Belizimo

Vi har vært litt motløse de siste dagene. Asia kom nok litt brått på med alt det innebærer. Reise og ferie er fantastisk, men det er en «hverdag» på tur også. Det som kan være sjarmerende i små porsjoner på chartertur kan bli trøttende over lengre tid. Vi var nok knappest forberedt på så mye skitt, søppel og overdreven turisme som vi har sett her på Bali. Vi har slitt med å lande reiseruten videre etter Malaysia. Men her i Canggu forsøker vi å bli enige med oss selv om hvordan reiseruten blir fremover, og vi gjør små fremskritt hver dag.

Turen fra nord-bali til Canggu var fin. Vi kjørte over fjellene med enorme risplantasjer.

Vi møtte også noen aper. Det var festlig! Sjåføren vår ga han ene en vannflaske som han drakk grådig av.

Det er rart hvordan Asia for meg ser ut som det har et slags «gråaktig» slør uansett hvor. Fargene er liksom ikke fullt like vibrerende som vi er vant med fra både stillehavet og karibien. Det grønne er ikke fullt like grønt og havet er ikke like turkist. Spent på å se om jeg endrer dette synet etterhvert.

Canggu er en ganske hip og trendy strandby, litt nord for Kuta. De har super freshe restauranter og kafeer.

Vi bor også veldig instagramvennlig.

Egentlig ganske upraktisk, men det ser unektelig veldig bra ut på bilder.

Vi har et nytt kjæledyr på badet. En enorm edderkopp som dukker frem hver morgen når jeg våkner. Jeg tør da ikke gå på toalettet. Men innen Henrik våkner og jeg ser redning i å få denne kjempen av et kryp ut, så har han gjemt seg. Henrik hadde derfor aldri møtt vårt nye kjæledyr – lucky him. Men etter 3 dager var han blitt litt for godt vant, og jeg fant han på selve toalettet.

Da kunne Henrik også møte han. Og superhelt som Henrik er, fikk han til slutt fanget han. Han ble sluppet ut med et siste iiik fra min side, da han løp mot oss istedet for fra oss. Jeg tror det er en huntsman. De har vi hatt i DR også. De blir enormt store (kan bli opptil 30cm), men er ellers relativt ufarlige, og anses å være gode husdyr som spiser fluer, mygg og andre insekter. Men de ser ganske skumle ut.

Vi tar dagene med ro. Nyter sol og late dager. Spiser god mat og bader.

Ser solnedgang og rusler en del rundt.

Vi lader opp til å møte det forhåpentligvis mer ekte Indonesia når vi nå snart forlater Bali. Vi har hatt et par fine uker her, men det er fortsatt uforståelig for meg at så mange drar hit når man kan fly så mye kortere til mellom-amerika og karibien, der man finner betydelig renere og vakre strender uten den voldsomme folkemengden.

Etter noen fine dager i Ubud, fortsatt med altfor tungt turismetrykk etter vår smak tok vi turen mot nord Bali. Vi hadde hørt rykter om at det er her innflyttere (expats) til Bali bor. Men ingen kjøretur uten sightseeing og vi hadde lagt opp et hektisk program på veien, som sjåføren vår utøket ytterligere.

Bali er kjent for sine vakre fossefall, så det kjennes nesten obligatorisk å se noen av disse.

Men det er nesten ødelagt av folk. Det er bare å si farvel til vakker urørt natur, men ser man bort fra menneskene og tenker seg 20 år tilbake i tid – før Bali ble alle backpackeres paradis, så er det fantastisk fint!

Det har aldri vært tydeligere for meg enn her på Bali hvor mye «Instagram har ødelagt verden». Folk tok bilder før også, men nå skal de posere i flere minutter for å sikre seg det beste bildet til instagram, og det er som regel køer herfra til evigheten for å få den beste spotten alene, slik at det ser ut som de er alene på bildet. Virkeligheten er jo en helt annen. Her på Bali tilbyr de til og med egne Instagram dagsturer, med fotograf med seg, for å sikre at de får de beste bildene med seg selv som hovedmotiv og en topp turistattraksjon i bakgrunn. Jeg blir rett og slett litt uvel. Se forskjellen selv (de øverste fra instagram, de nederste er samme motiv tatt av meg).

