Etter nesten 3 uker på veien var vi alle tre begynt å få litt nok, og Henrik og jeg gledet oss veldig til å se leiligheten vi har leid i 100 dager. Etter san sebastian satt vi derfor kursen rett sørover. Om det ikke var for katten hadde vi nok kjørt direkte, men det blir for lenge i buret for en liten hårball. Så det ble en overnatting ved Toledo utenfor Madrid, omtrent halveis mellom nord og sør.
Etter å kjørt oss litt vill på de spanske landeveiene kom vi inn i et bittelite tettsted og fant vår airbnb for natten. Det var nok egentlig veldig fint, men det hadde rukket å bli mørkt, og som vanlig på denne ferien var det iskaldt. Og det kanskje største problemet; jeg hadde ikke spist annet enn bil-godis hele dagen. Så det var litt dårlig stemning da vi gikk ut av leiligheten og bare fant «hull-i-veggen-restauranter». Vi bestemte oss derfor for å sette oss i bilen igjen, og kjøre 20 minutter inn til Toledo. Det var vi glade for, dette var en skikkelig fin by.
Og etter litt mat i magen, kunne jeg også glede meg over synet.
Vi må nok dra tilbake hit, denne byen fikk ikke helt oppmerksomheten som den fortjente.
Vi dro tidlig dagen etter, og med sommerfugler i magen nærmet vi oss solkysten i sør.
Dominic var nå ordentlig lei av bilkjøring, og gjorde lite for å forsøke å skjule sin misnøye. Men nå fikk vi bare stå i skriking, for nå ville vi frem!
Og så kunne vi sjekke inn i det som skal være vårt midlertidige hjem, kontor og oase de neste månedene. Og det ble en positiv overraskelse!
Superfin leilighet, med fantastisk terrasse og spektakulær utsikt.
Og så mye lys!
Varmt i været og boblejakken kunne endelig kastes 😀
Vi var spente på den lille byen La Cala de Mijas også. Vi har vært mye rundt her på sørkysten tidligere, spesielt mellom Malaga og Marbella, men denne byen er vi ikke kjent med fra før. Men den er faktisk større enn vi trodde. Masse søte restauranter og cafeer. Gåavstand til både by og strand, og en veldig fin strandpromenade.
Min siste feriedag startet vi derfor dagen med en 7 kilometers løpetur langs stranden, til et ørlite senter. Her tok vi en kaffe i solen, før vi spaserte samme tur tilbake. Solen varmer og vi så et par som badet. Så tøffe var ikke vi, selvom vi vel var varme nok.
Nå er ferien over og jeg må en tur til Oslo for jobb. Heldigvis skal jeg tilbake snart, og gleder meg stort til utforske mer i området rundt☀️
Vi har snakket om san sebastian i en årrekke, men det har liksom aldri passet. Men nå som vi skulle kjøre hele veien ned europa var San sebastian tidlig plukket ut som et av hoved stoppene våre.
Og så var vi endelig her. Litt sent ute til bordreservasjonen kl 20, etter å ha hastet oss inn i ny airbnb, og ikke rukket verken dusj eller kattevask. Men det er det få som bryr seg om her. Vi valgte å gå for restauranter nevnt i michelin guiden, men uten de ettertraktede stjernene. Det er hakket mer laid back, mindre hvite duker og ofte mer kreativ og avslappet mat.
Med litt bobler og varme i kroppen, kunne vi senke skuldrene og nyte!
Og maten var utrolig god, iallefall de fleste av rettene! Henrik fikk en ny favoritt dessert 😀
Dagen derpå fikk vi sett litt av byen også. Og san sebastian har mye mer å by på enn bare god mat og vin!
Utrolig sjarmerende by som vi garantert vil komme tilbake til.
En strandlinje som gir selv frossen pinner som oss lyst til å bade i november!
Overalt er det små barer med tapas – eller pintxos som det heter her i baskerland.
Hyggelig gamleby, og masse shopping gater. Byen er en del større enn vi trodde, og man kan strolle planløst rundt, og la seg selv gå litt vill i de søte, trange gatene.
Lørdag kveld testet vi en ny restaurant. Denne gangen en mexican/basque fusion. Og det kan jo ikke gå feil.
Veldig god mat også her! Og cevichen var den beste vi har smakt 😀
Nå begynner ferien å gå mot slutten. Det er 2 kjøredager igjen før vi ankommer leiligheten vi har leid. Nå gleder vi oss alle til å komme litt på plass etter mange dager på roadtrip.
