Nå er det flere år siden vi har levd det hverdagslige, norske høstlivet. Det er en merkelig årstid. Temperaturene svinger like mye som humøret, og jeg må virkelig holde meg selv i ørene for å ikke synke ned i «hi». Det er fristende å leke bjørn på denne tiden. Gå til sengs, og våkne opp når våren atter titter frem.
Men vi har også lyspunktene. Plutselig er det innafor med levende lys, tv-kveld og rødvin igjen. Dette oppmuntrer jo til litt venninnekvelder også.
Og humorkvelder på Josefines.
Og i tillegg har naturen noen fantastiske farger å by på!
Det er akkurat som universet innså at høsten er dørgende kald, mørk og trist, og at man måtte prøve å sprite opp fargene for at folk skulle se litt glede i hverdagen.
Jeg forsøker derfor å nyte naturen til fulle med turer flere ganger i uken.
Vi er som et gammelt ektepar som rusler i timesvis. Stort sett er det rundt i Oslo by.
Vi vandrer en del langs akerselva. Og her oppdager vi stadig nye steder.
I ettermiddagslyset nå på høsten kan du fort klare å knipse litt magiske bilder også.
En tur rundt Bygdøy tas også med jevne mellomrom.
Ikke så verst her heller:-)
Våre byvandringer innebærer jo også at vi har fullt med fasiliteter i form av cafeer i akkurat passe mellomrom på veien. Dette passer svensken bra. Eksoslukt og vrimlende folkeliv.
I helgen fikk jeg utfordre min kjære til en litt mer «norsk tradisjon». Nemlig skogstur. Svensker (iallefall bysvensker) er nok litt mer komfortable med «asfalt-vandring». Vi nordmenn får turgåing inn med morsmelka og vil nok oftest så langt unna sivilisasjonen vi kan komme på tiden vi har til rådighet. Det var vel derfor ikke en jublende entusiastisk svenske jeg fikk med meg opp til sognsvann. Et par minusgrader var det også, og for han svensken min vil det aldri falle seg inn å ta på seg «turklær». Neida, man kjører jeans og vanlige klær på tur. Jeg måtte derfor late som det omtrent var som en liten byvandring å regne, og tok på meg det samme.
Tenkte vi skulle stoppe innom en kafé på vei opp til sognsvann, for å gi han inntrykk av at dette var som en vanlig byturs-søndag, men den var selvsagt stengt søndager. Vi var jo allerede utenfor bykjernen. Fortsatt ved godt mot kom vi opp til sognsvann. Det tar jo bare en knapp time opp uten kaféstopp. Her vrimlet det jo av mennesker også (dog i turklær), så so far so good.
Så gikk vi videre inn mot Ullevålseter. Roen senket seg, folkemengden ble mindre og jeg storkoste meg. Svensken ble imidlertid mindre og mindre snakkesalig. 7 km senere kom vi inn på seteren, og fikk oss både rundstykke og varm kakao. Man kunne se på hele han at han følte seg utilpass. Masse folk i turklær og menn i tights, så typisk norsk man kan få det, og så langt unna min kjæres komfortsone som man kommer. Men veldig festlig for meg såklart.
Vi tok lysløypa på vei tilbake, og den er jo betydelig kjappere. Dette var mer i Henriks ånd. Nesten asfalt og ingen ulendt skogssti. Da fløt samtalen fint igjen. Kalde var vi begge, men vi var på vei tilbake til sivilisasjonen:-)
Det går nok litt tid mellom hver skogstur med Henrik, men heldigvis har jeg også andre turvenninner.
Og nå har jeg booket juleferie til Henrik og meg. Dette er hans bursdagsgave så det er hemmelig hvor vi skal, men det skal bli gøy å vandre i nye omgivelser.
