Belizimo

Into the Wild West

New Zealands vår minner mye om norsk vår. Det er fort 4 årstider på samme dag, og tror vi fortsatt ikke har fått en hel dag uten regn. Men vi kan ikke sitte inne å vente på bedre vær heller, så her brukes ordtaket flittig: det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Lite visste jeg da jeg pakket til en 8 mnd reise på andre siden av jorden at de plaggene som er flittigst brukt så langt er Bergans turjakke og ullstrømpebukse.

De er veldig flinke til å vise frem alt landet her har å by på og den fine naturen. Store skilt og mange «scenic lookouts». Som denne – pancake rocks.

Fascinerende hvordan stenene er formet i lag, som pannekake stabler.

Og en fin liten tur rundt området.

Vi har også vært innom Hokitika. Morsomt navn, på en litt mindre morsom by.

Hovedattraksjonen i Hokitika var en «gorge». Den riktige oversettelsen til norsk for dette er tydeligvis «gjel» (erodert i fast fjell, og ikke i løsmasser som da kalles ravine). Amerikansk oversettelse er Canyon, som kanskje er et mer velkjent og familiært ord for oss enn både «gorge» og «gjel».

Uansett var det fint!

Ville kanskje vært hakket finere farger i solskinn, men tåke og regn gir jo et litt eventyraktig inntrykk.

Vestsiden av sørøya har kanskje gitt litt mer regn, og litt mer ustabilt vær, men det har vært fin kjøring og flott natur.

Litt «villere» natur enn det vi har sett tidligere her.

På veien igjen, sånn ganske midt i ødemarken, hørte vi plutselig et smell. Jepp, dekket punkterte. Ikke en sånn liten punktering som man kan kjøre litt med. Nei, et helt flatt hjul.

Mens vi sto der og klødde oss i hodet med «hva gjør vi nå», kom politimannen Tim kjørende – vi sto jo ikke akkurat lovlig parkert. New Zealenderne er veldig joviale og trivelige folk. Tim fant frem nummer til den lokale mekanikeren Connor. Uten å overdrive tror jeg dette var det mest spennende som skjedde på jobb for disse denne uken, så her fikk vi full hjelp. De var ikke overdrevet imponerte over dekkene som leiebilfirmaet hadde satt på bilen vår. Vi endte med å bytte 1 dekk mer enn det som sprengte for det var nok bare spørsmål om tid før det andre også hadde røket. Så får vi krangle litt om kostnadsdekning med leiebilselskapet. Tim vil nok støtte oss der 😀 Et par timer senere kunne vi kjøre videre nordover og dramatikken var over. Neppe mange andre steder vi ville fått like god og rask hjelp, med så vennlig innstilling. Og dette er ikke det eneste eksempelet på hvor genuint hyggelige folk er her. Som da jeg kjøpte en is på bensinstasjonen, åpner innpakningen utenfor og hele isen faller i bakken, fordi ispinnen var knukket. Da banker mannen på ruten og signaliserer at jeg skal komme inn igjen for å hente meg en ny is. Bare det at han faktisk fikk det med seg er imponerende nok.

Så vi er veldig begeistret for folket her. Alltid med et smil om munnen, og gjerne en liten vits. Men det er også mye som er rart her. Som at alt stenger veldig tidlig. Kommer vi etter 18-19, er det neppe sikkert vi får oss verken mat eller sjekket inn. Vi har lært oss å lese nøye før vi booker motell på når innsjekk stenger. Dessuten har de aldri noen søppelkasser langs veien. Det er underlig og bilen vår har blitt en liten søppelplass. Det var dagens digresjon om vår opplevelse på NZ, og med det forlot vi den ville vestsiden og var tilbake i nordøst.

Share

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Translate »