På vei gjennom de franske fjellene med 0 grader og tidvis snø kjente vi et lite savn etter kyst og varme. Da vi så veien slynge seg ikke så langt fra havet på vei mot Pyreneene, ble det for fristende å kjøre ned til havet.
Dominic ville ikke dra noe sted i det hele tatt, han trivdes alt for godt i den varme, lille leiligheten i Aix.
Men altfor snart var vi på vei inn i fjellmassivet igjen. Denne gangen de velkjente (for tour de france tittere) Pyreneene.
Og etter mange stopp langs veien, både for å lade, for å spise og for å gi Dominic litt pause, kom vi omsider inn i Pyreneene. Det var blitt skumring og vi hadde nok ikke valgt den mest sentrale airbnb leiligheten. Det ble kjøring på grusveier i mørket med lite bebyggelse langt inn i ingenting.
Og da vi kom frem var det iskaldt også innendørs. En kjapp middag før vi alle tre krøp under dynen for å prøve å finne varme. Aldri har jeg frøset så mye på en ferie som på denne roadtrip’en. Men spania ligger som en gulrot der fremme😊
Neste morgen våknet vi til fortsatt kald leilighet, men da solen sto opp var det ganske fin natur!
Og det ble en aktiv dag, første stopp Lourdes etter å ha kjørt en liten halvtime i sol og fjellutsikt.
De kan katedraler og kirker i sør-frankrike. Den ene mer imponerende enn den andre. Og denne her i Lourdes var et ganske mektig syn!
En funfact om Lourdes; til tross en beskjeden størrelse på denne lille byen inne i Pyreneene, er det den byen etter Paris med flest hoteller i hele Frankrike. Folk valfarter hit av religiøse grunner.
Vi gikk for en søt kafé istedet for hellige kilder.
Neste stopp var Pau, og dette var en ordentlig by.
Temperaturen hadde steget fra 0 til 21 grader i løpet av noen timer, i takt med humøret.
Men nå kjente vi oss klare med Frankrike, og hadde ikke lyst på en natt til i kulden. Så på ettermiddagen satt vi en skrikende katt og alle tingene våre inn i bilen igjen og kjørte den forholdsvis korte turen over til nord-spania.
Vi var nå på siste etappe av roadtrip’en og det skulle feires med noen gourmet dager i San sebastian!
Etter en strålende dag i Torino ventet en lang kjøretur gjennom alpene.
Og her møtte vi også snøvær… det var vel ikke akkurat derfor vi vendte nesen mot sør, men det nærmer seg jul, så det var jo også litt stemning.
Vi kjørte igjennom flere kjente alpebyer. Mest kjent fra tour de france for min del tror jeg.
Frankrike er et hyggelig roadtrip land. Veiene er bra, croissantene er ferske når man trenger litt påfyll og det er godt med ladestasjoner.
Men det var godt å komme frem til Aix en provence.
Vi bodde litt utenfor byen, og etter hele dagen i bilen var det ikke fristende å sette seg i bilen igjen. Så etter innlosjering og litt avslapning med formiddagskampen i tennis, så katten kunne finne roen i sitt nye korttidshjem, tok vi beina fatt i kulden. Lykken var stor da vi fant en veldig hyggelig restaurant kun 15 minutters gange fra bostedet.
Og her skapte de magi i peisen, hvor vi hadde fått oss det beste bordet. Steking og røyking av kjøtt rett foran oss, parret med en nydelig lokal rødvin. Da smilte livet 😀
Og onsdag ble tilbragt i Aix en provence. Nok en hyggelig fransk by.
Mye søtsaker, mye duft og mengder av kosmetikk. Utrolig nok kom jeg meg hjem uten å ha kjøpt noe som helst.
Det var strålende vær, og temperaturen rundt 16 grader. I solen var det faktisk ordentlig varmt.
Foruten pynt, juletrær og rigging av boder, var det lite som tydet på at julen var i anmarsj denne dagen.
Idag går turen videre i tour de france sporet. Vi skal til Pyreneene!
Nytt land og nye muligheter! Allerede da vi stoppet på grensen til Italia for å lade bilen merket vi høyere temperaturer og en annen lukt i luften. Det luktet mer vår enn senhøst, og vi kunne legge igjen boblejakken i bilen. Ganske fin utsikt på veien over alpene til Italia også i strålende sol!
