I over et år har jeg snakket om mitt ønske om å gå opp på Pico Duarte – karibiens høyeste fjell på 3098 meter – Pico Duarte. Jeg ville imidlertid ikke gå alene, og Henrik var ikke i nærheten av villig til å bli med meg. Dessuten ønsket jeg meg aller helst norske turkamerater, i og med jeg hadde heller dårlig erfaring med å ta med meg svensker på fjelltur.
Jeg hadde vel heller ikke satt meg så fryktelig inn i hva det egentlig innebar. Men så dukket Jørgen opp her på mandag. Vi ble kjent med han i november, da han var her og kjøpte en tomt for å bygge seg hus i Casa Linda, og vi er godt kjent med fetteren hans Eivind som også er norsk og har kjøpt hus her. Nå er Jørgen tilbake for ferie, og på en eller annen måte kom denne turen til Pico Duarte opp.
Han var jo ikke vond å be, og ettersom jeg nå har mast om dette fjellet i et år, så kan jeg jo ikke akkurat trekke meg nå. I går gjorde jeg research, og det var vel ikke utelukkende positive nyheter. En hel del kommentarer om turen, både på blogger og tripadvisor. Det jeg i grunn har fått ut av det er at det er en rimelig tøff tur(flere sammenligner det med Kilimanjaro), og det er såvisst ingen dagstur. I tillegg er det ganske kaldt, og tidvis mye regn og gjørme. Men vi nordmenn kan kulde, vind og fjell, kan vi ikke det?
Igår dro Henrik og jeg på BBQ hos Jørgen – vi måtte planlegge litt. Henrik satt ved siden av og gned seg i hendene, med verdens største glis – ren skadefryd!
Planen er altså at vi kjører ned til nasjonalparken i morgen. Det er omtrent 3,5 timer herfra. Så får vi forhåpentligvis booket oss en «sherpa»/guide, samt et par muldyr. Det er ikke mulig å gå inn i parken og opp på fjellet uten lokal guide. Man kan kjøpe turen gjennom reiseselskaper, som ordner alt av guide, overnatting, mat etc for deg, men jeg synes det var for dyrt – og lite spennende. Så vi håper vi kan ordne dette på egen hånd, og at vi kan få booket guide og muldyr på relativt kort varsel. Deretter regner vi med å sove i Jarabacoa 1 natt(det er nærmeste by til nasjonalparken, og jeg har vært der flere ganger), før vi må starte vandringen rundt soloppgang på fredag. Vi satser på å nå den øverste «basen» i løpet av fredagen, og sove der. Basen er en primitiv trehytte full av rotter (såvidt jeg har lest), ca 5 km fra toppen. Høres veldig trivelig ut 🙂 Vi regner med å gå rundt 4-4:30 om morgenen på lørdag, og se soloppgangen fra toppen. Det er beste mulighet for god sikt. Det anbefales å gjøre turen på tre dager, men vi vil gjøre den på 2. Jeg foretrekker minst mulig netter oppe på et fjell med minusgrader, og manglende baderomsfasiliteter. Så vi ser for oss å gå hele veien ned igjen på lørdag, men det kommer selvsagt litt an på vær og føreforhold. Jeg har lest en del kommentarer om folk som går med gjørme opp til knærne, og da skal det godt gjøres å klare alle disse kilometerne på så kort tid.
Jeg håpet jeg kunne låne litt varme klær av Fanny, som jo tross alt var i London nå i januar, men hun hadde kun penkåper å by på. Det var lite utvalg for toppturer i hennes klesskap.
Så i dag måtte vi ut på shopping. Jeg fikk meg en lue og en horribelt stygg og alt for stor overtrekksjakke fra avdelingen for menn.
Vi mangler fortsatt sovepose, vanter og all mat(vi har forøvrig ingen fjellsko heller, men det jeg mener joggeskoene mine er «et hakk opp» fra min forrige fjelltur i flip-flops). Jeg er rimelig trygg på at jeg kommer til å savne Dæhlie-vottene mine som ligger hjemme i Norge. Vi må også selv stå for alt av mat og drikke, både til oss selv og guiden. Så det må vi fikse i morgen. Vi håper vi kan leie sovepose, alternativt kjøpe soveposer i nærheten av parken.
Jeg har fortsatt et håp om at noen av oss skal ende opp syke, eller at vi ikke får tak i en guide. Men det er vel mer trolig at jeg må bite mine store ord, og gjennomføre denne turen. Turkameraten min er mr. positiv, så forutsatt at vi har med oss nok snickers/twix så vi klarer å holde blodsukkeret sånn rimelig i sjakk, så får vi nok en ganske morsom tur.
Jeg ber, til det som kan bes til, om at vi får klart vær når vi er på toppen, så jeg kan få mange fine bilder, og slipper å gjøre turen på nytt!
Wish me luck – I’ll need it for sure!
PS: forsidebildet er fra vakre Hardanger – Norge.
