Helt siden man kunne høre Vin Diesel uttale «Bora Bora» (med sin nesten latterlig mørke stemme) i filmen Triple X på tidlig 2000-tall etterfulgt av en scene hvor han slikker sol omgitt av det mest fantastiske turkise hav som nesten tar pusten fra en, har jeg ønsket å reise hit.
En eventyrøy midt i stillehavet, omtrent midt i mellom USA og Australia. Et sted man nesten ikke kunne tro fantes.
Herlighet så fint!
Med litt tungt hjerte, solbrente føtter og en god haug med minner i sekken, forlot vi Tahiti og det superfine gjestehuset.
Flyturen fra Tahiti til Bora Bora tar 50 minutter, og er intet mindre enn spektakulær.
At det skulle være så mange fargenyanser mellom blå og grønn, var jeg rett og slett ikke klar over. Men stillehavet har alle nyansene, det føler jeg meg ganske trygg på.
Flyplassen ligger på en egen øy, og var utrolig fin. Vi kunne nok fort bare blitt her og sovet på flystripen.
Airport transfer får også en ny mening når dette innebærer båtskyss over glitrende, turkist vann.
Puuuhh! Vi ble rett og slett litt målløse begge to. Perfeksjon i fargespill og wow-faktor! Helt slående vakkert.
Og hva gjør man på et slikt sted? Jo, amerikanerne her kan nok fortelle om helt fantastiske ekskursjoner. Svømming med hai og stingrays. Kjøring med Quads (4-hjulinger). Shopping og barliv. For vår del handler et slikt paradis mest om bading.
Vi bader, rusler litt, bader litt mer og setter oss ned og studerer de utrolig vakre fargene.
Hele stedet her er helt magisk!
