Belizimo

Nå har jeg vært gressenke i 1 uke, mens Henrik og kompisene hans har vært i Marokko. I denne uken har gradestokken stødig sunket, og de siste dagene har man fått kjenne på den bitende kulden som varsler om at vi nå har gått over til vinter.

Og ikke bare vinteren har kommet, men også den koselige førjulstiden har såvidt startet. I fjor var vi i Norge til omtrent 10. november, og det var vel da jeg først merket at jeg virkelig har savnet førjulstiden. Jeg fikk en ørliten smakebit i fjor, men i år skal jeg nyte førjulstiden til fulle. Julen i seg selv er ikke så viktig, selvom den er koselig den og. Selve julen fikk vi imidlertid feiret hjemme i fjor, så i år reiser vi bort i julen. Det er foreløpig hemmelig hvor.

Men tilbake til førjulstiden. Det er tiden det faktisk er helt greit å være innendørs. Vi kan fyre i peisen, pakke oss inn i pledd og tenne stearinlys for fullt (man får aldri for mange). Vi kan boltre oss i tv-serier og sitte i timesvis på café (helst supervarme og lune caféer, med peis og rustikke møbler). Vi kan bytte ut sprudlevin og hvitvin(som jeg med årene ikke lenger liker noe særlig) med rødvin i glasset, og glassene kan være enorme og rope «hygge». I førjulstiden er det ingen som ser rart på meg når jeg har på boblejakke (selvom jeg ofte fryser like mye i juli). Vi kan også med god samvittighet spise tyngre middager, gjerne nydelige gryter som har putret i flere timer (mens man har fyrt i peisen, sett på tv og drukket et stort glass rødvin, i en leilighet helt full av stearinlys). Førjulstiden er helt spesiell, og jeg nyter den så godt jeg klarer i kulden.

Forrige helg bega jeg meg faktisk ut av døren, og dro ned til sentrum.

De har pyntet flott til jul også utendørs.

Og i Karl Johan byr de nå på «Jul i Vinterland».

Et julemarked midt i byen.

Uken har vært hektisk på jobb, og tiden som gressenke har gått fort. Idag reiser jeg til Marokko for å møte Henrik og hans kompiser. Jeg skal fly alene for første gang, det er ganske utrolig at jeg aldri har gjort det før. Det skal bli helt fantastisk med en miniferie, og jeg gleder meg! Kommer tilbake med mer når jeg har kommet på plass i Marokko:-)

Nå er det flere år siden vi har levd det hverdagslige, norske høstlivet. Det er en merkelig årstid. Temperaturene svinger like mye som humøret, og jeg må virkelig holde meg selv i ørene for å ikke synke ned i «hi». Det er fristende å leke bjørn på denne tiden. Gå til sengs, og våkne opp når våren atter titter frem.

Men vi har også lyspunktene. Plutselig er det innafor med levende lys, tv-kveld og rødvin igjen. Dette oppmuntrer jo til litt venninnekvelder også.

Og humorkvelder på Josefines.

Og i tillegg har naturen noen fantastiske farger å by på!

Det er akkurat som universet innså at høsten er dørgende kald, mørk og trist, og at man måtte prøve å sprite opp fargene for at folk skulle se litt glede i hverdagen.

Jeg forsøker derfor å nyte naturen til fulle med turer flere ganger i uken.

Vi er som et gammelt ektepar som rusler i timesvis. Stort sett er det rundt i Oslo by.

Vi vandrer en del langs akerselva. Og her oppdager vi stadig nye steder.

I ettermiddagslyset nå på høsten kan du fort klare å knipse litt magiske bilder også.

En tur rundt Bygdøy tas også med jevne mellomrom.

Ikke så verst her heller:-)

Våre byvandringer innebærer jo også at vi har fullt med fasiliteter i form av cafeer i akkurat passe mellomrom på veien. Dette passer svensken bra. Eksoslukt og vrimlende folkeliv.

I helgen fikk jeg utfordre min kjære til en litt mer «norsk tradisjon». Nemlig skogstur. Svensker (iallefall bysvensker) er nok litt mer komfortable med «asfalt-vandring». Vi nordmenn får turgåing inn med morsmelka og vil nok oftest så langt unna sivilisasjonen vi kan komme på tiden vi har til rådighet. Det var vel derfor ikke en jublende entusiastisk svenske jeg fikk med meg opp til sognsvann. Et par minusgrader var det også, og for han svensken min vil det aldri falle seg inn å ta på seg «turklær». Neida, man kjører jeans og vanlige klær på tur. Jeg måtte derfor late som det omtrent var som en liten byvandring å regne, og tok på meg det samme.

