Hvem skulle tro at hun lille, tøffe kattefrøkna vår skulle bli så utstøtt her i karibien. Igår var første dagen vi slapp henne ut. Hun tuslet lenge rundt tomten, og tok kun korte turer bort fra huset. Etterhvert ble hun tøffere, og kom ikke tilbake på en stund. Jeg har nesten ikke nerver til å sitte der og vente på henne. Plutselig kom hun løpende hjem, jaget, med en annen katt hakk i hel. Vi fikk hun kjapt inn, og den andre katten forsvant like fort. Mya ble liggende igjen inne, med tunga hengende ut av munnen, pust og pes i evigheter etterpå.
Idag fikk hun gå ut igjen. Henrik hørte katter som slåss og ropte på Mya. Til slutt dukket hun opp. Helt klissvåt. Antagelig har hun blitt jaget ut i bassenget til en av naboene. Lille labben er også skadet, så hun halter rundt som en skabbete hjemløs og våt liten krabat. Stakkars liten… Nå ligger hun utslått på sofaen ved siden av oss. Fortsatt ganske pjusk og helt utslitt.
Blir nok noen dager innendørs for henne.
Tøffe katten – før hun fant ut at hun ikke er størst, best og vakrest annet enn hjemme hos oss.
Ettermiddagstur opp til fase 8 (vi bor i fase 7). Her blir det nok en veldig fin vei etterhvert 🙂
Her bor det antagelig en hel del rare dyr, som man sikkert ikke vil hilse på.
Regnskog og jungel er gøy 🙂
Våte, lille, redde katten vår etter at Henrik hadde tørket henne litt, og hun hadde fått vasket seg.
