Vi startet dagen relativt rolig med hotellfrokost, før vi sjekket ut og tok farvel med Algarvekysten for denne gang. Det var vel ikke et tårevått farvel, selvom strendene var utrolig flotte. Algarve syntes vi minnet en smule om Dominikanske republikk. En smule mer utviklet og moderne kanskje, men med veldig mye mer turisme. På godt og vondt.
Likheten med dominikanske ble enda mer tydelig da vi kjørte nordover i «ingenmannsland», der turistene enda ikke har gjort sitt inntog.
Men så nærmet vi oss Lisboa og den litt slitne og fattige stilen ble byttet ut med pasteller og moderne bygninger, og ikke minst «san-francisco-broen».
Vi planla en liten avstikker til Sintra før vi kjørte inn i Lisboa. Det ble ikke en liten detour.
Sintra var stappfullt av mennesker, og umulig å kjøre bil. Google maps ledet oss rundt i ring på de enormt smale og bratte veiene, som slynget seg oppover fjellet.
Til slutt måtte vi gi opp da vi også møtte politisperringer. Vi parkerte bilen i «sentrum», og joinet resten av turistskaren til fots.
Men for et sted!
Sintra var helt magisk og et eventyrland for voksne.
Vi burde nok hatt flere dager her, iallefall én hel dag.
Men vi plukket oss ut en ting å se, som vi iallefall kunne se ordentlig.
Valget falt på Quinta da Regaleira. Hit kunne vi nemlig gå på under en halvtime.
Det er et slott fra tidlig 1900-tall med gotisk utseende og masse «hemmelige» ganger og tunneler.
I tillegg har de en kjent brønn som man kan gå ned i.
Det var flere brønner som hang sammen via underjordiske tunneler.
Rundt slottet fantes flere tårn som man kunne drømme seg bort til å være prinsesse for en dag.
Hagen var også veldig fin, og det var lett å gå seg vill med dagdrømming rundt murene.
Vi ville gjerne også se palasset Pena, men det er begrenset hva man får tid til, så dette så vi kun på (lang) avstand. Det må sies at det var 32 varmegrader, så turen til Quinta da regala på en drøy time var varm og anstrengende nok.
Vel tilbake til bilen kom vi oss uten problemer inn til Lisboa, hvor vårt naturlige første stopp var Belem tårnet.
Ekstremt mye folk her også, og alltid en idiot som skal stå i veien for alle andres fotografering, men det ble ganske bra til slutt.
Så kunne vi endelig ta selve Lisboa i nærmere betraktning.
Mens vi hastet rundt på leting etter en egnet restaurant som viste champions league finalen, uten for mange mennesker og helst uten for mange høylytte briter. Det var enklere sagt enn gjort med 2 engelske lag i finalen, og i en by med flest britiske turister.
Så mens Henrik stresset rundt gikk jeg noen meter bak og sugde til meg den portugisiske hovedstaden etter beste evne.
Enden på visen ble at vi så første halvdel av kampen på en bar, som til slutt ble så full at vi ikke lenger så noen av storskjermene.
Så da kjørte vi til tidenes særeste hotellrom (som jeg åpenbart ikke hadde lest nok om før jeg booket), og Henrik kunne se 2.omgang på rommet.
Middag ble derfor inntatt etter kampen, rundt kl 22:30 på pizza hut på et kjøpesenter. Det var vel ingen stor trøst etter Henriks lag tapte finalen, men det så ut som det merkelige orkesteret midt på kjøpesenteret merkelig nok gjorde han i bedre humør:-)
