Skal man rekke å se alle verdens land i løpet av livet(og faktisk oppleve noe underveis), er man nødt til å være effektiv. Og vi begynner å få ganske god trening i effektive reiseopplevelser.Etter nok en lang natts søvn i kjelleren i Lingueglietta og lang frokost på takterrassen, var vi klare for nye eventyr. Planen var klar. Vi ville se litt fjellandsbyer, litt utsikt og natur, og spise en ekte italiensk pizza.
Vertsskapet hadde litt av en oppgave med å levere alt dette på relativt kort tid.Vi fulgte derfor pappas sykkelruter (heldigvis «by car», det så altfor slitsomt ut å gjøre dette på sykkel). Og første stopp var byen Dolcedo.
Der de spanske byene er hvite, og de portugisiske er pastell, kjører italienerne «litt av alt» på fargefronten. Men så lenge det er sånn noenlunde nymalt funker det perfekt.
Vi poserte selvsagt der man skal posere, og fikk med oss både antikkmarked og en liten spasertur over broene.
Kirken var som i de fleste byer i katolske land; overdådig, flott og prangende.
Både utvendig og innvendig.
Etter Dolcedo ville også Henrik leke reiseguide, så han geleidet oss inn i noen svært trange gater (definitivt ikke laget for møtende trafikk), og inn i skogen. Etter noen minutter gange dukket denne flotte lagunen opp.
I varmen kunne man angre litt på at man ikke hadde med badetøy, for vannet så meget fristende ut.
Deretter fulgte vi sykkelturen som selv søster Nenne har fullført (meget imponerende må sies) opp til nok et utsiktspunkt. Vi ble nesten litt slitne av å kjøre bil opp og bare tanken på å sykle opp alle de svingete veiene satte igang hjertepumpa hos oss i baksetet.Men belønningen (også for de som kjører bil) er flott utsikt. Om enn litt tåkete denne dagen.
Etter en deilig, italiensk pizza (i Italia; viktig å poengtere), måtte vi si farvel til Lingueglietta og Italia for denne gang.
Turen gikk til et nytt land på Henriks liste: Monaco.
For meg som har vært der før, så var jeg ganske tydelig på hvordan dette besøket skulle gjennomføres fortest og billigst mulig.
Det er ganske flott i Monaco, og så lenge man ikke går inn noen steder så er det også gratis. Men vi var tørste og stoppet ved en uteservering. Tenkte oss litt drikke og en is, men 200 kroner for en banansplitt og 80 kroner for en cola er å regne som ran. Så vi gikk diskret ut igjen. Da var det billigere å gå til en kiosk.
Vi fikk med oss casinoet så klart.
Henrik var mest opptatt av bilene utenfor. Så gikk vi nedover havnen, og tittet på båtene. Det er vel snarere skip enn båter, helt utrolig størrelse på et par av de. Trodde vi kjente igjen en av de båtene vi så på Hvar også. Tydeligvis har de mye fine båter i Georgetown.
På vei til flyplassen kjørte vi også kystveien via Nice. Henrik har ikke vært der heller, så han måtte iallefall få en liten titt på den franske rivieraen.
Så der har du det…3 land på 1 helg. Må si vi fikk opplevd en hel del selvom det ikke engang var langhelg. Flyturen hjem var på slaget presist i tillegg, så Norwegian viste seg fra sin beste side (i motsetning til sidemannen min som tok mitt armlene – selvom alle vet at den som sitter i midten bør få armlenene for å ikke måtte sitte skolerett hele turen…puuhh…godt å få klaget litt på det), så mandag kunne man starte ny uke etter full avkobling og uten bar bak:-)
Italia
Fredag var vi igjen klare for en liten helgeutflukt. Helgen startet vel ikke helt på topp da jeg etter lunsj fikk info fra kollega om at jeg hadde revnet buksen min i baken, og gikk rundt på jobb med delvis baken bar. Det var også den eneste buksen jeg hadde med meg på tur, så det var inget i den lille baggasjen å skifte til. Nå høres det nok mer dramatisk ut enn det var, for revnen var ikke veldig stor, men artig nok.