Jeg elsker også å ta bilder, men ønsker jo å fremstille virkeligheten. Og jeg vil helst ikke selv være motivet. Sånn sett sparer vi jo mye tid, siden vi slipper disse Instagram køene. Her er et annet eksempel:

Og her er virkeligheten:

Instagram vs reality er derfor blitt løftet til et helt nytt nivå her i mine øyne. (Og nei, det er ikke bare Instagram, andre sosiale medier og reklameselskap er vel så ille).

Så med det sagt, vil det bli få bilder av at Henrik og/eller jeg poserer på en øde strand eller annet sted i denne bloggen 😀

Vi fikk uansett sett det man «burde» se, med fossefall, templer og en «ekte» og velholdt balinesisk landsby. Henrik fikk dessuten testet sarrong. Hvilket nok var mer stas for meg enn for han.

Men da vi ankom Lovina – helt nord på Bali, rett ved Singaraja, kunne vi senke skuldrene maks.

En egen villa med eget basseng og ingen evig trafikkstrøm utenfor. Her har vi storkost oss i 3 dager.

Solet og badet, gått lengre turer langs den svarte stranden.

Sett ekte indonesiske småbyer.

Nydelig solnedgang ved havet.

Og spist den beste maten under hele Bali oppholdet på en meget lokal restaurant, til den nette sum av 30 kroner.

Villaen kom egentlig med personale, men henne lot vi få fri. Hun kom innom en tur for å sørge for litt ofring og re sengen, men ellers er det deilig å ha stedet for oss selv.

Det er stor omtanke og tid som er lagt ned i disse ofringskurvene. En rørende tradisjon synes jeg.

Her trives vi skikkelig godt! Batteriene er ladet, og vi kjenner oss klare for å møte folk og verden igjen.

Ubud ligger omtrent midt på Bali, omgitt av risplantasjer, fossefall og jungel. Her kom yoga fantastene og de mer spirituelle for å unngå Balis travlere kystlinje. Idag har de fleste turistene funnet ut at det er bedre her, og dermed er det minst like travelt og enda mer trafikk her. Men vi liker Ubud. Det beste vi har sett av Indonesia så langt.

Gatene i ubud er veldig støyete og travle, med biler, folk, mopeder og dyr overalt. Men her kan du faktisk rømme litt fra turisme og støy. Vi har gått flere lengre turer langs risterrasser og jungel og kjent på en større ro.

Det er vakkert!

Byen er i stor grad omgitt av jungel/skog og her bor også apene.

Aper er skikkelig morsomt, og det er god underholdning å se noen bli jaget av en ape som forsøker å stjele noe i noens lommer eller veske.

Apene er hellige her på Bali og har derfor nok av templer å boltre seg i.

Ellers har jeg hengt meg litt opp i disse blomsterkurvene som de lager her på Bali.

De kalles Canang Sari og er små offergaver som hvert hushold bruker relativt lang tid hver morgen på å lage. De settes ut overalt på gaten, ved statuer, templer, butikkinnganger, hotellinngang, gatekryss og omtrent alle steder det finnes en 10×10 cm åpning for å takke deres gud for fred og balanse (eller noe i den duren).

Litt etter litt kommer man seg inn i den asiatiske «hverdagen». Trafikken er litt mer håndterlig (Henrik har blitt proff til å krysse gater, med en håndbevegelse stopper han alle kjøretøy som nærmer seg og rusler pent over veien med den største selvfølge – med meg slepende i hånden etter), selvom jeg fortsatt forsøker å unngå å krysse veien om vi ikke må. Her fant vi en gate nesten uten trafikk og jeg var meget fornøyd!

I morges kjente jeg jordskjelv. Sengen ristet svakt. Jeg tror det er jordskjelv sa jeg til Henrik som fortsatt sov, han merket verken skjelvet eller at jeg snakket til han. Jeg leste litt senere at det var et 4,7 skjelv litt utenfor Bali. Det er faktisk første gang jeg kjenner et jordskjelv. Vi har flere ganger vært steder med skjelv, men åpenbart lite oppmerksomme som vi er, har jeg aldri fått det med meg før. En interessant opplevelse, og godt det var et svakt skjelv uten fare for skader av verken bygninger eller levende.