Fredag morgen landet Natalie i Malaga for en liten helgetur med oss. Samme kveld landet også Jon i Sevilla. Vi kjørte derfor til Malaga fredag morgen, og plukket opp henne, før vi alle tre dro til Sevilla for å tilbringe dagen der før Jon kom.
Foto av Natalie Naini
Det ble en hyggelig dag med mye mat, vandring og sightseeing.
Sevilla er en vakker by, full av historie og ekte spansk kultur.
Vi har vært der en gang tidligere, og ble umiddelbart fascinert av denne byen, det var derfor koselig å komme tilbake med litt bedre tid.
Etter vi hadde hentet Jon kjørte vi tilbake mot Cadiz området, hvor vi hadde leid et hus i Chiclana de la Frontera med plass til oss alle (og mer til).
Her fikk vi noen deilige dager!
Foto av Natalie Naini
Det ble et par dager på stranden.
Og middag på en restaurant jeg hadde valgt, som ikke falt så godt i smak hos Jon spesielt, som ikke liker fisk, da det var 10 av 12 retter som var fisk/sjømat. Men det ble en god historie der han kjempet kampen hederlig, og skylte ned fiskesmaken med cola etter beste evne. Så da får nok ikke jeg velge restaurant på en stund, men vi fikk iallefall gjort oss bedre kjent med havets smaker og testet fisk vi ikke vanligvis får 😀
Dagene går alt for fort nå, og vi er inne i siste uke av ferien. Den må nytes!
Vi har tenkt mye på denne byen, og flere ganger har vi ønsket å dra hit. Endelig skulle vi se hvordan den faktisk var, og til tross skyhøye forventninger ble vi faktisk positivt overrasket. Her kan man virkelig trives 😀
I mangel på bedre ord kan jeg beskrive byen som en blanding av South Beach Miami og Sevilla. The best of both worlds.
Ingen prangende amerikanere, men samme strandlinje og hyggelige strandpromenade. Og med det genuint spanske fra Sevilla som jeg forelsket meg stort i.
Og i blant så stemmer liksom alt. Vi fant parkering med engang, og kom rett ut på stranden. I den perfekte blåtimen der alt blir vakkert, og vi kunne spasere en times tid i nydelig solnedgang med havet ved vår side og nyte vrimmelen av folk, lyder fra byen, og se på alle de koselige fortausrestaurantene og de ærverdige bygningene fra fortiden.
Selve byen Cadiz ligger på en halvøy, det er en liten stripe (vei) som binder den sammen med fastlandet. Byen er derfor ganske sentrert, enkel og oversiktlig.
Ytterst ligger «centro historico». Det tok oss en drøy time å gå ut til spissen langs havet, før vi lot oss forville inn i «gamlebyen» i de trange, brosteinsbelagte gatene.
Nytt sted, nye strender, nytt bosted og nye muligheter. Vi fant en leilighet i Rota sentrum som var nyoppusset i vår smak, og sånn ble det til at vi forflyttet oss til den lille byen Rota i Cadiz.
Byen ligger rett ved havet, og er passelig liten til at du kan la bilen stå og heller ta bena fatt.
Og her på takterrassen (med jaccuzzi) fant vi roen, og noen deilige bilfrie dager.
Rota er en liten fiskerlandsby med Spanias største amerikanske militærbase, i tillegg til et historisk sentrum med gamle slott og kirker. Passe stor og med nydelig lang strand og strandpromenade.
Fordelen med at amerikanerne har vært her lenge er at du nok finner ørlite mer mulighet til å gjøre deg forstått på engelsk her enn andre steder i regionen. Dessuten finnes det en del annen mat enn tapas her, som tas godt i mot etter noen uker i spania/portugal.
Vi har gått lange turer, slappet av på terrassen, sett solnedganger, drømt oss bort på stranden og virkelig nytt ferielivet.
Tilbake i Spania igjen, og fortsatt strålende sol. Grensekryssingen var også her problemfri, og før vi visste ordet av det hadde vi kommet til byen der Christoffer Columbus først reiste ut fra – nemlig Huelva.
En hyggelig by forsåvidt, men som vanlig ankom vi midt i Siesta’en, og fikk vel kanskje inntrykk av at byen var litt over middels søvnig.
Vi har leid oss hus av en svensk, og nådde omsider reisemålet for turen – Chiclana de la Frontera i Cadiz. Litt senere enn antatt pga denne restauranten i nord-spania som førte til roadtrip gjennom hele Portugal. Minner meg forøvrig om roadtrip’en vi hadde gjennom hele USA fordi jeg ble frastjålet mobilen min i Guatemala og måtte en tur til New York for å kjøpe ny telefon… Roadtrip er gøy! 😀
Men så var vi altså fremme på Costa de la Luz (lysets kyst). Bare en «liten» svømmetur over atlanterhavet til Afrika. Det kan på ingen måte sammenlignes med Costa del Sol, som er betydelig mer turistifisert. Dette er Spania, og det er nok en del turister her også, men de er for det meste spanske.