Til gardermoen kom vi oss selv med revnet bukse, og da kunne mini-ferien starte. Vi fløy Norwegian til Nice, og flyet var utrolig nok ikke mer enn 20 min forsinket. Fremme i Nice måtte vi vente litt på leiebilen for en amerikaner i panikk hadde fått manuelt gir på bilen, og det er bortimot umulig for amerikanere å mestre. Underholdning i køen for oss andre dog:-)
Så bar det strake veien til Italia, og opp til Lingueglietta. Det er mange år siden sist jeg var her, men jeg kjente meg igjen sånn tålelig(litt imponert over meg selv faktisk). Gps’en forsøkte å lure oss opp en merkelig vei, men vi lot oss ikke lure. I blant er det tryggere å følge skilt enn «the google».
Siden sist hadde pappa&Ellinor fått et nytt gjesterom, med egen inngang og eget bad, så det var rene luksushotellet. Her var det sval temperatur og vi sov som steiner.
Lørdag morgen fikk vi en liten omvisning i Lingueglietta. Ikke så mye hadde forandret seg, men det var stas å få et gjensyn med de veldig sjarmerende trange gatene, og de søte murhusene.
Klokketårnet slo like ofte som før og lagde litt av et show.
Sist, men ikke minst- den fantastiske utsikten fra takterrassen!
Det er ikke mye som imponerer mer enn praktfull utsikt over sjø og hav av grønne oliventrær.
Det var deilig og varmt, og vi kjørte ned til badebyene som lå på rekke og rad. Pappa tok ansvar for bilkjøringen, så Henrik for engangs skyld fikk fri fra sjåførrollen og kunne nyte naturen istedet for å stirre på vei og trafikk.
Vi stroset mellom byene og tittet innom streetfood markedet.
Og når vi ble slitne av gåingen fant vi alltid en liten og beskjeden benk vi kunne hvile på:-P
Utfordringen var bare hvordan vi skulle komme ned…
Ettermiddagen benyttet vi til Boccia (litt usikker på om det staves slik), og her var et par som stilte med noe mer konkurranseinnstinkt, trening og strategi enn oss andre.
Ballkasting (eller ballrulling) har i grunn aldri vært min sterke side, så vi kan vel si det slik at vi var sjanseløse mot de to drevne boccia-spillerne.
Vi ble knust, men det var ikke mindre moro av den grunn. Henrik og jeg var fornøyde med hvert poeng vi kunne sanke og nøt solen som gode tapere.
Før middag hadde vi litt rosa bobler på takterrassen. Musserende med markjordbær smak, det smakte akkurat like godt som jeg husket:-)
Pappa hadde booket bord på byens beste restaurant. Her var hvite duker og oppkledde italienere som var reist langveisfra. Vi var advart mot at det var veeeldig lite mat (knapt 3 biter på en stor tallerken sa ryktene), så vi fylte på med nøtter før middag og forsynte oss grådig av det deilige brødet før mat. Det var til og med en forrett med skinke og vaniljeis (hvem visste at det kunne kombineres med hell), uten at vi hadde bestilt forrett. Så da hovedretten kom var vi vel nesten mette. Og hovedretten var slett ikke liten heller. Alle rettene ble presentert inngående på italiensk, og jeg nikket og smilte uten å forstå et eneste ord (dvs jeg forsto 2 ord; rosmarin og skinke). Godt vi kan passere som italienere så lenge vi ikke trenger åpne munnen.
Ps: alle foto med meg på krediteres Ellinor; takk 🙂
Mer Hvar og litt Split
Mandagen ble en del hakk bedre enn vanlige mandager.
Vi var kommet inn i feriemodus nå. Liten lur etter frokost og deretter rett ut til solstolene.
På med lydbok, masse solkrem og full steking.
Litt overskyet også denne dagen (heldigvis), så det var ganske passe temperatur. Og så deilig!
Unnet meg til og med en drink etter lunsj:-)
Rundt kl 17 kom regnet, som meldte om at feriedagen var over.
På vei ut til middag møtte vi noen amerikanere som brukte samme rare vei ut som oss. De lurte på om vi skulle på «hula bar». Det er forøvrig bare amerikanere som stopper vilt fremmede i trappen å starter en samtale. Vi dro til vår vanlige beach club bar, men ble sittende å fundere på om det var noe spesielt som skjedde på hula bar denne kvelden. Vi så en mengde mennesker gå i den retningen. Så til slutt tok nysgjerrigheten overhånd og vi gikk oss en tur bortover i solnedgangen.