Kjøreturen gikk veldig bra, katten har blitt helt rå på å kjøre bil, og sover det meste av turen. Og sier ifra når vi må ta en pause.
Da får vi oss en stopp i en liten ukjent landsby hvor vi kan ta oss en matbit eller noe varmt å drikke.
La Morra var utvalgt som bosted, en liten vin-landsby med spektakulær utsikt over vinrankene.
Og en superfin leilighet med turens beste dusj. Her kunne alle tre falle til ro. God mat og vin, og masse små og sjarmerende restauranter og vinbarer.
Mandag morgen startet med nydelig soloppgang og trappetrening i idylliske omgivelser.
Og før byen våknet var Henrik og jeg på vei inn til Torino for en heldag med Tennis.
Vi har en del flaks i livet, og denne dagen var intet unntak. Billetter til ATP finalen var booket for over 1 mnd siden, og vi valgte dag og tid basert på hva vi trodde passet best med vår egen tur, og det var ingen som visste da hvem som faktisk spilte i de ulike kampene. Vi visste bare at det ville være 2 av verdens 8 beste spillere som vi skulle se. Overraskelsen var derfor stor da programmet ble klart for noen få dager siden, og akkurat den kampen vi hadde prikket ut tilfeldig, ble Ruud mot Alcaraz. Av alle 8 var det vel akkurat disse 2 vi ville valgt om vi kunne valgt fritt 😀
Inalpi arena ligger ca 1 times gåtur fra Torino sentrum. Det var sol og vi ankom arenaen akkurat i tid for start av doubles kampen. Vi tittet innom fan village først, med masse racket sport baner, foodcourt og action.
Så inntok vi plassene våre på stadion.
Det er så god stemning på store idrettsarrangementer, og det var en veldig kul arena.
Før den store kampen fikk vi oss en liten kakao i solen, så var det klart for kamp👏
Og for en kamp det ble! Casper Ruud sin første seier mot Alcaraz og det var veldig spennende.
Godt trykk i publikum, masse italienere som heiet på Casper, så det var veldig gøy.
Etter kampen tuslet vi tilbake til sentrum, og fikk de siste par timene med dagslys i Torino by.
En veldig hyggelig by!
Fantastisk mat og drikke, som hører med i Italia, før vi avsluttet dagen med en spasertur i de opplyste gatene.
Nå går turen tilbake over alpene til Frankrike igjen. Vi skal se mye mer av Italia på vei tilbake til Norge til våren 😊
Vi var litt urolige for at det skulle bli litt omstendelig å kjøre igjennom Sveits med katten, så planen var egentlig å kjøre på den franske siden, og så kun ta en shoppingtur inn til Geneve. Vi valgte derfor Annemasse på den franske siden som bosted, det var hyggeligere for lommeboken også. Men det viste seg at Sveits var omtrent like enkelt å kjøre inn i som Norge fra svenskegrensen så fort vi hadde betalt veien. Og ganske snart var vi alle 3 på veien gjennom Sveits, med en katt som har overgått alle forventninger denne turen. Han har blitt en ekte roadtrip katt!
Sveits imponerte ikke sånn kjempe mye egentlig. Det var meldt strålende vær, men det var oslo-grått det meste av veien. Og ganske kaldt.
Men vi fikk en fin heldag i Geneve med god mat og mye bra sjokolade. Sjokolade kan de!
Prisene er imidlertid stive i Sveits, så når vi legger på vignett for å kjøre inn, parkeringshus, mat og drikke og i tillegg en trolig fartsbot på Henrik ble det en dyr dag. Vi sparte iallefall en del på å bo i annemasse ved grensen istedet for i geneve. Men dette var verken en hyggelig by eller spesielt hyggelig leilighet. Katten er jo også den største snobben av oss alle, så han vet å si tydelig fra når boenheten ikke lever opp til hans standard. Da straffer han oss ved å holde oss våkne fra kl 4 hver morgen, og gneller konstant… for første gang i hans liv virket han mest fornøyd da vi satt han tilbake i bilen etter oppholdet 😀
Etter en heldag i Geneve var vi derfor litt ferdig med Sveits, og tok heller en dagstur til Annecy.
Dette er en fantastisk liten by!