Så her skulle vi bo i 4 dager. Med god plass og eget basseng 😀
Veldig fint og sjarmerende hus, selvom det lå litt utenfor allferdsvei.
Det fulgte tydeligvis også en katt med huset, som vi selvsagt ble veldig begeistret for (løp direkte ut og kjøpte kattemat).
Været var også supert, og det passet perfekt med litt sol og bad.
Nydelige strender her, og helt magiske solnedganger.
Jeg tror jeg aldri blir lei av å verken se eller ta bilder av solnedgang.
Solen oppleves større og rødere her i sørvest spania. Og gir minner til Marrakech som jo ikke er så langt unna. Helt vidunderlig!
Bem vindo a sol og sommer! Det er litt artig det portugisiske språket. Det er mye «che», «kkk» og «ahhh» når man hører på radioen og jeg forstår knapt et eneste ord. De fleste kan «bienvenido» på spansk (etter will Smith tronet alle radiokanaler med welcome to Miami- bienvenido a Miami). Men «Bem vindo» og den enda mer morsomme «bonbini» i curacao, setter liksom litt mer sving i det hele.
Så har vi kommet oss til sørkysten – alle briters favoritt – Algarve. Forøvrig kommer ikke engelskmennene inn i Portugal med sitt vaksinepass enda, så det er jo en fordel for oss andre 😀
Og Henrik klødde i fingrene til å ta i bruk sitt medbragte golfsett, så da ble det leilighet på golfbanen et par netter. Leiligheten var skikkelig fin!
Deilig med eget kjøkken, så man slipper å spise alle måltider ute. Man blir lei av lange og store lunsjer i lengden…
Vi tilbragte ettermiddag/kveld i Albufeira.
Her har vi vært tidligere også, men da var det mye mer turister. Nå fikk vi faktisk sett litt mer av byen.
Dagen derpå fikk Henrik en etterlengtet golfrunde i flotte omgivelser.
Jeg var med som «caddie» uten å bidra med stort annet enn selskap.
Strålende vær og banen var veldig fin.
På kvelden dro vi til den lille byen Alvor.
Vi har fulgt et svenskt par på Instagram som har bosatt seg her og er igang med et renoveringsprosjekt for å lage et guesthouse i denne byen. Nysgjerrige som vi er dro vi innom byen, men fikk ikke anledning til å treffe de denne gangen.
Men vi fikk god mat og drikke uansett, og ble sjarmert av den lille byen.
Vi har vært i Lisboa en gang før, da også kun 24 timer (knapt). Da var fokuset mest på en fotballkamp Henrik måtte få med seg, så denne gangen gledet jeg meg til en litt annen opplevelse av byen. Og med lommen (les mobilen) full av tips fra venner og bekjente var vi godt forberedt på å innta Portugals hovedstad.
Byen er bygget opp på 7 hilltops/høyder, som gir byen dette kjente preget av bratte bakker og snirklete gater. Her kan man virkelig gå seg vill, og det er kanskje akkurat det man bør 😉
Vi kom ikke langt første dagen. En kaffe på starbucks, som viste seg å være knappe 300 meter fra hotellet, men som vi ikke fant før vi hadde gått rundt i ring en god stund. Og deretter fant vi en meget hyggelig takterrasse (Topo), som vi ble sittende på og nyte utsikten over byen.
På kvelden dro vi til utkanten av Lisboa (godt å kunne bruke Uber igjen), for en bedre middag.
Ny dag og nye muligheter i Lisboa. Mtp at værmeldingen meldte styrtregn og uvær fra tidspunktet vi ankom Lisboa til vi dro, var vi heldige med været. Perfekt storby vær, litt overskyet og ikke for varmt. Noen få regndråper, men det merktes knapt.
Vi tok en rolig dag med byvandring. Det er mye å se, bygninger, folk og veldig hyggelige gater.
Da vi hadde gått oss passe mye bort hoppet vi på den legendariske trikk28. Det var en opplevelse i seg selv der den slanget seg opp bakketopp etter bakketopp med en god slump rykk og napp.
Vi gikk av når vi hadde fått nok trikk og når vi nok en gang ikke hadde noen ide om hvor vi var.
Nøt utsikten på veien.
Og fant fullt av små trange gater som vi kunne drømme oss bort i.
