Da vi kjørte over broen i Istanbul som skiller Asia fra Europa var det med en ganske god følelse. Først og fremst fordi det alltid er stas å være tilbake i mer hjemlige trakter etter en lang reise, men også fordi vi nå har vært lenge nok i Asia. Mye har vært bra, men det er definitivt ikke vårt favoritt kontinent.
Istanbul derimot er en virkelig vakker by. Og jeg har ikke vært her siden jeg møtte min søster her på hennes «jordomseiling» for veldig mange år siden. Jeg likte byen godt den gangen også! Det er liksom akkurat passe annerledes; man merker godt at man er i «utlandet», samtidig er det passe moderne og utviklet nok til at man får alle bekvemmeligheter man er vant med hjemmefra.
Tyrkerne er et fantastisk folk. De snakker rimelig rett fra leveren, alltid med et smil, et glimt i øyet og ingen unødvendig høflighet. Så Henrik fikk en fin kommentar på gaten om at håret hans nok trengte en klipp – hvilket han jo er meget klar over fra før 😀
Bukkingen fra Japan sitter i enda hos meg, men i Tyrkia kan den virkelig legges bort. Så gjenstår det å se hvor hardt den sitter – vi går fortsatt på venstre side når vi møter noen, jeg følte vi konstant kjørte på feil side av veien (høyre) i Oman og Henrik skrudde på vindusviskeren hver gang han skulle blinke. Vaner er vonde å vende 😀
De har jo en del fine moskeer i Istanbul også. Så litt sightseeing fikk det bli. Husket imidlertid ikke at det var så mange moskeer.
Så vi spaserte rundt i gamlebyen.
Mye flotte bygninger, og solen gjorde det akkurat varmt nok til at vi slapp jakke.
Og når man har fått nok av hustle and bustle, folk og fe, kan man ta seg en matbit. Med all lukten i gatene fra tyrkisk kebab blir man fort ganske sulten 😀
Og dessverre ble det kun et kort stopp denne gangen. Vi avsluttet kvelden med nydelig mat, utsikt over broen mot Asia, og moskeen bød på både «underholdning» (høye lyder som jeg antar er bønn) ved solnedgang og et vakkert skue. Vi kommer nok helt sikkert tilbake til både Tyrkia og Istanbul innen ganske nær fremtid 😀