Så mye koselige gater, kafeer og nydelig solskinn. Dette er jo også alpenes svar på Venezia, så byen er full av kanaler. Mye hyggeligere enn det faktiske Venezia i mine øyne 😀
Her storkoste vi oss med sightseeing hele dagen.
Det var fullt av folk, mest rundt et lite marked i gamlebyen. Og jeg er litt usikker på hvorfor det her også var en gjeng griser, men mulig noen ville kjøpe julemiddag.
Uansett fikk vi en strålende dag i nok en fransk super sjarmerende småby😊
For en magisk overraskelse å komme til de (tysk)franske byene i Alsace. Her har vi mesket oss med julestemning, vin og spektakulær arkitektur i 4 byer.
Vi bodde i en super sjarmerende leilighet på et bittelite tettsted omtrent midt i mellom byene vi ville besøke. Et sånt halv-tømmer hus fra tidlig 1800-tall som hele området er kjent for, innredet med passende interiør.
Selv Dominic fant seg godt til ro her, og ser ut til å ha akseptert sin nye skjebne som roadtrip katt.
Det eldste av denne type hus vi fant var fra ca 1400. Jeg ble veldig begeistret for stilen! Dessuten samler de her i Alsace det beste fra både fransk og tysk kjøkken. Og som toppen på kransekaken er også folket utrolig vennlig her. Så lite spor av det vi anser som typisk fransk og tysk.
På de tre dagene vi var her besøkte vi (i rangert rekkefølge): Colmar, Riquewihr, Eguisheim og Strasbourg. Alle med hver sin sjarm og identitet.
Colmar troner som favoritten blant de, og kan virkelig anbefales.
Little venice i colmar er som tatt ut av en disneyfilm.
Riquewihr og Eguisheim er veldig små, men det ryktes at filmen om skjønnheten og udyret fikk sin inspirasjon fra Riquewihr – det tviler jeg ikke på.
Strasbourg er litt mer ordinær storby, og ga ikke helt samme wow-effekt. Dog tror jeg det vil være annerledes om noen få uker når julemarkedet starter.
Petite France i Strasbourg var det mest fotogene området.
Ellers måtte vi jo også få med oss det amerikanske valget. Det ble valgvake med makroner, brente mandler, Chevre og baguette.
De leker ikke jul her i området, noen butikker har julestæsj året rundt. Får man ikke julestemning her, tror jeg man aldri får det.
Storfornøyde med den franske landsbygda vender vi nå nesen (og snuten) mot Sveits og sørfrankrike.
For mann og katt startet turen så smått for en uke siden, med nesten 1 uke «stabiliseringsperiode» på hytta. For meg ble den siste uken hjemme hektisk. Hvorfor det er så viktig for meg at leiligheten vår er renere og freshere enn noen gang når vi skal reise bort, kan jeg ikke helt forklare, men det ligger nok noe i å gjøre hjemkomsten hyggeligere. Uansett fikk jeg for meg at jeg skulle pusse ned og olje opp kjøkkenbenk og kjøkkenøy før jeg dro, så tettet avløpsrør i vaskemaskinen seg, så jeg måtte demontere halve badet for å komme til avløpet. Da kunne jeg likesågodt pusse ned og olje benkeplate der også. Og så skulle jeg jo møte masse venner og helst ferdigstille en million oppgaver på jobb. Så torsdag ettermiddag satt jeg på bussen og jobbet intenst i 3,5 timer til sverige. Det som da var glemt hjemme, forblir glemt. Etter en middag med Henrik og hans kompiser i Gøteborg på torsdag og en hektisk fredag på jobb (som startet kl 5 på morgenen fordi jeg var i helspenn), så stupte jeg inn i ferien fredag kveld med skyhøyt stressnivå.
Vi tok båt fra Gøteborg til Kiel. Det var Dominics første båttur. Det blåste friskt og jeg var som vanlig skeptisk til båttur. Så jeg tok sjøsyke-tablett. Når vi var vel på plass på båt og kabinen med bil, katt og oppakning, begynte stresset å forlate kroppen, og trøttheten sank inn. Et glass rødvin og middag og øynene mine kunne knapt holdes åpne. Kl 21 sovnet jeg (føltes mer som at jeg falt i koma) med alle klærne på. Og da endelig kunne ferien starte for fullt!