Fremme ved Hula bar var det fullt sunset party.
Og det ble veldig tydelig at vi var blitt gamle.
Ca 15 år for gamle. Men nysgjerrige nok til å betrakte festen på avstand.
Så vi gikk videre mot solnedgangen og fant oss en roligere liten beach bar for en cola med idyllisk utsikt.
Dagen etter måtte vi innse at ferien straks var over. Vi fikk ordnet oss sen checkout, så vi fikk 2 timer med sol og basseng på morgenen.
Så tok vi båten tilbake til split og koste oss med formiddagen i den koselige gamlebyen.
Vi ruslet langs kaien. Byen var like fin på avstand.
Og tuslet rundt i de trange, sjarmerende gatene i Split.
En flott dag i byen som vi avsluttet på en takbar.
Nå er det bare å glede seg til neste mini-ferie!
Hvar
Lørdag kveld ble ganske rolig. Henrik synes jeg oppfører meg som en pensjonist som helst vil spise middag omtrent når de unge spiser lunsj. Men når man spiser frokost kl 10 og dropper lunsj (og nei; en is og en aperol spritz teller ikke som lunsj) så blir jeg sulten kl 17. Sånn helt uavhengig av at vi nå er i sør-europa, og at Henrik(og resten av sydenturistene) synes passe middagstid er kl 21. Så klok av tidligere skade (jeg er ikke noe særlig å ha med å gjøre på tom mage), så ble det tidlig middag. Fordelen var at vi fikk nesten hele restauranten for oss selv.
Etter middag tuslet vi litt i byen, og tok litt å drikke på en av beach club’ene ved havet. Hvar er en vakker by, og det er så deilig å sitte nære havet. Høre bølgene og kjenne lukten av sommer.
Hvar er vel i utgangspunktet kjent som en «party-by», selvom vi trolig ligger i dyp søvn innen det «tar av». Men vi så og hørte en hel del party-svensker. Litt underholdning er jo gøy!
Søndag våknet jeg grytidlig. Så ut av vinduet, og så et tykt, grått skydekke. Etter frokost gikk vi derfor tilbake til rommet, og jeg sov frokost. Hvilken luksus! Da er det skikkelig ferie. Fantastisk å kunne ta en lur sånn litt når det passer.
Vi gikk inn til Hvar, ruslet rundt. Så gikk vi strandpromenaden så lang den var, rundt klippene og det var betydelig færre folk ute idag. Vi fant en liten benk nesten for oss selv, og der dukket også solen frem.
Jeg spiste også lunsj i solen, så jeg kunne føle meg yngre og bli med på sen middag. Jeg lærer…
Iom solen nå var på topp igjen, la vi oss ved bassenget for å få litt sol.
Jeg fikk sove litt lunsj også. Tar igjen for alle uker hvor jeg har stått opp kl 6 hver dag nå. Jeg trenger mye søvn!
Startet på ny bok, krimbok av Unni Lindell. Kan ikke huske sist jeg hadde tid til å lese en krimbok. Må minst være 1 år siden.
På ettermiddagen var det klart for siste etappe i Tour de France. Vi benket oss til på balkongen, med chips, nøtter og brus. Hadde det riktig så trivlig. Tenkte jeg skulle gå i dusjen i reklamepausen, men fikk ikke opp balkongdøren. Så der satt vi…utelåst på vår egen balkong. Heldigvis hadde jeg mobilen med ut, så fikk (etter iherdige forsøk fra Henrik på å nærmest bryte opp døren) til slutt ringt noen i resepsjonen på hotellet. Da jeg forklarte hva som hadde skjedd svarte damen «so you are enjoying yourselves then?». Og det kunne jeg jo bekrefte at vi gjorde:-)
På kvelden tuslet vi inn mot byen igjen. Ingen ferie fra skrittelleren, her ble nesten 20.000 skritt denne dagen. Deler av gåingen skyldes kanskje at vi ikke forstår hotellet vi bor på. Det er som en evig labyrint. Henrik har vanligvis god stedsans, hvorav min er helt elendig, men selv han sliter på dette hotellet. Rommet vårt ligger i etasje B3(??), resepsjonen ligger i 5 etg. Forvirrende? Og ingenting er rett opp og ned. Du tar en heis, kommer et sted, så må du alltid gå flere ganger bort, ta en ny heis eller ny trapp. Samme trapp går aldri videre ned eller opp. Det er helt surrete. Vi har sånn tålelig funnet vår egen vei ut til bassenget, ved å gå ned en tjenestetrapp, bort en gang, ned en vanlig trapp, ut av et slags helveggsvindu, ut på en balkong hvor man hopper gjennom en hekk og ut på en sti som leder til bassenget. Finnes antagelig bedre veier, men nå er det den vi kan.
