Som tatt ut av et eventyr! 1001 natt rullet igjennom hodet i det vi ankom denne kaotiske og sjarmerende byen. I Marrakech spilles det på alle dine sanser.
På torget Jemaa el Fna kommer det hele sammen til et slags uvirkelig skuespill. Noe sånt du aldri visste fantes, og som du kun trodde hørte hjemme i eventyrbøkene.
Det er et mylder av lyder, lukter, folk, ting, dyr og smak. Fløytespill, slanger, røkelse, krydder, røyk, bønnetårn, esler, aper og selgere. Inntrykkene er så mange på engang, at man ikke riktig rekker å fordøye alt.
Og i «soukene» (markedene) selges mat, lær, tinn, vesker og klær i hulter og bulter.
De trange gatene med salgsboder så langt øyet kan se, er nok et mekka for kjøpsglade og prutevillige turister. Og Henrik fikk forsøkt seg flere ganger da han ville kjøpe et hjemmelaget sjakkbrett. Men jeg hadde nok med å se, lukte, høre og føle. Forsøke å ta innover meg alle inntrykk.
Gatene er bygd opp som en slags labyrint, og det er helt umulig å ikke gå seg vill. Men man vil gå seg vill, for før eller senere kommer man ut på torget igjen. Jeg visste til slutt ikke forskjell på høyre og venstre der de trange gatene snirklet seg rundt til et virvar. Men Henrik navigerte stødig.
Rundt i disse gatene tilbragte Henrik og jeg ettermiddagen og kvelden på tirsdag. Og da vi trengte en liten pause fra kaoset fant vi oss en café med takterrasse i 3.etg, med utsikt over hele torget.
Her så vi slangetemmerne, historiefortellerne og gjøglerne på avstand, og nøt solnedgangen over byen.
Det er en vakker by!
Ikke vakker som i moderne, ren og fresh by, men vakker som i en svunnen tid. En by ulikt alt jeg har sett før.
På kvelden spiste vi (les jeg; Henrik har knapt spist siden han ble dårlig) på en veldig sjarmerende restaurant, med ekte Marokkansk mat.
Jeg valgte kylling Tajine igjen. Det føltes safe. Og det var godt!
Fantastisk stemning i restauranten. Igjen fikk jeg følelsen av å være i et eventyr.
Når jeg skriver dette sitter jeg på takterrassen der vi bor, hører fuglene kvitre og ser soloppgangen.
Vi bor i en riad som er et tradisjonelt marokkansk hus, med en hage i midten. I Marrakech finnes det hundrevis av riader. Vår riad er midt i hjertet av Medina, midt i kaoset. Men innerst i en sånn trang gate, bak den brun/sorte døren som man såvidt kan tyde navnet «Riad Tawargit», inne i hagen, her er det stille.
Her kan man finne ro, iallefall helt til man igjen velger å forlate den trygge havnen, og beveger seg ut i kaoset igjen.
Og vi måtte selvsagt ut på onsdag morgen. Jeg ville oppleve mer! Jeg hadde fått min lille pustepause etter en natt på riaden med dårlig søvn siden sengen var så hard som en trebenk.
Jeg var klar for nye inntrykk, og tok med Henrik som anstand, ut i kaos og mylder. Morgenrutinene i salgsbodene var igang. Byen våknet til liv.
Og så var lydene og luktene igang igjen der vi stødig manøvrerte oss i sikksakk forbi boder, esler, hester, folk, mopeder og biler. Vi var selvsikre nå, dette hadde vi gjort før. Som at det var en helt vanlig onsdag i en helt vanlig by.
Vi stoppet på en fortauskafe, tok en slags kaffe(men de hadde glemt å ta i kaffe, så det var kun varm melk), så på livet og virvaret.
Så sjekket vi ut fra vår fredfylte riad, og nøt de siste solstrålene fra en takterrasse på torget med Atlasfjellene som en snøhvit ramme rundt det hele.
Skal man til Marokko anbefaler jeg 2 hovedsaklige ting; dra til Marrakech og ta med mengder av anti-bac!