På merkelig vis havnet vi til slutt omtrent der vi startet. Og nå begynte vi begge å kjenne savn etter solskinn og litt varmere vær. Så da forlot vi Lisboa for denne gang (we will be back), og satte snuten sørover.
Dagene flyr på ferie, og vi forflytter oss så raskt at jeg knapt rekker å holde tritt med skriving. Men vi storkoser oss med sol, kjøring, god mat (for det meste) og nye byer. Et av de største savnene i perioden vi har hatt med Covid-19 er nettopp å se nye steder. Så nå tar vi igjen med flere nye byer per dag. Endelig!
Første stopp denne dagen var A Coruña. En nordspansk by med hva som synes å være stort potensial. Dessverre har nok ikke verken penger eller byplanlegging strukket helt til, for det skal mer til for å imponere oss.
Det var en nydelig strand her, og vi gikk det meste av strandpromenaden.
Det var også her Henrik la ned forbud mot at jeg velger lunsjrestauranter i fremtiden (uten research eller anbefaling). Vi klarte ikke riktig enes om hvorvidt hamburgeren vi fikk smakte sur oppvask-klut eller fisk, men vi var skjønt enig om at det ikke var godt. Men utsikten var fin, rett ved havet 😀
Vel ute av A Coruña (og jeg var fortsatt like sulten), kjørte vi mot Vigo. Siste stopp før Portugal. Og siden vi ikke skulle være i Spania på en stund var jeg fast bestemt på å smake min første Churros.
Og etter 2-3 års leting ble Vigo og en veldig søt spanjol vinneren av den gjeve pris om å servere meg min første Churros.
Og det var stas! Og ganske godt, selvom dette nok ikke var Spanias beste Churros. Sjokoladesausen ble laget med omhu, og det ble nok churrosen også, det var bare en del timer siden de var ferske. Men jeg var storfornøyd der vi satt på en fortauskant i Vigo, med en pose full av Churros.
Gode og mette kunne vi nå fortsette mot Portugal. Mtp covid må jeg si denne reisen har vært meget smidig, og omtrent som tidligere. Ingen innreise kontroll i Portugal, ikke engang et skjema. Vi trenger kun å vise frem QR kode fra vårt vaksinepass ved innsjekking på hoteller. Helt perfekt!
Så var vi i Porto. Portvinens by.
En veldig hyggelig by som sjarmerte med sine bakker og trange gater.
Gatene var fulle av folk og det var godt med folk på hver lille fortausrestaurant. Hotellet vårt bød på nok en vinflaske til den lille samlingen som vi drasser rundt på, og det var en topp avslutning på reisedagen.
On the road again! Første stopp Bilbao som jeg har gledet meg til å besøke. Og denne byen skuffet ikke. God storbyfølelse og veldig fresh og moderne by.
Vi tuslet ned til elven, og gikk langs elvebredden.
Fikk sett noen flotte broer.
Og selvsagt det ikoniske Guggenheim museet.
Det var en strålende dag i Bilbao for vandring, lunsj og sightseeing. Kommer gjerne tilbake hit!
Neste stopp var Santander som på ingen måte imponerte. Jeg liker banken sånn tålelig godt, men byen var ikke mye å skryte av.
Det beste var vel egentlig Moccachinoen.
Siste stopp for kvelden var Gijōn, som jeg er usikker på hvordan man uttaler. Hakket bedre enn Santander, men hvilket sted i verden kan man mislike når det bader i fargene fra solnedgang 😀
Etter flere timer på veien med kun oliventrær så langt vi kunne se, var det fascinerende da vi nærmet oss Rioja og naturen virkelig startet å endre seg. Det ble stadig grønnere, frodigere og etterhvert kom også vinrankene til syne. Vinhovedstaden i Spania – Rioja. En av mine favorittdruer (uten at jeg er noen stor vinekspert) var innen rekkevidde.
Vi skippet som vanlig frokost denne dagen, og dessverre ble det kun en is til lunsj. Blodsukkeret var derfor relativt labert for min del da vi ankom Logroño. Dette løste seg sømløst da vi fant den perfekte lille tapasbaren Umm, som kan anbefales både av oss og av Bib michelin.
Hotellet vårt var også fantastisk. I en bitteliten landsby (som jeg allerede har glemt navnet på) omgitt av vingårder og rimelig slitne og gamle steinhus, var Casa Grande hotel en liten perle i vår smak. Nydelig oppusset, med en del gamle detaljer oppgradert og ivaretatt og med et super moderne helhetsinntrykk.
Og selvsagt må det drikkes Rioja vin i Rioja.
