Så har det gått noen dager siden vårt Haiti besøk, og jeg har fått litt tid til å fordøye det hele. Det er inget godt minne jeg sitter igjen med. Et trist minne vil jeg si – og litt ubehagelig. Tror ikke jeg skal over grensen der med det første. Sometimes ignorance is bliss…
Vel tilbake på dominikansk landområde kjørte vi til et minnested for en buss som hadde kjørt ut av veien i en sving. På «mirakuløst» vis hadde bussen blitt hengende i trærne, og ingen hadde skadet seg. Religiøse som de (iallefall liker å tro at de) er her, takker de Saint Maria for dette og har laget et slags hellig sted.
Underveis på turen fortalte guiden vår oss en del historie. Mest om DR og Haiti sin felles historie, og det er en trist, brutal og blodig historie. Elven Dajabon er den offisielle grensen mellom DR og Haiti på nordsiden. Denne elven blir også kalt Massacre river, pga en gal mann ved navn Rafael Trujillo. Han var president og diktator her i DR i mange år, og kom til makten i 1930. Han var sterkt imot Haiti og deres folk. I 1937 startet han det som senere er kjent som persille massakren. Alle Haitere som var på DRs side av elven måtte flytte til Haiti siden eller ble slaktet. Myten skal ha det til at de brukte det spanske ordet for persille for å avgjøre hvilken side av elven man hørte hjemme. Hvis man uttalte «perejil» på spansk måte, var man safe, men sa man det med fransk-kreolsk aksent ble man stemplet som Haitisk og måtte ta følgende av dette. Denne presidenten beordret mange tusen Haitere døde. Det vites vel egentlig ikke hvor mange, men alt fra 1000 til 35.000 har blitt rapportert døde.
Massakre elven var et trist syn også idag.
Du har den «storslåtte» dominikanske «festningen» på den ene siden.
Og veldig lite sikkerhet på den andre siden.
Fra grensen på DR siden må man kjøre gjennom 7 militære checkpoints der de undersøker bilen for illegale Haitere. Det er ikke lett å være Haiter her til lands…
Vi hadde også et par litt hyggeligere stopp på DR siden. Deriblant kunne vi se hvordan de jobbet med Yuca planten. Der de skrellet og tømte giften fra denne deilige rotgrønnsaken. Jeg ble engstelig et øyeblikk – vi har spist mye yuca, men jeg har aldri tømt den for gift. Heldigvis blir giften borte når man koker den, og jeg har aldri spist den rå, så har derfor heller ikke blitt forgiftet.
Vi stoppet også ved Monte Cristi for å se produksjonen av hav salt. De har laget salt på denne måten helt siden Taino indianernes tid, og det er en tidskrevende og fascinerende måte. De sluser inn havet, og så venter de i grunn bare til vannet fordamper, og det som ligger igjen er salt.
Litt trøblete om det kommer regn. Så det kjentes ikke helt som en skuddsikker metode, men den fungerer visstnok i dette området, som byr på svært lite regn.
Vakkert å se på er det uansett!
Vel hjemme igjen var vi utslitte, møkkete og fulle av tanker. Selv katten luktet såpass rart på meg at jeg skjønte jeg måtte hoppe rett i dusjen. Men det var en opplevelse, det må sies!
Og med det forlater vi faktisk landet. Min liste over ting å gjøre har vokst seg uendelig lang, og alt må bli klart idag. Puuuhh, her er bare å sette igang!