Overfarten til Kiel gikk veldig bra. Verken Dominic eller vi ble sjøsyke. Solen skinte fra knallblå himmel da vi kjørte ut av båten. Og vi fant en lader og deilig lunsj litt før Hamburg. Dominic var veldig tydelig på at han ikke syntes noe særlig om å være med på roadtrip. Konstant mjauing de første 5 timene nedover Tyskland. Men etter siste stopp gikk selv han lei av skrikingen, og vi fikk unnagjort den lengste etappen vår med godt humør.
Vel fremme i Rosbach (forstad til Frankfurt), ble det en kattedusj før vi dro på middag til et vennepar. En italiener og en spanjol som bor i Tyskland, gir nydelig middag. Spansk tapas til forrett, italiensk pasta til hovedrett og tysk eplekake til dessert. Helt herlig!
Søndag dro Henrik på golfbanen grytidlig, mens katten og jeg tok livet med ro. Fikk meg en løpetur i de hyggelige gatene i strålende sol.
Mens jeg ventet på nye eventyr når Henrik var tilbake fra golf kunne jeg endelig senke skuldrene og kjenne på ørlite kjedsomhet. Men bare akkurat passe lite til at jeg fikk hodet over vann og kunne lade batterier.
Ettermiddagen ble tilbragt i idylliske Bad Nauheim.
Crepe og gluhwein ga oss akkurat nok varme og energi for å nyte parken i blåtimen.
Fantastiske høstfarger her i Tyskland, og rosa skimmer på himmelen kan vitne om godvær også dagen derpå.
Kvelden ble avsluttet med italiensk middag i hyggelig selskap. Vel vitende om at det nå er ferie, og det er ingen jobb som venter mandag. Det er ganske så deilig!
Da vi var i Australia i fjor vinter dukket det opp en del nye elementer på Instagram. Og der dukket det opp en komiker fra Melbourne Australia; Monty Franklin. Han er en morsom type. Jeg får litt Thomas Giertsen vibber, der jeg begynner å humre bare jeg ser mannen. Monty Franklin har spesialisert seg på korte videoer der han for det meste gjør narr av det australske språk og særaustralske rariteter med glimt i øyet og australsk sjarm. Henrik og jeg hadde mye moro med å følge han både mens vi var i Australia og litt i etterkant.
Så da vi var på Latter i sommer og plutselig oppdaget at Monty Franklin skulle på europaturne med eget stand up show ble vi gira på gjensyn med god australsk humor. Men han hadde ikke Oslo på listen, så da falt valget på københavn. Billetter booket.
Og nå som høsten virkelig har inntatt Oslo, var det ganske passende å utvide helgen med fri på en mandag for en minihelg i København med en god latter.
Søndag morgen ankom vi Danmarks hovedstad til regn og 5 grader. Den biten var vel sånn passe, men vi fikk oss frokost på Joe&Juice og hadde hele dagen til å tusle rundt i butikker, gå på kafé og ta inn dansk kultur. Så før show fikk vi oss middag på et av de få stedene som ikke inngår i Københavns gourmet-klubb, og der man ikke må ha bestilt bord 3 måneder i forvei.
Så tok vi turen til Hotel Cecil, et ganske slitent «teaterlokale» som nok har huset både gode og dårlige artister i nærmere 100 år. Men her var det øl og god stemning.
Monty Franklin er morsom. Vi lo mye og jeg var litt støl i smilemusklene etterpå. Han er nok ikke den mest erfarne stand up komiker vi har sett, men det gjør ingenting når han får meg til å le – mye og lenge. Om du vil ha noe å le av, søk han opp på instagram og/eller les litt om «the Emu war», der australia i fullt alvor gikk til krig mot noen fugler – og tapte…2 ganger😂
10 timer søvn natt til mandag hører sjeldenhetene til, og det var nydelig med en ekstra fridag! Hotellfrokost, sol og en hel dag i Københavns gater.
Vi tuslet langs søerne opp til Nørrebro. Fant en veldig kul kafé, som vi garantert ville blitt stammiser på om vi bodde i København.
Tok livet med ro før vi ruslet ned igjen mot sentrum.
Var innom en hel del butikker uten å kjøpe noe, følte oss tvunget til å teste et dansk wienerbrød som kun smakte smør og sukker som en unnskyldning for å komme inn i varmen da sol ble erstattet med regn. Bagelsen gikk ned uansett, og vi fikk solen tilbake da vi gikk ned til Nyhavn.
Vi avsluttet en herlig mandag med kjøtt som smeltet på tungen. En deilig avveksling fra høstmørket hjemme!