Stoppet for en pre-dinner drink på vårt nye favorittsted. Og så solen gå ned.
Masse folk i byen og stappfullt nesten overalt. Sånn blir det når man spiser sen middag med «bermen».
Men nok en deilig dag i sydenland.
Kroatia
Feriefølelsen er på plass, og kom i grunn allerede på gardermoen. Direktefly med SAS, og kort flytur over – dog tror jeg at vi var mentalt innstilt på at den skulle være så kort, at den føltes evig lang. Men da vi nærmet oss landing, og jeg kunne se alle øyene og det blå-turkise havet, visste jeg allerede da at vi kom til å like Kroatia.
Vel fremme på Split flyplass, kjørte vi høy turistfaktor og ble hentet på flyplassen. En dame sto med skilt med mitt navn. Helt perfekt. God start på vårt første møte med Kroatia.
Kjøreturen inn til Split var en knapp halvtime, og sjåføren vår viste oss litt småting. Temperaturen var herlig, godt når varmen holder seg også på kvelden.
Så fort vi hadde sjekket inn på hotellet – et knøttlite rom midt i gamlebyen i split – tok vi turen ut i gatene.
Det var et helt vanvittig mylder av mennesker. Og vi husker nå hvorfor vi ikke så ofte drar på ferie i europa i juli.
Men Split var veldig sjarmerende.
Etter middag ruslet vi også litt rundt i palasset. Selv kl 23 var det helt tjukt med folk.
Lørdag morgen var vi tidlig oppe og sjekket ut. Veldig klare for å komme ut til øyene.
Vi fikk kjøpt oss billett, spist frokost, og kom på plass på en ganske full katamaran.
Så ankom vi Hvar. Veldig vakkert!
Vi satt fra oss våre 2 små håndbaggasjer hos hotell pickupen og tok bena fatt.
Ruslet rundt i byen.
Til den åpne plassen.
I de sjarmerende, trange gatene, alle flislagt med kjærlighet føles det som.
Så gikk vi langs havet og drømte oss bort på de store yachtene. Ren idyll!
Hotellet vårt er super fint, og ligger bare 15 minutter gange fra byen. Ganske perfekt når vi for engangsskyld ikke har bil på ferie.
Så var det bare å hoppe i bikinien, jeg jaktet mitt første bad i havet for året, og det fikk jeg nå heldigvis.
Litt kaldt må sies, og litt trøblete iom det ikke er sand, men sten. Men bade fikk jeg:-)
Så gikk vi opp til bassenget på hotellet for mer bad og sol. Men det gikk ikke lenge før jeg kriblet etter å se avslutningen på tour de france. Så vi tok heller med oss brus og pringles på vår egen balkong og så den ikke så spennende siste ordinære etappe av en meget spennende tour de france i år. Med solen i ansiktet. Da er livet ganske topp!
Bergen
En tur over vakre hardangervidda for å besøke Norges nest største by ble vår helgeplan denne helgen.
Det er fortsatt mye å gjøre på jobb, og hverdagen løper forbi i altfor stor fart, så når helgen kommer er det godt å finne på noe helt annet.
Vi kjørte tidlig fredag, og rakk ut av Oslo innen køen startet. Nydelig vær (dog ikke særlig varmt, men inne i bilen kunne man i det minste late som det var sommer, så lenge det var sol).
Det er vakker natur i Norge så snart man kommer ut av storbyen. Og en deilig ro.
Vi tok flere stopp underveis, og et obligatorisk stopp ved vøringsfossen.
Og en liten kaffepause i vakre Eidfjord.
Vel fremme i Bergen var det allerede kveld, og vi var skrubbsultne. Holder fortsatt litt liv i gamle «drømmer» om å besøke alle Peppes restauranter i hele landet, så iom det er ganske mange i Bergen fikk det bli Peppes.
