Fikk ikke nok av Miami før Bahamas, så vi gjorde en liten tur sørover igjen. Tilbake til guacamole og corona. Sol og paljetter. Glitter, glam og høy partyfaktor. Miami Beach er prangende og amerikansk, det meste er fake, men menneskene overrasker positivt synes jeg. Alle vet at amerikanere er hyggelige, utadvendte og pratsomme. Men jeg synes å oppleve mer oppriktig omsorg og empati fra de nå enn tidligere. Kanskje er det pandemien som har endret de litt, eller så kan det også bare være jeg som ikke har vært like oppmerksom på det tidligere. Mitt inntrykk er iallefall at de nå faktisk venter på et svar, og lytter når de spør «How are you». Og da en tigger sa til en random mann som satt på starbucks at han var sulten, så gikk det akkurat 2 sekunder før mannen spratt ut av stolen sin og løp bort til starbucks disken for å kjøpe noe mat til han. Jeg kan ikke påstå at jeg ville gjort det samme…
Høydepunktet på disse dagene i Miami var definitivt å se NFL kamp på Hardrock stadium i Miami Gardens. Miami dolphins møtte New England patriots. Vi har hatt lyst til å se en live NFL kamp i mange år nå, og det var stor stas å få det til.
Som alt annet i USA, var også denne stadion stor og folkemassen likeså.
Jeg skjønner ikke et fnugg av amerikansk fotball og reglene de har. Klarer ofte heller ikke å få med meg hvor ballen er eller hvilket lag som har den. Det er egentlig få sporter jeg skjønner så lite av som amerikansk fotball. Men jeg skjønner den amerikanske stoltheten da flagget løftes ut på banen og en tidligere «the voice» stjerne synger nasjonalsangen med fløyelsstemme. Jeg skjønner bruset fra publikum når hjemmelaget entrer banen til fyrverkeri, røykmaskin show og massiv applaus. Jeg skjønner også underholdning i alle pausene(og pauser er det myyye av – hver gang tv-publikum skal ha reklamepause…) med cheerleaders, danseshow og mye musikk. Og fancam, for ikke å glemme dette. Mens vi nordmenn helst vil gjemme oss hvis vi blir oppmerksomme på at noen filmer oss uten at vi er forberedt, så er amerikanerne totalt motsatt. De elsker denne oppmerksomheten, og blir helt over seg av begeistring – samtlige! Ikke en av de reagerte med hva som ville vært min instinktive reaksjon, nemlig å snu meg rundt bort fra kameraet eller krøpet ned bak setet. De er ikke fra samme verden som meg, og bra er det. Veldig mye mer underholdende!
Så i år gleder jeg meg enda mer til super bowl i februar. Kanskje har jeg fått med meg noe fotball ila de 3 timene på stadion. Uansett blir det fortsatt gøy med reklamepauser og storslagen pauseunderholdning også foran tv’en fra sofaen 😀