Ideen om å gå 100.000 skritt på én dag har dukket opp flere ganger de siste årene. Jeg har gått 80.000 tidligere, og 75.000 i sommer, men dette har begge vært fjellturer med mange høydemeter med andre utfordringer. Det burde gå rimelig lett med flere skritt om man unngår høyde og ulendt terreng, tenkte jeg kjekt. Det kom meg også for øret at 100k var en ganske kjent tiktok-challenge. Utfordringer er alltid fristende, så i vår startet jeg «verving» av turkamerater til 100.000 skritt på 1 dag.
Når spørsmålet om det var noen som ville bli med å gå 100.000 skritt kom, var de fleste svarene: hvorfor? Og det er et ganske godt spørsmål. De fleste har 10.000 som et daglig mål. 10 ganger 10.000 er litt galskap, men galskap er også gøy.
Etter noen runder klarte jeg å få med meg 2 glade og spreke kollegaer, the challenge was on!
Vi møttes 04:00 på sagene kirke igår morges i nattemørket. Da hadde vi alle gått ca 20 minutter fra hver våre hjem. Det gikk ganske fort opp for meg at jeg hadde feilberegnet temperaturen. Yr sa 9 grader (vurderer søksmål), men reelle grader var 3. Jeg hadde på meg alt for lite klær. Men det var meldt knallsol hele dagen, så vi var ved godt mot og jeg hadde fortsatt litt tro på at singleten jeg hadde på under trøye og syltynn jakke skulle komme til anvendelse. Vi trasket nedover Oslo by, i retning Frognerparken. Humøret var godt, og praten gikk lett.
Etter Frognerparken gikk turen til Bygdøy. Det var lite ønskelig å gå 100.000 skritt på asfalt, så vi var stadig på jakt etter stier og grusveier. Bygdøy var rimelig idyllisk på denne tiden av døgnet, og ved huk så vi første tegn til sollys.
Tanken var at første stopp skulle være en kaffepause på en hyggelig kafe med god varme innendørs. Vi så for oss at dette ble i 7-8 tiden. Men kafeer åpner tydeligvis ikke så tidlig på en lørdag. Det ble derfor circle k på skøyen som ble redningen for et kort stopp med toalettbesøk (kalde hender takket for varmt vann i flere omganger) og varm te.
Så ruslet vi videre langs vannet i retning vest. Da var solen kommet opp, og det ga håp om noe varmere vær.
Etter lysaker ruslet vi ut mot fornebulandet. Vi søkte oss til gress og grønne områder og det var ganske idyllisk på Fornebu. Nå fristet imidlertid kaffebesøket på hyggelig kafe mer enn noen gang. Men jo lenger fra Oslo sentrum, jo senere åpner bakerier. Det ble også en utfordring å komme seg ut av fornebulandet. Da vi gikk forbi fornebuklinikken for 2.gang forsto vi at vi hadde gått rundt i ring. Det ga en del latter, men spilte forsåvidt ikke så stor rolle, vi jaktet skritt ikke stedsmål. Men nå trengte vi en ordentlig pause og varme, og målet ble Cc vest. Shoppingsenter kan gi en del skritt det også.
Så 6,5 timer inn i gåturen fikk vi vår første ordentlige pause. Det var helt nydelig. Da hadde vi gått over 40.000 skritt, og var foran skjema. Humøret var på topp. Vi surret en del inne på senteret, proviant skulle kjøpes, jeg var innom Anton sport i jakt på polvotter (som de tydeligvis mente det var for tidlig for), og vi måtte ha litt ordentlig mat.
Så gikk turen mot sandvika. Gikk forbi min ungdomstid på stabekk og fulgte omtrent melkeruten til den gamle løkeberg bussen (som jeg ikke aner om fortsatt er operativ), men det var en ganske kjedelig vei, og humøret sank vel noen hakk.
Vel fremme i Sandvika kom solen frem for fullt, vi var da over halvveis og da var det topp stemning igjen. Vi fant oss et utebord i solen på musikkflekken og mine to turkamerater fikk hver sin øl. Det ble fanta for min del og en streng beskjed til jentene om at de kun fikk drikke 1 øl (og «ingen shot, Rikke»). Jeg ville helst slippe å gå de siste 50′ alene. Henrik spilte en viktig rolle som støtteapparat denne dagen, og møtte oss på musikkflekken med skobytte og skift. Akkurat skift var ikke særlig nødvendig. Det var ikke svettet en dråpe i den kulden vi hadde hatt.
