spesielt!

Siste stopp før vi tok båten tilbake til fastland var en fantastisk strand. Guiden nevnte verken hvithai eller haiangrep akkurat her, så her ville det vært fristende med et bad om vi hadde hatt tid 😀

Det ble en lang dag, fra 6 om morgenen til 23 på kvelden. Vi fikk sett både soloppgang og solnedgang.

Og masse der i mellom. I blant er det godt å kunne bare være deltaker der Henrik slipper kjøre og jeg slipper å være kartleser og organisator. Men det er nok mulig vi vil tilbake hit, og da blir det på egenhånd. Mange steder jeg kunne tenkt meg å se mer av i eget tempo. Men det er bare fint å ha en grunn for å komme tilbake 😀

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia, Kangaroo Island No Comments

Stalking the Masterchefs of Australia

Det er ingen hemmelighet at Henrik og jeg er store fan av Masterchef Australia. Tvprogrammet der hjemmekokkene blir profesjonelle med de mest imponerende matretter. Under covid pandemiens lockdown fråtset vi oss gjennom flere sesonger og jeg forsøkte også å dra inspirasjon til egen matlaging (med varierende resultat). Også tidligere år har vi periodevis sett mye på Masterchef. Jeg husker en periode i Dominikanske hvor vi så på dette, og jeg innførte matlagingsfredag, som den dagen i uken jeg kunne bruke timesvis på utekjøkkenet vårt. Så ja, Masterchef Australia er altså ingen ny favoritt. Men nå er vi i Australia – og vi kan nyte maten, kulturen og stedene på ordentlig!

Glem andre lands masterchef programmer. Det har alltid vært Australia som gjelder! Og om du ikke har sett på dette før; gjør det. Det er 100% god stemning og masse kreativ inspirasjon.

Så godt igang med den nyeste sesongen som vi er, har vi vært på en egen food tour her i Adelaide.

Vertinnen vår var fenomenal på historiefortelling kombinert med mat. Og sprudlende begeistret over sin hjemby Adelaide. Vi fikk masse historie om Adelaides egne stoltheter innen mat; som Haigh’s Chocolate.

Og historien bak disse rare froskene fra Balfours.

Også litt byhistorie fra tidligere år da Englands te-rom var det hippeste.

I tillegg fikk vi flere smaksprøver og en runde på Central Market, der vi avsluttet med lunsj.

Jeg leste en anbefaling fra en annen blogger om å forsøke food tours når man er ute og reiser, og dette ga mersmak!

Vi har også besøkt Maggie Beers farm i Barossa Valley, med matdemonstrasjon og full pakke. Tilbake til Masterchef så har Maggie Beer åpenbart vært en stor tvkokk som alle kjenner til. Og her var tvstudioet.

Hun har også vært gjestedommer på Masterchef ved flere anledninger, så det er slik vi kjenner til henne. Maggie Beer har altså en stor farm, der de gror alt av spennende ting. I tillegg er hun kjent for sin «verjuice» (umoden druejuice – litt som mild eddik) og «vincotto» (nedkokt druejuice – litt som balsamico), som vi fikk smake.

Vi fikk også en demonstrasjon og oppskrifter av kokkeleringen som ble vår lunsj.

Maggie Beer ligger midt i vingård-land, så selvsagt måtte vi også gjøre en vinsmaking. 8 ulike viner kl 12 på formiddagen er tøft, spesielt siden Henrik kjørte og heller ikke liker vin særlig godt. Det ble ekstra for meg 😀

Selve farmen ligger også meget idyllisk til. Med en liten dam utenfor med masse skilpadder.

Det ble en veldig hyggelig dag i solen.

Som prikken over i’en dro vi til en tidligere Masterchef deltakers restaurant her i Adelaide. Callums restaurant Eleven for en tasting meny.

Fantastisk liten oase han har laget midt i CBD Adelaide mellom alle corporate betongbygninger.

Maten var også veldig bra. Når man ser på Masterchef på tv får man jo aldri smake. Så gøy når man kan leke litt masterchef dommer i virkeligheten.