Henrik har hittil i Norge denne sommeren ikke droppet jakke en eneste dag. Selv de 3 dagene da gradestokken krøp mot 25 grader beholdt han jakken. Men hit til Bergen hadde han ikke engang tatt med seg jakke. Jeg tok med vinterjakke. Det er tross alt Bergen.
Lørdag våknet vi til strålende vær (iallefall til Bergen å være).
Tuslet ned til bryggen.
Og gikk bort til Ulriksbanen.
På Ulriken var det flott utsikt.
Jeg ville helst ha gått de 13 km over vidda helt til Fløybanen, men det var ingen fjellgeit jeg hadde med meg. Så vi fikk nøye oss med en liten «fika» og litt spasering rundt på Ulriken.
Det var skikkelig varmt denne dagen!
Tilbake i byen tok vi en liten siesta på hotellrommet for å få med innspurten i tour de france. Deretter var det rett ut for å se mer av byen.
Vi har vel trasket oss igjennom det meste en 2-3 ganger. Byen er større enn jeg husket, og med veldig fine omgivelser. Så på fine sommerdager slår nok Bergen Oslo lett. Men så er det vel kun en håndfull slike dager i Bergen på et år:-)
Søndag var sommeren over i Bergen, så vi dro tidlig ut av byen og kjørte mot hardangerfjorden.
Litt fristet til å ta inn på en stille hytte ved fjorden uten et menneske i syne og glemme alt av stress og mas hjemme. Men da vi tenkte litt mer på det innså vi at det nok er bedre i teorien enn i praksis.
Så vi løsrev oss fra dagdrømmeriet, og så litt flere fosser istedet.
På vei over hardangervidda igjen tok vi et stopp for å kjenne på «vinteren». Snø i juli er litt stas selv for varmeglade meg.
Sevilla
Igår forlot vi Portugal og returnerte til Spania.
Det var på en måte litt deilig. Selvom både Sintra og Lisboa var veldig fine steder, som jeg gjerne vil reise tilbake til, så var det også ganske slitsomme steder. Dette var det nok all turismen som bidro til. Men når vi skal tilbake, så blir det uten bil. Lisboa er nok helt klart best uten bil. Bomringene i Portugal skjønte vi oss heller aldri på, og ikke språket heller. Nå er jo ingen av oss noen racere i spansk heller, men vi forstår i det minste essensen av hva de sier. Portugisisk ble helt gresk. Men det var mye positivt også; folket og strendene spesielt 🙂
Vel tilbake i Spania kjørte vi mot Sevilla.
Her kunne vi senke pulsen igjen, og jeg ble instinktivt litt forelsket i denne spanske byen. Selve hovedstaden i Andalucia.
Et av de første tingene vi så var katedralen i Sevilla.
For et skue!
Jeg var mildt sagt imponert, og kunne sikkert gått rundt og tittet på denne i timesvis.
Men vi måtte som vanlig videre. Tuslet gjennom gatene, nøt roen og byen.
Alt var veldig stille. Vi kunne høre fuglene kvitre og det meste gikk i et bedagelig tempo.
Her trivdes vi skikkelig godt!
Vi spiste tapas til lunsj, stoppet ved flere små fortausrestauranter for litt væskepåfyll og nøt finværet. 32 grader og strålende sol også denne dagen.
Deilig å kunne bruke min halvdårlige spansk nok til å bli forstått igjen, og ikke minst forstå hva som ble sagt tilbake.
Utrolig mye fine og sjarmerende bygninger og gater, og vi gikk rundt det aller meste av byen.
Noen mål for vandringen hadde vi satt oss, deriblant Las setas de Sevilla.
Litt usikker på hva det brukes til, men fint var det.
Deretter ruslet vi gjennom hele byen til Plaza de Espana.
Dette var WOW!
Parkene rundt var også veldig fine og absolutt verdt turen.
Videre gikk vi over broen.
Og ruslet tilbake den lange og veldig varme turen via nabolaget Triana.
Det var kanskje litt overreklamert i mine øyne, men vi fant nok et lite hyggelig sted (med a/c) som vi kunne få tilbake normal kroppstemperatur og få fylt opp væskemengden som var blitt veldig minket.
