Belizimo

Klokken 05:20 ringte vekkerklokken i vårt lille telt denne fredag morgenen, og det var to trøtte frøkner som krøket seg inn i turklær og bort til campingsbygget for å vente på bussen. Bussturen var heldigvis kort og smidig og vi kom oss relativt raskt til startpunktet for turen.

Her hadde vi 3 alternativer; vi kunne ta shuttlebuss opp de første 4 km, eller gå bussveien opp eller gå gamle ruten. Shuttle var uaktuelt- det er juks. Bilvei er jo heller ikke så spennende, så vi valgte stien. Den skulle være mye brattere enn veien, men også litt kortere. Så da var vi endelig i gang!

Stien var bratt, men vi tok det med ro. Trallet litt, skravlet litt og nøt utsikten.

Det var tydelig ikke så mange som visste om dette alternativet, så vi hadde stort sett skogen for oss selv.

Der vår sti møtte bilveien, flatet terrenget ut litt og vi kunne få ned pulsen. En liten rastepause unnet vi oss også.

Selvom vi strengt tatt ikke hadde med oss noe særlig mat. Vi hadde kun én sekk som vi byttet på å bære, og var uhyre opptatt av å ikke fylle den. Etter vi hadde båret de blytunge sekkene dagen i forveien, og ordet «drittsekk» hadde fått en helt ny mening, var vi i overkant kritiske til hvor mye som skulle med i tursekken. Men, men, hva betydde vel mat. Vi var endelig på vei til Trolltunga!

Det var ikke mange meterne med flatmark før det igjen bar oppover.

Evig oppover…

Men med det kom også utsikten, og vi stoppet flittig. Både for å få igjen pusten, men mest for å nyte landskapet.

Det var ikke en sky på himmelen!

Underveis fant vi også mange egnede stener og stup som var passende for litt små foto-shoots:-)

Og midt på toppen av en av de mange bakkene, møtte vi en gravemaskin… hvordan den var kommet dit har jeg inget svar på, men det var litt av et syn.

Etter den ble terrenget mer småkupert og vi frydet oss over hver gang vi møtte et nytt skilt mot trolltunga- det var skilt ved hver kilometer og vi telte ivrig ned. 14 kilometer hver vei.

Og her kunne vi endelig også nyte utsikten over den kongeblå fjorden som speilet seg i nydelig solskinn.

Så nærmet vi oss den myteomspunnede tungen. 700 meter over Ringedalsvatnet, og ca 1100 moh.

Den ser ganske majestetisk ut der den stikker nesten vannrett ut over fjorden.

Så var det å stille seg i kø… vi var ikke de eneste som hadde kommet til trolltunga denne dagen, og alle ville ha det beste bildet ytterst på tungespissen. Sånt blir det kø av, men en kø man bare må finne seg i etter å ha gått flere timer for å gå ut på denne tungen.

Og det gikk ganske radig, og det var endelig vår tur!

Hvilken spektakulær utsikt!

Det var jo litt tanketrøbbel rundt dette med bilder. For å få de beste bildene må fotografen helst stå et stykke over tungen, og hvem skulle ta disse bildene så vi fikk vært der ute sammen. Heldigvis møtte vi et meget hyggelig par i køen. De løste sitt eget bildeproblem med å stå hver sin gang i kø, og ta bilder av hverandre. Og de tilbød seg å også ta bilder av oss. Creds for alle «tunge-bildene» av oss er derfor til «jenta-uten-navn».

43 bilder tok hun av oss der ute. Og de var veldig fine!

May I add… no filters needed this day:-)

Vi hadde diskutert hele ventetiden i kø hvorvidt vi skulle tørre å sette oss ytterst på spissen og dingle med beina. Men da vi først sto der ute var det ingen tvil – dingle skulle vi!

Og det gikk heldigvis bra, ingen av oss falt utfor kanten.

Etter fotoshooten vår ute på selveste trolltunga gikk vi videre innover langs fjorden. Vi hadde hørt om «preikestolen». Altså ikke den kjente preikestolen, men en annen preikestol – kun en halvtimes gange fra trolltunga.

Denne ville vi såklart finne, så istedet for å snu fortsatte vi videre.

Det var ganske flott å gå langs fjorden, men etter relativt kort tid mistet vi stien. Det var heller ingen folk å se noe sted.

Vi fortsatte da i ujevn mose og stein. Søster er jo stor tilhenger av å gå utenfor stier (eller å gå seg bort) og jeg sier vel heller ikke nei takk til et lite eventyr, så vi fortsatte videre. Vi ga oss selv 30 minutter, før vi skulle snu om vi ikke fant noe. Nesten i det vi nådde tidsfristen dukket det opp noe interessant.