Tenkte vi skulle stoppe innom en kafé på vei opp til sognsvann, for å gi han inntrykk av at dette var som en vanlig byturs-søndag, men den var selvsagt stengt søndager. Vi var jo allerede utenfor bykjernen. Fortsatt ved godt mot kom vi opp til sognsvann. Det tar jo bare en knapp time opp uten kaféstopp. Her vrimlet det jo av mennesker også (dog i turklær), så so far so good.

Så gikk vi videre inn mot Ullevålseter. Roen senket seg, folkemengden ble mindre og jeg storkoste meg. Svensken ble imidlertid mindre og mindre snakkesalig. 7 km senere kom vi inn på seteren, og fikk oss både rundstykke og varm kakao. Man kunne se på hele han at han følte seg utilpass. Masse folk i turklær og menn i tights, så typisk norsk man kan få det, og så langt unna min kjæres komfortsone som man kommer. Men veldig festlig for meg såklart.

Vi tok lysløypa på vei tilbake, og den er jo betydelig kjappere. Dette var mer i Henriks ånd. Nesten asfalt og ingen ulendt skogssti. Da fløt samtalen fint igjen. Kalde var vi begge, men vi var på vei tilbake til sivilisasjonen:-)

Det går nok litt tid mellom hver skogstur med Henrik, men heldigvis har jeg også andre turvenninner.

Og nå har jeg booket juleferie til Henrik og meg. Dette er hans bursdagsgave så det er hemmelig hvor vi skal, men det skal bli gøy å vandre i nye omgivelser.

Sånn rundt nyttår satt Henrik og jeg sammen med 2 av hans kompiser på restaurant. Over et bedre måltid diskuterte vi planene for det nye året i forhold til vekt og trening. For min del var jeg som vanlig optimistisk innstilt til hvordan jeg skulle trene mer, spise sunnere og bli kvitt juleskinken rundt magen. Henrik ville slå lengre i golf, og ønsket derfor å øke muskelmasse og vekt. Og de andre kompisene ønsket også litt endringer. Vi bestemte oss derfor for å inngå et veddemål. Ronny og jeg skulle gå ned i vekt, og Jon og Henrik skulle gå opp i vekt. Og ut fra vekten vi da var på, bestemte vi hva målvekten skulle være. Vi satt dato for konkurransen til 1.okt(senere endret til 30.sep). Så vi skulle ha ca 9 mnd til å oppnå målvekten. Premien skulle være tur til Portugal der taperne måtte betale reisen for vinnerne.

Startet jo med godt mot og tenkte at det nok skulle gå greit å gå ned til min vekt fra videregående på 48 kg. Startvekten min var 54 kg, og jeg skulle fjerne mer enn 10% av meg selv. Men hvor vanskelig kunne det egentlig være?

Litt ute i januar var vi tilbake i Dominikanske og veddemålet var veldig langt unna. Jeg jogget og trente en del, men det var ingen voldsom endring i livsstilen. Så da vi kom tilbake til Norge og Sverige i slutten av april var vel ikke vekten særlig endret.

Ja ja, lenge igjen til 1.oktober tenkte jeg. Sommeren skulle bli min sunnhetsperiode. Så sånn i juni en gang tenkte jeg at det var vel på tide å sette litt igang. Det var vel omtrent 2-3 uker der som jeg forsøkte å løpe 4-5 dager i uken, og jeg forsøkte å spise litt sunnere. Kuttet søtsaker, pasta, ris og forsøkte helt enkelt å spise rent og sunt. Ikke et gram gikk jeg ned… Da begynte jeg å bli ørlite bekymret. Jeg har jo før spesielle anledninger tatt litt skippertak på vektkontroll tidligere, og har i grunn aldri opplevd det som vanskelig å gå litt ned i vekt. Men årene har åpenbart satt sine spor, og slanking kjentes nok lettere som 20åring enn som 35.

Så med 2 mnd igjen av konkurransen satt jeg inn støtet fra 1.august. Iom Henrik skulle opp i vekt og jeg ned, måtte vi innse at «familiemiddag» var et foreløpig avsluttet kapittel. Så vi splittet kjøleskapet, og gikk for separate innkjøp og matlagning. Og jeg skal ikke lyve…det har vært knallhardt. Spesielt de 2 siste kiloene. Ned til 50kg gikk greit, og jeg følte meg ganske vel i min litt slankere kropp. Selvom rundt 51 kg kanskje er min match-vekt.

Nå går jeg på rent vinner-instinkt. Jeg er jo rimelig sta, og liker dårlig å innrømme nederlag, så det har nok hjulpet meg en del. Men konstant kaloritelling og besetning rundt mat kan ikke være bra for noen.