Så var det allerede blitt ettermiddag og vi måtte tenke på turen tilbake til Costa del Sol.
Middag ble i Fuengirola, før vi tok en tidlig kveld.
Opp kl 03:30 og rekke flyet og det ble lite søvn. Men nok en topp ferie var over. Nå venter jobb, hverdag og en finfin katt!
Sintra – Lisboa
Vi startet dagen relativt rolig med hotellfrokost, før vi sjekket ut og tok farvel med Algarvekysten for denne gang. Det var vel ikke et tårevått farvel, selvom strendene var utrolig flotte. Algarve syntes vi minnet en smule om Dominikanske republikk. En smule mer utviklet og moderne kanskje, men med veldig mye mer turisme. På godt og vondt.
Likheten med dominikanske ble enda mer tydelig da vi kjørte nordover i «ingenmannsland», der turistene enda ikke har gjort sitt inntog.
Men så nærmet vi oss Lisboa og den litt slitne og fattige stilen ble byttet ut med pasteller og moderne bygninger, og ikke minst «san-francisco-broen».
Vi planla en liten avstikker til Sintra før vi kjørte inn i Lisboa. Det ble ikke en liten detour.
Sintra var stappfullt av mennesker, og umulig å kjøre bil. Google maps ledet oss rundt i ring på de enormt smale og bratte veiene, som slynget seg oppover fjellet.
Til slutt måtte vi gi opp da vi også møtte politisperringer. Vi parkerte bilen i «sentrum», og joinet resten av turistskaren til fots.
Men for et sted!
Sintra var helt magisk og et eventyrland for voksne.
Vi burde nok hatt flere dager her, iallefall én hel dag.
Men vi plukket oss ut en ting å se, som vi iallefall kunne se ordentlig.
Valget falt på Quinta da Regaleira. Hit kunne vi nemlig gå på under en halvtime.
Det er et slott fra tidlig 1900-tall med gotisk utseende og masse «hemmelige» ganger og tunneler.
I tillegg har de en kjent brønn som man kan gå ned i.
Det var flere brønner som hang sammen via underjordiske tunneler.
Rundt slottet fantes flere tårn som man kunne drømme seg bort til å være prinsesse for en dag.
Hagen var også veldig fin, og det var lett å gå seg vill med dagdrømming rundt murene.
Vi ville gjerne også se palasset Pena, men det er begrenset hva man får tid til, så dette så vi kun på (lang) avstand. Det må sies at det var 32 varmegrader, så turen til Quinta da regala på en drøy time var varm og anstrengende nok.
Vel tilbake til bilen kom vi oss uten problemer inn til Lisboa, hvor vårt naturlige første stopp var Belem tårnet.
Ekstremt mye folk her også, og alltid en idiot som skal stå i veien for alle andres fotografering, men det ble ganske bra til slutt.
Så kunne vi endelig ta selve Lisboa i nærmere betraktning.
Mens vi hastet rundt på leting etter en egnet restaurant som viste champions league finalen, uten for mange mennesker og helst uten for mange høylytte briter. Det var enklere sagt enn gjort med 2 engelske lag i finalen, og i en by med flest britiske turister.
Så mens Henrik stresset rundt gikk jeg noen meter bak og sugde til meg den portugisiske hovedstaden etter beste evne.
Enden på visen ble at vi så første halvdel av kampen på en bar, som til slutt ble så full at vi ikke lenger så noen av storskjermene.
Så da kjørte vi til tidenes særeste hotellrom (som jeg åpenbart ikke hadde lest nok om før jeg booket), og Henrik kunne se 2.omgang på rommet.
Middag ble derfor inntatt etter kampen, rundt kl 22:30 på pizza hut på et kjøpesenter. Det var vel ingen stor trøst etter Henriks lag tapte finalen, men det så ut som det merkelige orkesteret midt på kjøpesenteret merkelig nok gjorde han i bedre humør:-)
Algarve – Portugal
Dag 2 på Algarvekysten, og vi kunne ikke ligge helt på latsiden denne dagen heller. Og selv jeg rakk frokost med god margin.
Planen var å se grottene ved Benigal, og som vanlig hadde vi ikke forberedt oss veldig godt. Så fremme ved stranden fant vi båter, men ingen som hadde planer om å legge ut til havs.
