Til tross for midnattsol og generelt litt lite søvn, var det en del av meg som hoppet ut av sengen denne morgenen. Breddfull av energi. Her skulle oppleves!
Mine tanker for lofotturen var å se noen strender, ha et stopp i Reine for obligatoriske lofoten-bilder og såklart gå en fin fjelltur med utsikt som kunne fylle minneboken langt inn i evigheten. Henrik hadde en litt annen plan. Han ville spille golf (helst på natten) og spise hval. Han ville iallefall ikke gå noen tur i fjellet.
Men vi var begge spente, og ca hvert annet år klarer jeg overtale Henrik til å gå en fjelltur, så om noengang måtte det jo bli nå:-)
Vi startet med stranden i Rørvik. Litt morgendis og noe overskyet vær gjorde oss kanskje ikke overdrevet imponert, men det ga et lite løfte om at det fantes vakre strender her i det spektakulære øy-og-fjell-paradiset.
Deretter kjørte vi mot Reine. Så utrolig spektakulært langs veien. Bildene kan rett og slett ikke litt rettferdiggjøre synet engang dessverre. Det er faktisk umulig å fange det storslagne man faktisk ser inn på et bilde. Men vi har forsøkt…
Det ene vakre synet etter det andre.
Man mister nesten pusten, og er i ferd med å felle en tåre der man står.
Og er man ikke stolt av fedrelandet allerede, så blir man ikke mindre glad og stolt nå.
Reine var vakkert!
Vi tok en liten kaffe på kafeen.
Og tittet såklart på rorbuene.
Masse folk, men ikke mer enn at det ga en ganske god stemning. Alle var blide og med frisk farge i ansiktet.
Så var vi tilbake på veien.
Med enormt mange stopp.
Det gikk knapt 100 meter før det dukket opp noe nytt å ta bilde av.
Det ble også litt løping hit og dit for å finne den beste lille knausen for optimal utsikt.
Et av høydepunktene var nok Rambergstranda. Allerede da vi nærmet oss kjente jeg lukten av fin sandstrand.
Og denne kan jo virkelig konkurrere blant de vakreste i verden.
Stor og hvit, med blikkstille vann og i storslagne omgivelser.
Litt kaldere enn i karibien bare. Hvilket jeg fikk erfare da jeg litt ivrig rev av meg sokker og sko for å vasse uti.
Litt lite gjennomtenkt også der jeg 10 timer senere hadde gått 20.000 skritt med sand i skoene…men mer om det senere.
Vi ble her en stund og nøt synet av strand og vann i urørte, ville, og helt ekte omgivelser.
Før vi kjørte videre til nok en strand. Haukland Beach.
Vi er jo litt over middels glade i strender, så dette falt virkelig i smak. Her var fullt av folk, beach volley, musikk på høyttaleren og skikkelig god sommerstemning.
Vi har også de siste årene vært litt vel opptatt av fjellet Mannen, og om når og hvis dette faller. Det er jo såklart en tragisk situasjon for beboerne i området, men for oss har dette vært en intern spøk ganske lenge. Så da jeg fant navnbroren i Lofoten, og i tillegg i nærhet til 3 strender, tenkte jeg at dette fjellet skulle jeg mulig få med Henrik til.
Og sånn ble det. Det var ingen merking til dette fjellet, eller løypekart, og der vi sto på parkeringsplassen så var det 2 stier i hver sin retning.
Vi endte derfor opp med en nesten dobbelt så lang tur, og det ble en magisk tur.
Vi gikk først rundt Mannen og nabofjellet. Nøt synet av Haukland stranden bak oss.
På baksiden av Mannen møtte vi en ny kritthvit strand.
Uttakleiv tror jeg.
Her innså vi også at vi hadde valgt feil sti, og måtte derfor komme opp via baksiden til passet der de to stiene møttes. Det ble nok en ekstra halvannen time, men det gjorde ikke stort.
Eventyrlig utsikt, sol i ansiktet og god stemning gjorde turen fantastisk.
Her var det bare å kaste både jakke og genser, og føle på sommeren. Av den helt spesielle nordnorske typen. Der luften er ren og kald, men solen varmer nok til at det faktisk blir varmt. Litt som påske uten snø:-)
Og så var vi over kammen og kunne fortsette den opprinnelige stien opp til Mannen. Og hvilken utsikt!
Det var helt magisk!
Henrik løp oppover og jeg pustet og peste noen meter bak.
Jeg stoppet vel kanskje hver annen meter. Vinkelen var jo tross alt en litt annen og høydeforskjellen per meter var nok til at bildet ble litt annerledes.
Fjellturer skal jo tross alt nytes…og dokumenteres!
Da vi var rett ved toppen kom tåken.
Som et blunk var den altoppslukende, og utsikten var sporløst borte.
Men på vei ned igjen forsvant den like fort som den var kommet, og vi kunne igjen nyte sol og utsikt.
Nesten nede igjen småløp vi med lette steg. Og da vi hørte Henkes favorittlåt fra høyttaleranlegget på stranden måtte nok nesten han også innrømme at det hadde vært en bra tur!
Etter sårt tiltrengt middag var planen egentlig å spille golf. Utslagstid var klokken 21, slik at vi skulle få noe av tiden på banen etter midnatt. Men nå kom tåken rullende inn for fullt igjen. I følge kartet ligger veien til golfbanen rett ved vannet, men vi kunne ikke se mer enn et par meter fremfor oss. Ikke så gøy å spille golf uten å se ballen. Vi måtte derfor booke om golftiden, og tok heller turen til Svolvær.
Her var det ingen tåke, og solen skinte over den lille lofot-byen.
Vi fikk oss noe å drikke på et av byens utesteder, og koste oss med people-watching og hverandre.
Nok en minnesrik dag i vakre Nord-Norge var over.