På vekten forrige uke viste tallet 48,0 – jeg er i mål! Nå må jeg bare holde det frem til 30.sep.

De siste 7 ukene har jeg hatt 1 dag uten kaloritelling. Da tok jeg meg «fri», og Henrik og jeg koste oss med felles middag på restaurant Fyr. 6 retters tasting meny måtte det bli på min eneste fridag:-)

Så nå er jeg altså skrangletynn, med en BMI på under 19. Buksene henger og slenger, magen går innover, og overarmene mine ser ut som pipestilker. Jeg drømmer konstant om kanelboller, og legger meg stort sett sulten.

Men jeg har lært utrolig mye om kosthold. Først og fremst er jeg overrasket over hvordan jeg ikke veide 100 kg før. Det er helt utrolig hvor mye kalorier det er i min normale hverdagsmat. Det har vært en skikkelig tankevekker. Jeg har også oppdaget en del nye ting som jeg nok tar med meg videre. Mager kesam er en av disse tingene. Kun 1% fett, og en spiseskje er ikke mer enn ca 22 kalorier. Den erstatter fint rømme og youghurt, som dressing til salater såvel som til fredagstacoen. Ellers er det i grunn inget tap å erstatte poteter, ris, pasta og saus med salat. Så jeg spiser vanligvis 100-200 gram kjøtt til middag, med grønnsaker og salat hver dag. Det tyter vel snart brokkoli ut av ørene mine. Tror jeg spiser brokkoli 6 av 7 dager i uken. Savner imidlertid å kunne smørdampe den:-)

Så med 2 uker igjen ser jeg lyset i tunnelen, gud som jeg gleder meg til å spise kanelbolle 1.oktober!!!

Ellers har jeg kost meg litt i hverdagen også. Vi var på sjokoladekurs med søster og mamma for et par uker siden.

Lærte masse om kakao, og lot meg fascinere ytterligere av den deilige sjokoladen.

Det har også blitt mye turgåing i både pent og mindre pent vær. It’s the little things…

Forrige helg jobbet jeg på Obos visningshelg, og fikk besøke 3 ulike nybolig prosjekter.

Møtte masse folk, og drømte meg bort til en leilighet uten skjeve vegger og gulv.

Det er iallefall sånn det føles. Kveldene har blitt mørkere, og temperaturen lavere. Vi er bare i midten av august, og det skulle jo vært en drøy måned igjen med sommervær. Men med den sommeren vi har hatt i år var det kanskje godt for både natur og folk, og få det litt tilbake til normalen.

Og for meg innebærer dette ny jobb. Jeg er nå i vikariat i obos-banken og fikk en varm velkomst forrige mandag.

Det er mye av det samme som jeg tidligere har jobbet med, men også en del nytt. Gleder meg til å komme litt mer inn i jobben og få kommet ordentlig igang. Det er alltid litt utfordrende å være «den nye».

Men til tross for at vi går mot mørketid og at hverdagen har inntatt livet mitt for fullt, har jeg fått kost meg en del på ettermiddagene. Henrik og Dominic er endelig på plass i Oslo! Og Helene og jeg har fortsatt vår nye lille trend med å gå til kjente og mer ukjente Oslo-fjell.

Forrige tur gikk til toppen av Ullernåsen. Såvidt vi har lest er dette altså en gammel vulkan (hvilket var helt ukjent for meg). Så vi trasket hjemmefra ved godt mot. Før vi hadde kommet til Skøyen var regn og atter regn. Men man kan jo ikke snu…

Vi fant oss et par epler fra Ullerns fasjonable villaområder, med hager store nok til å romme hele eplefarmer, og fortsatte turen oppover.

Og dette ble en lang tur. Vi gikk masse omveier bare fordi vi så en tursti, og endte flere ganger med å gå i helt motsatt retning. Men opp kom vi såklart!

4 timer senere var vi hjemme – gjennomvåte og slitne. Men det er deilig med sånne turer, da sover man som en baby til tross for at katten har sin beste leketid mellom 03:00-05:00:-)

Fredag fikk jeg igjen gleden av denne velkjente «endelig-helg-følelsen». Helt fantastisk følelse etter en arbeidsuke. Det var litt stas å ta del i den verdenen igjen. Lørdag var det duket for jentekveld med mine eldste venninner.

Vi grillet hos Helle, og det var topp stemning hele kvelden.

Søndagen ble brukt flittig. Lang tur og kaffebesøk med min kjære, og deilig mat. Nå er jeg utsovet og oppladet til ny arbeidsuke.