Og det gjorde vi, og vi kan vel konkludere med at maten var veldig god (spesielt forrettene og desserten – den beste østersen jeg har smakt i mitt liv), men ikke eksepsjonell.

Det ble uansett en veldig bra kveld, og vi var glade for at vi måtte gå 30 minutter hjem for å slippe å legge oss på stappfull mage 😀

Det blir nok ikke siste kapittel i vår kulinariske reise, vi har store planer om å forsøke oss på litt egen gourmet mat også (de har masse masterchef oppskrifter på nettsiden), men hybelkjøkkenet vårt er ikke helt egnet for den slags, så det må vi ha til gode. Deilig å kunne nyte det fra de som virkelig kan enn så lenge 😀

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia, Barossa Valley No Comments

In to the bush – fighting flies while chasing kangaroos

South Australia har virkelig alt. Byliv, strandliv, bush, outback, vingårder, dyreliv – i tillegg til verdensklasse idrettsarrangementer, gourmetmat, arkitektur og kultur. Mulighetene for nye opplevelser er endeløse, og det er bortimot umulig å kjede seg her.

Australia består av en enorm kystlinje, bebodde områder, byer og suburbs er omtrent utelukkende nære kysten. Mellom byer og bebodde tettsteder og litt innenfor kysten ligger det som kalles «The Bush». Dette er relativt grønne områder som vi typisk ville kalt «marka» eller skogen. Men siden det er mer busker enn trær er «bush» nok mer riktig her. Alt innenfor dette blir kalt «the outback». Dette er omtrent hele innlands australia, brunt og rødlig, åpent og bortimot ubeboelig fordi det blant annet er veldig tørt. I mitt hode er det kun krokodiller, insekter, slanger, og noen få av den opprinnelige befolkningen i Australia som bor her. Ja, også er det den store røde stenen – Uluru. Men ganske mange bor i «bushen», og enda flere har «the bush» som sin nærmeste nabo. Et klart skille mellom bush og outback, og en mer tydelig definisjon finnes ikke etter hva jeg kan se. Men det er ganske artig hvordan «alle» her allikevel vet forskjellen og hva som er hva.

Vel det var dagens geografi, det var egentlig våre opplevelser med «the bush» jeg ville fortelle om 😀

Vi besøkte Yorke Peninsula i helgen. En halvøy som ser ut som en «støvel» i south australia med omtrent 500 km kystlinje og masse bush.

Det er også en masse saltsjøer her, inkludert denne rosa som jeg likte ekstra godt.

I bushen bor mye dyreliv, og vårt første stopp i Dhilba Guuranda Innes Nationalpark helt nederst på halvøyen ble en traumatisk opplevelse for meg. Som vanlig jaktet vi kengeruer, har så fryktelig lyst til å se de i sitt helt egne habitat, uten å gå inn i et reservat eller annet inngjerdet område. Så denne dagen var inget unntak. Vi kjørte i 30 km i timen med nesen gjennom bilvinduet. Med ekstra optimisme hver gang kengeruskiltet (varsel om kengeru som vi har hjemme med elg) dukker opp. Så et «scenic view» skilt og svingte inn og hoppet ut av bilen. 400 meter til punktet viste skiltet og vi tråkket i vei på grusstien. Allerede tidligere stopp ved saltsjøer og strender hadde vi merket at fluene var litt ekstra innpåslitne. De skulle liksom på død og liv sette seg i ansiktet, gjerne nære øyne eller munn. Best å holde munnen lukket hadde jeg lært. Men da vi går bortover stien merker vi at det er helt vanvittig mye fluer, det surrer overalt og vi mer eller mindre «kråler» med armene for å holde de unna hodet. Så sier plutselig Henrik: «Camilla, se ned. Jeg tror ikke dette er fluer, dette er veps.» Og så begynner han å løpe mot utsiktspunktet. Jeg fikk helt panikk. Veps er min største fiende. Hvorfor løp han videre istedet for tilbake? Jeg klarte å si det, og så løp vi begge for livet tilbake til bilen. De fortsatte å stange inn i bilvinduet og jeg var livredd! Adrenalinet pumpet da vi kjørte videre, og så alle insektene i ryggekameraet som fløy inn i bilen. Det var en skikkelig gigantisk sverm i hele området. Gi meg edderkopper, slanger, krokodiller og mer til, men ved veps drar jeg grensen. Bush’en er ikke for meg!

