Belizimo

For snart 2 år siden begynte søster og jeg å drømme om en langtur i Rondane som innebar å besøke 10 topper over 2000 meter på under 24 timer. Dette er en challenge vi har lest om, og som syntes å være helt i vår ånd. Hvorfor gå 1 topp når man kan gå 10? Vi har nok snakket om det mer enn vi har gjort de store forberedelsene, men vi var fast bestemte på at det skulle gjennomføres denne sommeren. Etter flere uker med leting etter det perfekte turværet var helgen endelig kommet. Det var meldt oppholdsvær, til og med litt sol, og vinden var tilsynelatende til å leve med.

Min kjære samboer var så snill at han kjørte både søster, meg, sekker, telt og haugevis med mat oppover mot Rondane fredag formiddag. Litt spente var vi. Bestefar hadde gitt oss krasjkurs i kart og kompass tidligere i uken, donert oss både en jegerkniv og kompass, og Helene hadde gått til innkjøp av et kart over rondane. Hva kunne egentlig gå galt? Vi har vel aldri vært mer forberedt til tur 🙂

Litt forventningsfulle og alene følte vi oss likevel, der vi ble sluppet av bilen på «Spranget», og skulle gå de drøye 6 km inn til Rondvassbu, med oppakning som om vi skulle bo ute i flere uker.

Og med parkeringsplassen tilbakelagt, takket vi også farvel til mobildekning, hverdagsliv og bekvemmeligheter. Foran oss lå kun fjell, idyll og slående vakker natur. Jøje meg, så fint!

Vel fremme på Rondvassbu fant vi et egnet sted til teltet vårt. Mellom bekken og vannet, så vi slapp sauene helt opptil teltduken. Etter forrige gang vi lånte teltet av noen kompiser og sto i 2 timer med knoting til underholdning for hele campingplassen, hadde vi nå blitt konger (evt dronninger) av å slå opp telt. Sånn i ettertid er det nok nesten denne bragden vi kan være mest stolte av. Vi var faktisk helt rå på akkurat den biten!

Etter en liten tur rundt i området, hvor vi fikk peilet ut en foreløpig reiserute, var det kun tid til å lage niste og pakke sekkene før sengetid.

Det ble ikke mange timer søvn før vekkerklokken ringte 03:30, og det var på tide å stå opp igjen. Det hadde allerede lysnet, og solen var på vei opp da vi satt fart ut fra teltet.

Det kriblet litt i magen, spente og forventningsfulle, der vi nesten danset avgårde det første stykket. Og i det himmelen ble farget rosa av soloppgangen, og fjell og himmel speilet seg i sjøen, så kom denne fantastiske følelsen av et øyeblikks ren lykke.

I blant skulle man ønske man kunne ta den følelsen, putte den på boks, tviholde på den og la den vare evig. En evig lykkerus. Siden det dessverre ikke er mulig får man sørge for å verdsette de ørsmå øyeblikkene til fulle. Vi sang derfor Tix «Nå koser vi oss» for full hals i 04:30-tiden lørdag morgen, opp fjellsiden med soloppgangen foran oss.

Beina var lette, været var perfekt, og oppstigningen mot Veslesmeden gikk forholdsvis greit. Vi skulle vel helst hatt litt bedre skilting, men med Helenes kart var vi relativt sikre på at vi var på rett vei – vi var iallefall på en tursti. Og før den faktiske oppstigningen til selve toppen, var det også utrolig nok et skilt. Det var også bortimot det eneste skiltet vi fant på turen…

Da vi nærmet oss toppen ble vinden ganske sterk, men vi var godt kledd, så det var ikke mer enn at det var litt irriterende. Bak tåken ventet første topp.

Vel fremme på toppen stoppet tursti-merkingen. Vi visste at vi videre skulle over en egg, og deretter manøvrere oss opp til neste topp. Det ble fort ganske tydelig hvor eggen var. Men vi brukte litt tid på navigeringen, og for å forsøke å finne beste rute videre.

Vi hadde lest at dette var et av de mest krevende partiene på turen. Jeg skulle nok ønske vi hadde lest litt mer om hvordan vi skulle løse det, men det er lett å være etterpåklok.

Da vi var over eggen, som egentlig gikk overraskende greit, og skulle starte på oppstigning av topp to, møtte vi to gutter i samme ærend som oss. Vi hadde et lite skobytte og en terrengsonderingspause, og lot gutta gå foran oss. De gikk relativt rett mot toppen, samme rute vi selv hadde sett for oss. Imidlertid var det bare en av gutta som kom videre den veien. Han andre måtte snu. Vi så det også var en mulig rute til venstre, så han løp videre den veien for å ta igjen kompisen. Vi tenkte at når en sprek ung gutt ikke kommer opp den veien vi hadde tenkt, så gjør neppe vi det heller. Vi gikk derfor til venstre vi også. Vi så imidlertid ikke hele ruten unggutten gikk, og et godt stykke mot toppen, skjedde det som ikke bør skje. Vi satt fast i fjellveggen!

