Igår var en ganske begivenhetsløs dag med unntak av spansktimene. Henrik spilte golf, og jeg puslet rundt med mitt her hjemme (les tok oppvasken etter søndagens middagsbesøk og snakket i telefonen).
Spansktimene var derimot fine igår. Vi lærte oss hvordan vi snakker om ting i fremtiden – altså ting som skal skje. Frem til nå har vi kun lært hva som skjer akkurat nå, presens mener jeg å huske at det heter fra mine skoleår.
Jeg har alltid hørt at det er så vanskelig å lære seg norsk. Jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor. Vi sier jo bare det samme ordet uansett. Greit at det kan være litt vanskelig å vite forskjell på en, ei og et, men det er ingen som misforstår poenget ditt hvis du skulle komme til å si «en eple» istedet for et eple. På spansk derimot, der er det hundre ord å huske per 1 norsk ord…
Ta det engelske verbet «to go» som eksempel, altså best oversatt til norsk med «å dra» (selvom den direkte oversettelsen er å gå, så blir jo det feil i forhold til hvordan man bruker det). På spansk er dette «ir». Aaahh, kjempe lett foreløpig tenker du.
Så kommer vi til presens formen – altså nåtid. På norsk setter vi på en -r på slutten. Jeg drar. På engelsk kjører vi samme med I go. Men på spansk, nei da blir det «Yo voy». Hvor ble «ir» av liksom? Og det stopper ikke der. På norsk kjører vi videre med du drar, han drar, vi drar, dere drar og de drar. På engelsk må du riktignok legge inn en -es på han/henne, men det er overlevelig. På spansk derimot, nei der skal vi legge inn en haug av ulike ord. Yo voy, tú vas, él va, nosotros vamos, vosotros vaís og ellos van. Og dette gjelder altså alle ord. For 1 eneste norsk ord så må man jo lære seg en hel haug med ord! Hjernen min er snart full…
Så igår lærte vi altså fremtid. Jeg elsker norsk! Vi kjører på med en «skal» foran infinitiv og vips så snakker vi om fremtiden, og det er uansett hvem vi snakker om. «Jeg/du/han etc skal dra» – perfekt! Noen som tror det er like enkelt på spansk? Neida, da kjører vi nye hundre ordformer for dette, og da kommer plutselig «ir» med igjen… «Iré, irás, irá, iremos, irán»….
Forvirringen min er komplett, og vi har ikke engang begynt å lære om hva vi gjorde igår, eller hva vi har gjort. Mitt beste tips er at jeg har minst 20 ord igjen å lære på samme verbet for å kunne lære preteritum og perfektum.
Min kjære bestemor er en liten «språknazist», og liker å rette på skrivefeilene mine i disse blogginnleggene. Og selvom jeg forsøker å ta til meg informasjonen, og skrive mer riktig, så er altså hjernen min så full av ord om dagen, så jeg får bare beklage – til bestemor og alle andre. Hjernekapasiteten min tar ikke i mot flere grammatikkregler. Den vil bare ikke!
Det er faktisk slitsomt å lære nye ting, det høres kanskje flåsete ut, men det er ikke mye man orker å gjøre etterpå som regel. Så da gjorde vi det som best er når man er sliten 🙂