Det ble flere flasker. Men skammelig nok klarte vi (les jeg) ikke fullføre en eneste en. Men never waste a good wine sies det, og dermed kom jeg stadig ut av restauranter med en nesten full flaske under armen.
I denne delen av spania fungerer ikke engelsk særlig bra, og dessverre fungerer ikke den lille spansken vi kan særlig bra heller, så det var mange fine misforståelser og dermed ble det heller ikke lett å bestille glass med vin istedet for flasker (som jo definitivt hadde vært mer praktisk) 😀
Vi var innom flere små landsbyer i Rioja. Mange fine kirker og trange gater, den ene landsbyen ganske lik den andre (selvom dette utsagnet kanskje fornærmer noen). Santo Domingo fant vi også her (som også er hovedstaden i DR), og det var jo litt artig.
Når vi først var i Rioja måtte selvsagt Marques de Riscal besøkes.
Dessuten måtte jo også vinrankene tas nærmere i syne. Og som det lille barnet jeg er, klarte jeg ikke dy meg fra litt god, gammeldags drue-slang. Druene smakte himmelsk, og i følge Henrik smakte de vesentlig bedre i fast form enn som vin.
Høydepunktet (foruten drue-slang og vin) må sies å være middagen på El Portal del Echaurren. Med 2 stjerner i Michelin guiden.
Vi startet på terrassen med peis og gourmet tapas.
Deretter gikk vi inn i baren og fikk pinchos (som er den nordspanske/baskerland varianten av tapas)
Vi avsluttet som tradisjonell restaurant middag med rett etter rett, nydelig vin og bra stemning.
Rioja var absolutt verdt den ekstra kjøreturen på gode 10 timer 😀
Etter 1 år med innesitting, pandemifrykt og lite mulighet for landhopping var vi rimelig happy med å kunne spre ut vingene litt igjen og reise på en velfortjent ferie.
Avreise 04:00 onsdag morgen satt ingen demper på gleden, og jeg har vel aldri hatt en morgen hvor jeg var så lite morgengretten.
Oslo lufthavn Gardermoen…For et savn! Jeg ble helt lykkelig av det gjenkjennelige mylderet på en flyplass. Knitring i høyttalere, folk som haster i alle retninger, mens vi satt oss ned på starbucks med et par store smil.
Ankomsten til Spania gikk greit, vi hadde ordnet innreiseregistrering på forhånd og var all set. Det var 2 køer for å vise frem QR koden, «fast lane» og en vanlig kø. Henrik valgte selvsagt «slow lane» istedet for den raske, så det tok omtrent 4 ganger så lang tid som nødvendig. Men det var ingen stress, vi er jo på ferie 😀
Bilen ble hentet og vi kunne starte reisen. Strålende sol, 30-og-noe-grader og vi skimtet havet!
I forkant av turen skulle jeg stå for hotellbookingen. Men i en hektisk hverdag (og fordi jeg rett og slett ikke skjønte bedre), så klarte jeg å booke hotell i Rioja(sør spania), og restaurant reservasjon booket jeg 10 timer kjøring unna i La Rioja (nord spania og det velkjente vindistriktet). Og iom mat og vin alltid er viktigere enn en seng så avbestilte jeg hotellet, og vi satt igjen med en restaurant reservasjon 9 timer unna Malaga der vi landet med fly.
Så derfor ble Toledo i utkanten av Madrid vårt første stopp på denne turen – ca halvveis opp til vindistriktet La Rioja. Men først en tur ned til havet for overpriset toast, slow service og god stemning.
Toledo er en gammel by med mye historie. Vi sjekket inn på et hotell på oversiden av byen, rett ved elven. Det viktigste ved valg av hotell her var at de hadde svømmebasseng.
Så etter et lite kveldsbad før sunset (litt kaldere enn ønsket, men det måtte bades første dag på ferie såklart), og en ferieøl på rommet til selve solnedgangen fikk vi oss middag på hotellet før det ble en tidlig kveld.
Morgenen etter var vi rimelig uthvilte og klare for å se mer av Toledo.
Det var en sjarmerende by, veldig spansk og mye stein.
Etter et stopp på starbucks, vandret vi på måfå i de gamle gatene, og lot oss gå oss ville i de trange labyrintene.
Jeg på evig søken etter min første churros. Du tror kanskje det bør være rimelig enkelt å få smakt churros i Spania, og for de fleste tror jeg dette går rimelig problemfritt. Men det er liksom ikke meningen at jeg skal få noe churros. Det er nesten så jeg vipper over til å tro på konspirasjonsteorier etter 3 år på leting etter min første churros. Men jeg er overbevist om at den første blir ila denne ferien, selvom også Toledo kom til kort dessverre.
