Etter en lang dag i fjellene satt vi oss rett i bilen med kurs mot en liten by som heter Waitomo. Utrolig koselig by, og etter en etterlengtet dusj møttes vi i byens eneste åpne restaurant/bar. Vi trodde man kun kunne se glow worms på kvelden, men i Waitomo har de noen kjente grotter der glow worms lyser også på dagtid.
Så tidlig neste morgen tok vi turen 60 meter under jorden til et urgammelt (og visstnok ganske hellig for urbefolkningen) grottesystem.
Ganske fascinerende med limestone.
Men hovedfokus var altså glow worms, eller lysbiller er mulig det heter på norsk.
De er veldig lyssensitive, så bildetakingen ble vanskelig. Men jeg husker at jeg som liten tapetserte hele taket over sengen min med selvlysende stjerner. Disse glow wormsene har omtrent samme effekt.
Vi fikk også studere de litt nærmere i lys. Legg merke til disse trådene som henger under de.
Merkelige skapninger med et underlig liv preget av kannibalisme og ensomhet. Jo mer vi fikk vite, jo mindre ville vi egentlig vite. De er mest hyggelige som små stjerner i mørket.
Etter grottetur og lysbiller satt vi oss igjen i bilen. Selvom avstandene vi kjører skal ta rundt 2-3 timer har vi hatt for vane at det nærmest har blitt 5-6 timer i bil nesten hver dag. Det er stadig noe vi vil se på veien. Dessuten må vi stoppe for lunsj/middag og plutselig går klokken på landeveien. Vi har hørt P3 dokumentarer på podcast med varierende kvalitet. Både Jon og jeg har nok sovet igjennom flere episoder, men heldigvis har Henrik som sjåfør holdt stødig kurs. Vel fremme på Coromandel halvøyen skulle vi bo samme sted i hele 2 netter, og både bil og sjåfør kunne få en hviledag.
Vi hadde lest og hørt om en «hot water beach» som hørtes spennende ut. Ved lavvann kan man grave seg et hull på stranden. Det er varmekilder under, slik at du får din egen lille jaccuzzi.
Spader leide vi i kiosken ved siden av, og så var det bare å starte gravingen.
Vi var ikke de eneste på stranden skal sies. Og det var ikke helt enkelt å finne det perfekte stedet å grave. Dessuten var det vanskeligere å få rett temperatur enn vi hadde forutsett. Kildevannet du graver opp er brennende varmt enkelte steder, og man klarer ikke å stå i vannet å grave for da brenner du av deg føttene. Så det ble mye løping mellom kildevann og det rimelig kalde havet. Dessuten var det et kaos blant alle folk og det var også ganske kaldt i luften.
Til slutt mistet Henrik og jeg tålmodigheten og dro på kafe istedet. Jon ble igjen på stranden, og det ryktes at han til slutt fikk et perfekt temperert bad.
Coromandel har heldigvis også mye annet å by på. Vakre strender og frodig, grønn natur.
Vi tok en søt liten ferge over til en øy, og vandret en stund langs turkis blått hav og evige strender.
Vi dro også ut til en liten bukt kalt Crayfish Bay (et «hemmelig» sted jeg hadde funnet på instagram), som man kun kan komme til fots eller sjøveien.
Coromandel halvøyen er like eventyrlig vakker som navnet tilsier.