Det var nok egentlig en rekke dårlige rutevalg, i kombinasjon med en voksende usikkerhet og uro, som utløste nærmest en panikk hos oss begge. Og i retrospekt ville vi nok gjort lurt i å ha peilet ut en bedre rute fra start. Men der og da fant vi ingen muligheter, verken opp, ned eller til siden. «Jeg strever», sa Helene bak meg. Jeg snur meg rolig, og skulle ønske jeg hadde tatt et bilde. «Ja, der henger du, som spiderman», sa jeg. Selvom jeg ikke fikk det på kamera, så er bildet godt festet på netthinnen. En forvridd figur iført hette, med armer og ben i merkelig vinklede posisjoner. En ukjent ro, til tross for at jeg visste at steinene hun holdt i, kunne skli nedover i løpet av sekunder.

Det er ikke ofte man kjenner på den frykten. Som Helene sa, godt å kjenne at man lever. Og vi kjente at det var bedre å sjanse på at man kom ned, snarere enn å satse livet på å komme opp. Der og da trodde vi nok iallefall det ville bli enklere å komme ned.

Det ble en ulidelig nedstigning. Ved hver minste bevegelse skled det ut steiner. Lyden av steiner ned en bratt fjellside, som lager ekko gjennom hele landskapet og dalen under oss. De lydene glemmer jeg ikke så lett. Vi beveget oss i sneglefart, og byttet på rollene med nærmest panikk og full selvbeherskelse. Overlevelsesinstinktet er fascinerende når det slår inn. Vi trodde stadig at det snart flatet ut, at om vi bare kom til akkurat det punktet rett nedenfor, så ville det bli bedre. Men det var bare evig bratt, uendelig med stein, og veldig tungt.

Steinsurfing var et nytt begrep vi oppfant på turen. Du finner et steinflak som sklir. Så er det bare å forsøke å balansere på dette nedover skrenten. Vi skal ikke nekte for at det var et par «nesten-ulykker» med denne taktikken. Og vi var lykkelige da vi kom ned til et snøparti, som vi kunne skli på rumpa.

Da vi nærmet oss dalen og fast bunn under føttene hadde galgenhumoren tatt over for håpløsheten. Mine gjentatte forsøk på å holde drikkeflasken i ene hånden, mens jeg balanserte med den andre, som gang på gang resulterte i at jeg selvsagt mistet flasken og den stupte nedover før den stoppet med et smell i en større stein. Men likeledes plukket den opp i hånden istedet for å putte den i sekken på ny og på ny, ble til underholdning snarere enn fortvilelse. Helene fikk plutselig en sterk følelse av at vi skulle bli angrepet av Jerv. Og var det ikke veldig mange døde lemen som lå her? Dette må jo være dødens dal. Her har ingen mann noensinne vært, føltes det som. Da vi begge to så syner av to voksne og en hund, og Helene hørte innbilt traktormotor fra toppen, innså vi at det var på tide med mat. Da var vi nesten nede etter mange timer i fjellveggen, og vi kunne kjenne belastningen av opplevelsen, blandet med skuffelse over at vi hadde mislyktes med vårt oppdrag.

Det krevde en pause, reboot av både kropp og hjerne, skobytte og ei litta kvikklunsj før vi kom oss ned det siste stykket til den bortgjemte, gudsforlatte, men ganske vakre (sett med ikke fullt så fortvilte øyne) dalen. Da var vi igjen i godt humør, og lo så tårene sprutet bortover grusslettene. Lettelse, utladning og nytt mot, gir vinger til slitne kropper. Vi hadde imidlertid ingen anelse om hvor vi var. Vi var kommet ned på feil side av fjellet, og klarte ikke å forstå på kartet hvor vi faktisk var. Vi tok i bruk kompasset som egentlig bare kunne vise oss mot nord, hvilket vi tolket etter beste (og uerfarne) evne, og trodde vel egentlig vi nesten visste hvor vi var… Vi så en grønn innbydende dal i det fjerne, og bestemte oss for at dit går vi. Der det er sau er det folk… og muligens også et skilt.

Når oppdraget uansett nå var mislykket, kunne vi like så godt gjøre det beste ut av turen. Ta oss litt bedre tid, gå noen topper, men i vårt eget tempo uten tidspress. Vi slentret derfor ganske ubekymret mot de grønne enger, da vi plutselig hørte stemmer. Her kom to turgåere, og vi innså at vi hadde ramlet inn på en slags sti. Så mye sti du kan få i rondane, ville vi snart innse. Turgåerne kunne fortelle oss at vi var omtrent motsatt av der vi trodde vi var. Selvsagt… kart og kompass hjelper ikke stort før du vet hvor du er. Så til slutt bestemte vi oss for å gå tilbake til rondvassbu for å krysse fjorden, der hadde vi bedre oversikt over toppene i nærheten også.

Så da startet del to av turen. Tursti, forkortet «T», ble det viktigste. Vi skulle ikke gå oss bort eller sette oss fast igjen. Kloke av skade. Vi gikk derfor mot Vinjeronden, rondslottet og storronden. Det er stier til alle tre, fortalte Helene lykkelig, der hun sto med det altfor store, og nå krøllete kartet som blafret ukontrollert i vinden.