Det gledet meg egentlig ganske mye, for det skulle ikke mer enn et øyekast ut på havet før jeg kunne fastslå at dette ikke var særlig snille bølger, og jeg ville antagelig ikke like meg spesielt godt på den båtturen.
Vi kunne ta en båt kl 14 fra en annen havn, og da tenkte vi at vi i tilfelle hadde veldig god tid, og satt oss i bilen igjen bort til nabostranden.
Snakk om flott natur.
Det er noe eget ved stein og hav som møtes.
Merkelig fascinerende.
Og slenger du inn litt sandstrand og artige steinskulpturer i miksen, så er iallefall jeg helt oppslukt.
Vi ruslet ganske lenge her langs den flotte kystlinjen.
Her var utrolig mye spennende å se og ta bilde av.
Jeg er nesten besatt av å «dingle» på alle klipper, så det måtte til.
Henrik utfordret høydeskrekken ved å nærme seg en klippe.
Vi fant sånne arkebuer (eller hva man kaller de), til stor glede.
Og Henrik fant hjertemønster (helt ulikt «romantikeren»). Kan du se?
Og våre egne grotter.
Så istedet for å dra til grottene vi skulle, spiste vi lang lunsj på stranden.
Og så tok vi oss en lur ved bassenget på ettermiddagen, og fikk den passende hummer-aktige feriefargen der vi hadde bommet med solkremen. Vi fikk også badet; hele 3 ganger. I bassenget såklart… bølgene var altfor høye i havet.
På kvelden ble det 3 retters asian fusion japansk med middelhavstvist.
Her fikk vi matro, god mat og service og var ganske så fornøyde:-)
Portugal
Nytt land – ny ferie – ny dag – og ikke minst; nye muligheter for opplevelser!
Jeg våknet pinlig sent igår. Blendingsgardinene på hotellet var helt ypperlige, og det var umulig å skilne natt fra dag. Selv Henrik var oppe før meg, og gikk ned for å spise frokost alene. Jeg unnskylder min forsovelse med at jeg sikkert trengte det.
Da jeg fikk stablet meg ut på balkongen oppdaget jeg utsikt over golfbanen, strålende sol og skyfri himmel. Og ikke minst varm luft, helt herlig!
Hotellet – eller resorten, ligger rett ved stranden, så vi måtte jo ned hit.
Veldig fine strender her i Portugal, og betydelig finere enn de jeg har sett i Spania.
Så tok vi turen inn til Faro; Algarves hovedstad er det vel. Her var det som vanlig mye flotte og storslagne katedraler og bygninger.
Vi tuslet ned til havnen.
Og jeg spiste crepes til brunsj (den ordentlige maten så ikke fristende ut).
Og ruslet også litt rundt i byen.
Vi fikk også sjekket ut shoppingsenteret, og jeg fikk meg ny kjole (igjen).
Ettermiddagen ble tilbragt ved bassenget på hotellet.
Deilig å kjenne litt sol på kroppen igjen etter en lang vinter.
På kvelden dro vi inn til Albufeira for litt middag og sightseeing.
Dette var en skikkelig turistby og det vrimlet av engelskmenn(og damer). Ikke en spesielt sjarmerende del av Portugal, selvom byen i seg selv var veldig hyggelig.
Stranden var veldig fin også her.
Men det hele bar preg av overturisme. Og når det er sånn i mai, hvordan er det da i peak høysesong juli? Vi innså fort at vi antagelig ikke ville få spesielt bra mat, så da gikk vi heller for å få billig mat. Bedre å betale lite for dårlig mat enn å betale dyre dommer for enda verre mat. Steakhouse’ne ble derfor ekskludert. Jeg ville ha taco på mexicansk restaurant og Henke ville ha kinesisk. Vi valgte derfor italiensk(?!), og det viste seg å være billig og ganske bra.
Kvelden ble toppet da vi gikk mot bilen og en flue fløy rett inn i øyet mitt. Stor også, i følge Henrik som forsøkte midt på fortauet å dra forferdeligheten ut av øyet mitt. Ikke ville den ut heller. Tror imidlertid den enten har formert seg eller oppløst seg i deler, for det kommer en og annen fluebit ut i ny og ne. Så jeg har lært at trikset er å forsøke å holde fluer ute av øyet i fremtiden:-)