Med nye sko og latteren til Henrik (som var veldig glad for at han slapp å bli med) bak oss, trasket vi videre ut mot Kalvøya. Det var godt for føttene med litt mykere underlag. Og etter å ha forvillet oss ut på nudiststranden (der folk tydeligvis enda syntes det var varmt nok til å sole seg), fant vi det tryggest å gå i ring rundt fotball banen en stund, som balsam for såre føtter. Det fungerte helt til vi holdt på å få en frisbee i hodet. Vi hadde ikke helt fanget opp at vi gikk midt i frisbee golf banen.
Her kunne vi også legge til ekorn på listen over dyr og vekster vi hadde sett på turen. Listen ellers besto av; katter, hunder, rådyr, fugler, brunsnegle, fluesopp, røyksopp og ukjent sopp.
Vi gikk videre langs storsenteret, Slependen og Billingstad, Hvalstad og det begynte å bli kaldt igjen. Vi var vel rundt 70.000 skritt da vi for alvor begynte å kjenne på ordentlig vondter og litt mentale nedturer. Den ene slet med gnagsår, den andre slet med hofter og jeg slet aller mest med kulden. Vi gikk så mye vi kunne i grøftekanter for å unngå ren asfalt, og forsøkte å gå baklengs i blant for å variere belastning. Hele kroppen knaker litt ved sånne strebelser. Og i blant fant vi en benk for en kort hvilepause.
Vi tuslet også en tur ut mot konglungen. Jeg skriver «tuslet», for det var nå rett beskrivelse. Tempoet hadde falt og hvert skritt var mer påtagelig. Der ute på konglungen var humøret mitt ganske labert og vi hadde fortsatt langt igjen. Jeg var så vanvittig kald, nå var solen på vei ned igjen, og jeg hadde aldri rukket å fullt få opp varmen i de timene solen hadde stått på. Det var fortsatt 20.000 skritt igjen. Men vi fikk lagt hest og sau til listen over dyr vi hadde sett.
Heldigvis har vi en kollega i vollen som hadde tilbudt oss forfriskninger om vi kom innom. Det var nå en drøy time dit, og vi la en plan om å gå innom der, få litt varme før vi gikk ut for siste etappe. Det var nok den aller tyngste timen for min del. Jeg var så utrolig kald. Tror nok jeg aldri har vært så kald noengang. Og da Kristina møtte oss på trappen, og i løpet av et par sekunder hadde surret meg inn i 2 ulltepper og en dunjakke og plassert meg i en stol, var det nesten så jeg felte en tåre (hadde det ikke vært for at jeg nesten var apatisk). Jeg skalv som et aspeløv, og datteren hennes trodde nok vi var halvgale. 3 zombier utslitt på hver sin måte, uten særlig evne til å holde en samtale. Og vi hadde fortsatt 7.500 skritt (ca 1 time gange) igjen…
Kristina kledde meg opp med ullgenser, lue, polvotter og boblejakke før hun ikledde oss alle refleksvest og hodelykter, og sendte oss ut i skogen for siste etappe. Og mens vi gikk 1 time i mørket med mye oppover, ble jeg endelig ordentlig varm for første gang den dagen. Og jeg kunne også bidra til litt motivasjon til de andre for de siste få tusen. Nå var målet så nære, og hvert skritt var betydningsfullt.
Skogen var mørk, og vi hørte mye, men så ikke noen flere dyr vi kunne putte på listen. Og på de siste hundre meterne ned til Kristinas hus rundet vi omsider 100.000 skritt. Nærmere 8 mil og nesten 2 maraton – på 1 dag. Det tok 18 timer inkludert pauser. Woohoo!
Kristina hadde imellomtiden laget middag til oss, bordet var dekket og vinen var luftet. Snakk om luksus! Vi var kanskje ikke de mest elegante middagsgjestene, med albuer på bordet, der vi slafset i oss mat og snakket usammenhengende med mat i munnen. Men vi hadde klart målet vårt, og vi var ferdig med å gå. Utslitte på en annerledes måte, men meget fornøyde.
Denne turen skal aldri gjentas, den kan heller ikke anbefales. Men galskap gir gode historier og minnene vil bevares 😉
Til slutt: takk til Rikke og Kari-Helga for en tøff, men hyggelig tur. Og for deling av bilder📸