Vi så ingen kengeruer heller, men 3 struts, som kan ha vært emu’er. Bilruten var full av døde insekter, så det var ikke lett å skilne hva dyrene faktisk var. Og jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at innen jeg rakk å fumle frem kameraet, så var strutsen/emuen bak buskene alle gangene.

Det hører med til historien at da pulsen igjen var hvilende og vi hadde rukket å le litt av hele episoden, så vi litt nærmere på disse surrende insektene (godt skjermet av bilvinduene), og det kan ha vært rare og store fluer også. Ikke helt godt å si.

Heldigvis har Yorke Peninsula mer å by på enn bush og fluer. Vi besøkte også noen strender.

Vannet her er picture perfect!

Og ved lavvann, når vi kan gå over små, varme kulper er det ingen fluer som tør forfølge oss heller.

Vi så solen gå ned og spiste burgere før vi kjørte tilbake mot byen.

I bakhodet husket jeg at man ikke skal kjøre så mye i bushen i australia etter mørkets frembrudd. På grunn av alt «wildlife» som rører seg. Veldig kjedelig å kjøre på en kenguru. Men med så mange timer i bilen uten å ha sett en eneste kenguru, tenkte vi det gikk bra. Satt oss godt tilbake med podcasten «Snowball» fra Unravel som absolutt kan anbefales, og så himmelen bli blodrød og lilla før det var helt svart. Utenfor bilen hørte vi «det regnet» insekter i biltak og vinduer, og jeg måtte håndskure bilen på bensinstasjonen dagen etter…

Og der skulle man kanskje tro at vi ville gitt opp bush’en. Men vi gir oss ikke så lett.

Etter en hviledag på stranden (helt uten fluer), tok vi en ny tur til bushen.

Nordøst for Adelaide ligger Barossa Valley. Fullpakket av vingårder og nydelig vin. Skal fortelle mer om den opplevelsen i neste post. Men vi fikk også klemt inn en liten timestur i bushen.

Heldigvis mindre fluer her, og da kjente jeg meg ganske klar for kamp mot eventuelle slanger. Vi gikk ikke mer enn 10 minutter før jeg så noe som lignet på en stammestump med 2 «ører». Men så rørte plutselig øret på seg, og da ble vi ivrige.

Det var ganske langt borte og gjemt bak busk og i skyggen, så vi trodde det kanskje var en liggende hjort.

Men så reiste den seg og sprellet med forlabbene og da var vi ikke lenger i tvil. Kengeruen var funnet!

Litt lenger inn oppdaget vi flere kengeruer.

Jeg tok noen bilder av de og Henrik gikk litt videre, før han plutselig utbrøt «Oi». Den skal vi nok være litt forsiktig med. Vi hadde misset kengeruen som sto omtrent 5 meter unna meg – med blikket godt festet på meg.

De er store også, større enn meg på 2 ben. Nå vet jeg ikke om de er særlig aggressive og hvorvidt det var fare for noe angrep, men jeg tenkte det var greit å ikke finne det ut. Så etter noen bilder (fristelsen ble for stor til å la være), gikk jeg rolig videre.

Strålende fornøyd med å endelig ha funnet kengeruer i det fri – og nå slipper jeg å dra så mye inn i bushen fremover 😀

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia, Barossa Valley, Yorke Peninsula No Comments

Christmas in Adelaide

Rett før jul ankom vi storbyen Adelaide i sør Australia. Med 2,5 millioner innbyggere er det rundt det dobbelte av Oslo. Men byen kjennes ikke ut som en gigantisk storby. Byen er omringet av park, det er derfor masse grøntområder i tillegg til elv og selvsagt kysten rett utenfor. Vi bor i bydelen «North Adelaide» og koser oss.