Et søkk i veggen, og i det jeg rundet hjørnet visste jeg ikke helt hva som ventet.

Det var derfor med et lite hopp i hjertet jeg møtte denne utsikten!

Jeg er vanligvis lite redd for høyder, men her fikk selv jeg i gang adrenalinpumpa.

Må innrømme at jeg holdt ganske hardt fast i steinhellen.

Skikkelig kick:-)

Nå fant vi kanskje ikke preikestolen (selvom vi så den over oss på vei tilbake), men vår lille avstikker tur var definitivt verdt tiden.

Og nå var det altså på tide å snu. Det var en lang vei tilbake, og søster startet å drømme om utallige matretter.

Det ble en varm tur tilbake. Solen var høyt på himmelen og stekte rett inn i fjellsiden. Det var umulig å finne skygge. Ryktene sa at dette var den varmeste dagen i området på 100 år. Mulig det var en overdrivelse, men vi følte tidvis at vi ble brent levende. Solkrem hadde vi jo ikke tatt med (en viss person – les undertegnede – hadde overbevisende uttalt at vi jo skulle gå i skyggen og sekken måtte holdes lett), og solkremen vi smurte på før avreise var antagelig svettet bort før solen var kommet ordentlig opp på himmelen.

Verst var dog øynene. Det kjentes tidvis ut som øynene ble brent gjennom solbrillene. Så det ble et par pauser for å få øynene i sjakk og fri for tårer.

Det er litt snodig, men psykisk er det verst å gå oppover. Fysisk derimot er det definitivt verst å gå ned. Litt mør i beina og litt slitne i hodet. Helene siterte Lars Monsen mer enn én gang; noe sånt som at det var lettere å snuble når man var sliten.

Beina går jo mest av seg selv, men det føltes langt mellom kilometermerkene nedover må jeg innrømme.

Da det var 4 km igjen valgte vi nå bilveien ned. Veien slynger seg i svinger nedover fjellsiden (omtrent som man ser på fjelletappene i tdf). Disse kilometerne var smertefulle. Her var vondter stort sett overalt. Vi hadde også hoppet over siste bekk til å fylle vann, så vi var tomme for vann og det var følelse av sandpapir i munnen. Nå var vi litt på felgen begge to, og fantasien om hva som kanskje kunne vente oss i kiosken da vi ankom parkeringen igjen gikk løpsk. Jeg forsøkte å roe ned forventningene ved å argumentere for at kiosken antagelig allerede var stengt. Helene derimot drømte videre om både solo, pølser og is.

Så da vi endelig var nede, rimelig utslitte, var det med et smil om munnen. Kiosken var åpen, og her fantes det meste vi hadde drømt om. Sånn ser man altså ut etter 11 timer på tur, når man er sliten, skitten, ikke klarer å stå, men bare må spise is liggende:-)

Da vi hadde kommet litt til hektene måtte vi tenke på hvordan vi skulle komme oss tilbake til campingen. Bussen gikk ikke før om en time, og smådesperat som jeg var gjorde jeg noe jeg ikke kan huske å ha gjort før. Jeg spurte et par vi hadde møtt et par ganger tidligere om å haike. De hadde nok ikke for vane å plukke opp haikere, men folk blir generelt vennligere til fjells. Heldigvis skulle de den samme veien, og det var helt herlig å få sitte i en bil. Hyggelige var de også, og hadde masse spennende fjellhistorier fra både kilimanjaro og machu picchu.

Tilbake i teltet (som utrolig nok fortsatt sto oppreist) tok vi oss 10 minutter i horisontal posisjon før vi satt igang med arbeidet. Vi fikk oss en aldri så liten kattevask på toalettet, og fikk ned teltet på rekordtid. Det var helt klart enklere å ta det ned enn å sette det opp.

Så var det på med de tunge (dritt)sekkene og spasere halvtimen tilbake til Odda sentrum. Det gikk kanskje ikke i rasende tempo, men frem kom vi. Og her unnet vi oss et velfortjent glass rødvin mens vi mimret over en helt fantastisk tur!

Dette viste klokken min etter dagens ferd, ikke rart vi var rimelig slitne:

Og da vi satt der på nattbussen hjem var det 2 slitne, men lykkelige søstre. Glemt var vondt og stive bein. Igjen satt kun gode minner om storslagen og eventyrlig norsk fjellnatur:-)