Like utenfor Australias sørkyst ligger Australias tredje største øy – Kangaroo Island. Bare navnet på øyen gjør jo at man vil besøke den. Litt større enn vi trodde, med 7 «fylker», så for å få sett mest mulig på en dag, bestilte vi en tour. Ganske deilig i blant å være en del av en gruppe der alt blir tilrettelagt og du trenger ikke tenke på noen verdens ting selv. Så før daggry på fredag den 13. var vi ute og vandret. 35 minutter å gå til busstasjonen var gjort i en fei, med denne utsikten over vakre Adelaide i soloppgang.
Etter 2 timer på buss ned sør Australias kyst, 45 minutter med båt over til kangaroo island og ytterligere 1 time på buss over til øyas sørside var vi klare for dagens første stopp. En vakker strand fullt med sjøløver.
Vi ruslet ned på stranden og så disse rare dyrene leke i strandkanten.
Det er tydeligvis breeding season, så det var masse sjøløve barn sammen med mødrene.
Neste stopp etter lunsj på en lodge midt i bush’en var Remarkable Rocks.
Steinene var imponerende nok.
Om du ser på vegetasjonen her, så er den brent.
Under hele turen fortalte guiden vår masse om kangaroo island. Det som gjorde mest inntrykk var hans historier om den store bushfire sesongen i 2020. Over halve Kangaroo island sto i flammer. Det var store branner i hele australia og det prydet nyhetsoverskriftene i Norge også husker jeg. Men så kom covid og det hele forsvant litt. Det var sterkt å høre om hvordan bushfires er en så stor del av hverdagen til de som bor her. Hvert år blir det brann, det varierer imidlertid hvor store og omfattende de blir. Hovedsaklig skyldes brannene lynnedslag, og så klart hvor tørt det er. For å i det hele tatt få tegne forsikring på huset sitt, må man ha en klar bushfire plan. Alle vet nøyaktig hva man skal gjøre når brannen starter. Det er annerledes enn vi er vant med. Men tydeligvis er disse brannene nødvendig for økosystemet og naturen er fabelaktig til å restaurere seg selv på kort tid. 2020 brannen på øys var enorm og tragisk og blir kalt «the black summer». Mange hus brant ned og 2 mennesker omkom. Men det som gjorde sterkest inntrykk var da han fortalte at man i den knitrende lyden av massiv brann, også kunne høre hjerteskjærende hyl fra dyr som ble brent og drept i brannen. Uendelig mange dyr som led og døde. Alt fra små til store. Det gjør vondt i hjertet.
Vi besøkte wildlife parken på øya. Her har dyr som ble reddet i brannen kommet for å hele før de kan gå tilbake til den ville tilværelsen. Brannskader i poter tar tid å bli kvitt. Vi kunne mate kenguruer og klappe koalaer.
Det er alltid stas å se disse dyrene på nært hold, men jeg foretrekker å se de ville. Vi så 2 flokker kengeruer og et par enslige hoppere fra bussen på veien også heldigvis.
Vi stoppet også ved en arch på turen, og kunne se selene kose seg.
Området kryr også av hvithai så det fristet ikke med bading, selvom det på denne tiden av dagen hadde blitt så varmt at da Henrik og jeg sto ved gangstien og beveget oss litt kjente vi det var klissete under skoen. Det var altså så varmt at asfalten smeltet under føttene våre. Spesielt!
Siste stopp før vi tok båten tilbake til fastland var en fantastisk strand. Guiden nevnte verken hvithai eller haiangrep akkurat her, så her ville det vært fristende med et bad om vi hadde hatt tid 😀
Det ble en lang dag, fra 6 om morgenen til 23 på kvelden. Vi fikk sett både soloppgang og solnedgang.
Og masse der i mellom. I blant er det godt å kunne bare være deltaker der Henrik slipper kjøre og jeg slipper å være kartleser og organisator. Men det er nok mulig vi vil tilbake hit, og da blir det på egenhånd. Mange steder jeg kunne tenkt meg å se mer av i eget tempo. Men det er bare fint å ha en grunn for å komme tilbake 😀