Her er det nå midt på sommeren, og det er veldig varmt og godt. Temperaturene svinger fra 22 til 42 omtrent, egentlig litt pussig at det er såpass variasjon. Men det passer oss midt i blinken. Julestemning fikk vi aldri. Men vi gjorde en australsk twist på våre vanlige juletradisjoner. Som å se Love Actually (som selvsagt må sees hvert år) på utekino i botanisk hage.

Utrolig hyggelig i vakre omgivelser, med gode saccosekker og snacks.

Vi var også på juleshopping og spiste julesnacks. Julaften var hyggelig. Vi kjørte australsk svensk norsk «platter» med det meste vi synes er enkelt og godt.

Vi byttet ut langrennstur med strand, og har kjøpt vårt eget strandtelt.

Utrolig fornøyd med den investeringen. Solen er livsfarlig her, så for å kunne tilbringe mer enn 30 minutter på stranden (selv med solfaktor 50), så trengs det skygge!

Vi stortrives faktisk her i Adelaide. Byen har i grunn alt man kan drømme om. Hyggelige smågater.

Store markeder.

Fine løpestier.

Botanisk hage.

Og milevis med strender.

Nyttårsaften ble tilbragt på The Gallary Rooftop.

Fri bar og kanapeer. Livsfarlig kombinasjon i de fleste tilfeller, men australierne er imponerende. Selv kl 23:30 står de så pyntelig i kø bak linjen foran baren, uten antydning til skumping, trengsel eller sniking.

Dette er egentlig det generelle inntrykket av australienere; de er veldig trivelige og joviale folk. Ikke overdrevne eller påtrengende. Det kjennes genuint som alle vil hverandre vel. Dessuten fremstår de å ha en god dose selvironi og humor også, som alltid er positivt!

Vi har kjøpt billetter til Australian Open i Tennis i Melbourne mot slutten av januar, og siden ingen av oss har sett tennis før var det fint med litt oppvarming på Adelaide International. De fleste som spiller i Australian open spiller også her som oppvarming.

En veldig fin aktivitet, og som alltid med idrettsarrangementer (uansett idrett) så er det god stemning. Vi fikk med oss både dansken Holger og svensken Mikael, så håper vi å se norske Casper på australian open.

Vi tar nok en tur til ila de neste dagene.

Flere andre aktiviteter står på programmet de neste par ukene også, så oppdateringer kommer fortløpende 😀

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia No Comments

The Great Ocean Road – South Australia

For de som har kjørt highway 1 mellom San Francisco og LA er det store forventninger knyttet til enda en kystvei mange mener er den vakreste i verden. The great ocean road i sør Australia har definitivt mye å by på.

I seg selv er jo Australias kystlinje spektakulær nærmest langs hele kysten, men med klipper, strender, bølger og den litt særegne ekstra vakre fargen på stillehavet gjør hele turen ganske magisk.

Dessuten er det variasjon i severdighetene. Som et julemarked i Torquay – litt annerledes enn julemarked på nordsiden av kloden.

Vi fant også en gigantisk sjokoladebutikk. Som små barn løp vi rundt og lot oss friste av det meste. Da var julegavene til hverandre i boks ila 20 minutter😊

Ellers ble vi veldig opphengt i å se ville koalaer. Vi gikk et par timer i eukalyptus skog, og så opp i trærne.

Ikke første gang vi går timesvis i jungel og skog uten å se dyr. Denne gangen så vi imidlertid både maur, firfisle og fugler. Så helt dødt var det ikke. Vi så også et par påkjørte kenguruer langs veien, og hva vi tror var en rev. Men ingen koalaer hele dagen.

Heldigvis fikk vi en ny sjanse påfølgende dag. Vi kjørte ut til et fyr lengst ned i Otway nasjonalpark. Det var nok ikke det beste stedet å lete etter koalaer, men vi fikk se fyret og en del minnesteder etter 2.verdenskrig (inkludert litt informasjon om et norsk skip som ble kapret på disse breddegrader).