Så da var det bare å starte ny oppstigning. Vi må ha vært i særdeles godt humør, for minnene våre fra første del av denne turen stemmer overhodet ikke med virkeligheten (det forsto vi først på tilbakeveien). Slik vi husket det gikk vi kun en kort, men ganske bratt strekke opp, etterfulgt av en grønn, moselagt og myk dal. Vi var helt sikre begge to. Bildet her viser imidlertid en helt annen sannhet.

Deretter var vi tilbake i stein og ur. «Har du en T?» Vi skulle absolutt ikke gå utenfor «stien» igjen. Sti i rondane er et drøyt begrep for en malt bokstav i en steinrøys. Det kan virkelig ikke kalles sti. Variasjonen går mellom, grus, småstein, blokkstein, rullestein og steinflak. Inget av dette er spesielt behagelig å gå på for slitne ben og føtter, især ikke nedover. Og det kjentes at vi allerede hadde 12 timer tur i beina, toppet med en litt utladet psyke.

Dessuten er terrenget krevende. Du må vurdere nesten hvert steg fordi stein er uberegnelig. Men nå var vi allikevel mer inne på en type tur vi kan. Vi er relativt gode på å sette et ben foran det andre, og repetere.

Godt oppe i høyden var det flere magiske utsiktspunkter da tåken lettet.

Været holdt seg overraskende godt gjennom hele turen, og vi hadde flere perioder med sol. I periodene da vinden løyet, var det faktisk varmt. Jakken gikk derfor av og på, og Helene holdt på med endeløs utskiftning av både klær og sko.

På siste topp for dagen var solen på vei ned. Vi gikk mest på autopilot, og sangen «nå koser vi oss» var endret til en sarkastisk undertone. Igjen feilberegnet vi tid og avstand, og veien tilbake kjentes endeløs. Det var virkelig ingenting igjen av morgenens optimisme og livsglede – som man kan se av min kroppsholdning her.

Det siste «endeløse» stykket gikk vi i mørket med hodelykter. Stein så langt vi kunne se, vondt over alt og vi syntes umakelig synd på oss selv. Tomme for drikke var vi selvsagt også, men sekken var fortsatt full av mat som kun tynget ryggen og ikke var det minste fristende å spise. Helene ble mørkredd, og ble igjen opptatt av Jerv, og begynte lete etter «A» for tursti istedet for «T». Jeg ville gråte, og så ingen ende på det hele. Den siste timen vekslet vi knapt et ord. «Har du en T»? «Hva sier du?» «Har du T?» Det var alt som ble sagt. Vi verken hørte (med hetter på hodet og tidvis sterk vind) eller så, og var altfor slitne til å heve stemmen. Vi subbet nærmest siste veien mot teltet. «Vi skal aldri på fjelltur igjen…»

Endelig fremme i teltet etter 21 timer på tur, tennene var pusset, og vi la oss langflatt ut i teltet uten engang ombytte av klær. Helt tomme ble vi bare liggende der før kroppen startet å gi uttrykk for all vondt i føttene. Vondt eller ei, etter maks ti minutter var vi begge i koma.

Vi våknet til regn og vinden som dro i teltduken. «Hvordan føler du deg?», stort gjesp etterfulgt av «som en oppvridd oppvaskklut». Så sovnet vi og våknet et par timer senere til sol og vindstille.

Kroppen var ikke så altfor ille da vi først var kommet opp og ut av teltet. Og etter en kattevask, rene klær, tannpuss og en brus, så føltes det slett ikke verst å være i rondane. Vi fikk ryddet, tatt ned telt og pakket sekkene på rekordtid, og før vi rakk tenke så mye var vi på vei de 6 km tilbake til parkeringen på Spranget.

Da vi kom til Otta gikk det selvsagt ingen flere busser den dagen, og toget var utsolgt. Etter en burger på den lokale restauranten (som forøvrig ikke kan anbefales), konkluderte vi med at eneste mulighet til å komme hjem var å snike på toget. Vi hoppet på, gikk rett til restaurantvogna. Satte oss ned og ventet på konduktøren, som vi fryktet ville kaste oss av fordi toget var fullt. Vi dro en liten hvit løgn om at mobilene våre var tomme for batteri og derfor ikke hadde mulighet til å forhåndskjøpe billetter. Heldigvis var konduktøren snill, og vi fikk kjøpt billetter og tildelt plasser.

Humøret steg, og innen vi hadde forlatt vinstra var vi allerede i gang med planlegging av neste tur. Da hadde vi allerede glemt redsel, panikk, vondter og håpløshet. Igjen var kun de gode minnene, og vi var begge enige om at det hadde vært en veldig bra tur.

Turen ble kanskje ikke helt som planlagt, og vi klarte ikke fullføre utfordringen. Men vi hadde fått det vi kom for; vi pushet oss til maks! Vi lo, vi gråt (innvendig), vi sang, vi danset. Vi opplevde alt mellom ren lykke og bunnløs håpløshet. Hele følelsesspekteret var i bevegelse, og hele kroppen bar preg av kamp. Det er skikkelige minner det!