Fortsatt lite koalaer, men tydeligvis en hel del mindre hyggelige dyr.

Skilting er generelt ganske morsomt i Australia. Ikke som hjemme😊

I bilen på vei tilbake fra fyret gjennom nasjonalparken tok vi en detour. Vi kjørte midt i veien i 10 km i timen, begge omtrent med nesen begravd i bilruten og tittet intenst opp i trærne. Og den som leter finner!

2 nydelige, «kosete» teddybjørner i trærne.

Han ene var til og med våken og «snakket» litt med oss. Han viste iallefall tegn til at han hørte oss og visste vi var der.

Veldig gøy å se!

Med dette oppdraget utført, kunne vi konsentrere oss litt mer om kystveien igjen.

De 12 apostlene er kanskje den mest kjente attraksjonen.

Vi likte også godt «the Grotto».

Dessuten var det mange flotte «Archer og «broer».

Og vi stoppet ved nesten hvert eneste markerte utsiktspunkt. Som man må som ekte turist😊

Strålende sol og skyfri himmel! Dog fortsatt ganske kaldt i vinden langs kysten. Men fantastisk utsikt!

Etter Ocean Road hadde vi drøye 6 timer kjøring til Adelaide. På småveier og uten bensinstasjoner ble dette en ganske slitsom dag. Men frem til Adelaide kom vi. Her skal vi lande litt. Vi har leid en leilighet i 4 uker.

Etter snart 8 uker på reisefot trenger vi lande litt. Komme inn i litt kjedelige rutiner med trening og egen matlaging. Pakke ut av baggen. Sove flere netter i samme seng. Og ikke minst fordøye litt av alle opplevelsene våre så langt. Vi har reist mye opp igjennom årene, og vi vet at vi alltid når et metningspunkt. Det er begrenset hvor mye wow og aaahh man kan føle uten tid til refleksjon og noe kjedsomhet. Det kan ikke bare være «highs».

Så her i Adelaide tar vi en pause. En time-out fra spenning og nye opplevelser (iallefall ikke like mye opplevelser). Feirer jul og nyttår, og forbereder oss på nye opplevelser neste år!

God Jul og Godt Nyttår ønskes fra Adelaide.

Share
camillamaartmann Adelaide, Australia, The Great Ocean Road No Comments

The Land Down Under – Sydney to Melbourne

Endelig tilbake i Australia – den store, fantastiske øyen i sør. Et surfemekka med enorme strender, sol nesten hele året, glade folk, gourmetmat, god vin, storbyer, bush og outbacks. Sånn rent bortsett fra at alle dyr her vil forsøke å ta livet deg – hva er det ikke å like? 😀

Det var faktisk veldig kult å ankomme Sydney. Imidlertid var flyet forsinket, og vi ankom rimelig sent. Men hotellet var super fint, og vi fikk oss en drink i skybaren på hotellet, før en god natts søvn. Og allerede tidlig neste morgen, var vi på vei mot Melbourne.

Oppleve Sydney får vi ta på tilbakeveien, men vi var endelig tilbake i sivilisasjonen, telefonen har dekning igjen, og solen skinner. Bensinstasjonene her har sunn, god og billig mat (og med tålelig bra toalettforhold), og for å komme inn i den australske dialekten (det er jo en stund siden sist jeg så Home&Away på tv), hører vi på australsk truecrime podcast. Roadtrip er gøy!

Så var vi i Melbourne. En storby i ypperste klasse. Gourmet og kaffe hovedstad, helt etter vår smak.

Byen er mye større enn jeg trodde, og nesten like stor som Sydney. Omtrent 5 ganger så stor som Oslo. Det er mye å se på kun 3 dager. Men med 34.000 skritt første dagen i Melbourne, gjorde vi vårt ytterste for å se så mye som mulig.

Victoria market og central city (CBD) ble våre prioriteringer første dag, før vi gjennomgikk Fitzroy området dag 2. Begge med sin egen sjarm og mye liv.

Jeg har en stor svakhet for skyskrapere, det er det bare å innrømme. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg veldig glad av å se de ruvende bygningene i en storby.

Dessuten kunne Melbourne by på utallige små «laneways», noen fulle av restauranter.

Andre prydet med street-art.

Melbourne er en skikkelig sjarmerende storby, her likte vi oss godt. Masse fine parker gjorde også sitt for å tilby litt farge og natur.

Share
camillamaartmann Australia, Melbourne, Sydney No Comments

Fijitime – slow motion holiday

De siste dagene på Fiji ble noe amputert av dårlig vær og uheldige omstendigheter. Eller kanskje det bare er slik at Fiji og vår reisestil ikke er helt optimal match. Som flere steder på denne siden av verden er det mye som avhenger at man booker alt i god tid i forveien. Og det er lite som kan tas på sparket. Da vi forlot Toberua dro vi for å plukke opp leiebilen vår. Der var verken bil eller personell tilgjengelig. Vi hadde jo kun booket 2 dager i forveien, og bekreftelsen var visstnok sendt automatisk, så den hadde de ingen oversikt over. De var jo ikke klar over at vi hadde booket, de kan jo ikke sjekke epost og system hver dag kan man skjønne. Men etter noen timer og hos et annet selskap fikk vi oss en bil. Vi kjørte vestover, og stoppet på noen strender, men ikke riktig bra nok vær for bading.

Fiji oppleves veldig fattig så fort man kommer ut fra resortene. Betydelig fattigere enn de fleste land vi har reist i.

Det kan tidvis minne litt om Dominikanske republikk, men merkant fattigere. Kontrastene mellom luksus resorter og det virkelige Fiji er enorme. Jeg setter pris på å kunne se begge sider, og ikke kun se den polerte all-inclusive luksusen. Men det er definitivt den vakreste siden av Fiji.

Vi stoppet en natt på Coral Coast omtrent midtveis mellom øst og vest på hovedøyen. Etter flere dager med ro og uten andre mennesker, var det faktisk overraskende gøy med show og liv. Litt tradisjonell polynesisk dans og flammeshow. Kan jo aldri bli feil 😀

Dagen etter ankom vi Nadi. Det var for sent til å gjøre noe samme dag, men vi booket en dagstur ut til en øy for dagen etter. Og etter flere dager uten noe særlig bevegelse, bestemte vi oss for å la bilen stå og spaserte den halvtimen inn til byen for middag. Byen var ikke særlig trivelig, men vi fant til en slutt en restaurant som så okey ut, og maten var faktisk overraskende bra. Så startet regnet. Og hadde jeg ikke googlet at man tydeligvis ikke skal gå noe særlig i mørket på Fiji, spesielt ikke i byene på grunn av kriminalitet, så hadde vi nok blitt lenger på restauranten. Men da vi så at solen hadde gått ned og det begynte bli mørkt, tenkte vi det var best å gå; jaja litt regn går jo greit, tenkte vi. Så i det vi tar de første skrittene ut på veien så åpner himmelen seg som en foss med regn. I løpet av 20 sekunder var vi helt gjennomvåte. Jeg var så våt at jeg knapt merket at en bil som kjørte forbi spylte en hel bølge over meg. Henrik stoppet og vred opp tskjorten flere ganger. Fordelen var at det ikke er så mange andre ute i det været, ei heller kriminelle. Bare padder… så hjem kom vi.

Gjennom natten fortsatte uværet og da jeg våknet dagen etter til trommende regn og torden, var det ikke mye håp om å få gjennomført noen dagstur til paradisøyene. Og da vi kom til kaien var alt kansellert på grunn av været. Utrolig nok klarnet det opp i løpet av en halvtime og ble strålende vær. Men de er ikke så gode på å ta noe på sparket, så når det var kansellert forble det kansellert.

Vi hadde uansett en hyggelig dag og kveld i havneområdet. Sørget for å nyte siste dag med slaraffenliv og sydenstemning. Skal vi til Fiji igjen reiser vi nok på en annen måte, men nå er vi begge veldig klare for Australia!

Share
camillamaartmann Coral Coast, Fiji, Nadi No Comments
Translate »