Endelig ute i verden igjen! Etter 3 regnfulle måneder i Oslo, var det deilig å komme til Gardermoen. Ut på nye eventyr!
Første stopp var Düsseldorf. Vi skulle egentlig til Frankfurt, men vi kjøpte flyturen med bonuspoeng og da ble det Düsseldorf istedet. Et par timer på tog ned til Frankfurt tenkte vi gikk fint. Det viste seg å være en smule optimistisk. Med mengder av baggasje (Henrik har til og med med seg golfbag), rullet vi ut av Düsseldorf flyplass i jakt etter et tog og en billettmaskin. Og etter 2 tog hadde vi bare klart å komme oss til Düsseldorf sentrum. Alt foregikk på tysk, og som vi ellers også har erfart er Tyskland blant de mest uorganiserte land i verden. Så etter langt om lenge fikk vi booket en togbillett med setereservasjon til Frankfurt. Men toget kom aldri. Da vi forsøkte spørre i informasjonen om toget, fikk vi kjeft på tysk om hvorfor vi hadde booket toget. En henslengt håndbevegelse insinuerte at vi måtte ta toget til Köln, og finne et nytt der. Okey. Så da ankom vi nok en tysk by, og fant faktisk et tog mot Frankfurt. Og der oppdaget Henrik at han hadde glemt igjen ryggsekken på det forrige toget. I ryggsekken var selvsagt alt det viktigste man eier: Laptop, lommebok, førerkort, earpods, nøkler, jakke og toalettsaker. Jeg hadde lykkeligvis passene våre i min. Så etter noen hektiske minutter på et tog rullende i en helt annen retning, med telefonsamtaler, sperring av pc/kort, innsending til lost&found mm, satt vi oss tilbake og stirret litt oppgitt ut i luften. Vi klarte oss i 8mnd rundt hele verden uten å miste en ting, men en liten tur til Tyskland ble altså for meget. Men det er liten vits å henge med hodet. Vi kom da på at vi kunne prøve å tracke laptopen. Joda, den var sannsynligvis fortsatt på toget vi hadde forlatt – i retning Luxembourg.
Vel fremme i Frankfurt fikk vi nok en overraskelse der vi peste fra sentralstasjonen mot hotellet med all baggasje (dog 1 baggasje fattigere). Dette var ikke et hyggelig område. Brugata i Oslo ganger 5 omtrent. Huff! Heldigvis lå hotellet litt ovenfor den verste slummen, og det var ganske fint egentlig.
Så etter en tur ut for å kjøpe det mest nødvendige av toalettsaker, en tannpuss er jo deilig etter en slik dag, satt vi oss rett i baren for en øl og minipizza. Det var vel omtrent da vi tok den siste slurken at vi oppdaget at ryggsekken nå var «gått av» i Luxembourg, og virket å ligge stille på et kontor på stasjonen.
Årsaken til at vi skulle en helg til Frankfurt var for å besøke et vennepar. Så etter en liten beinstrekk, dro vi ut på en Mexicansk restaurant med de og hadde en veldig hyggelig kveld. De hadde jo selvsagt lagt litt planer for helgen med oss, med aktivitet på lørdag til Heidelberg. Vi fortalte om Henriks siste stunt på toget, og foreslo en aldri så liten tur til Luxembourg istedet. Så sånn ble det.
En ganske trøtt fredag, der jeg jobbet hele dagen fra hotellrommet mens Henrik spilte golf. Høydepunktet var at jeg bestilte meg roomservice til lunsj.
Men lørdag morgen var vi klare for roadtrip. Da hadde jeg rukket en løpetur rundt gater og parkområdene i byen, og fått et betydelig bedre inntrykk enn vi fikk første dagen.
Turen til Luxembourg gikk på 3,5 time. Jose og Paula hadde fylt opp bilen med croissant, pan de chocolate, kakao og spesial biscuits fra malaga. En salig mix av mat, språk og menneskelige nasjonaliteter. Jose er spansk, har bodd i Norge og bor nå i Tyskland. Paula er tysk/italiener, vokst opp i Frankfurt. Men de snakker spansk med hverandre og engelsk med oss. Det er ganske festlig med språk. Norsk er jo et rimelig kopiert språk, så om du står fast på et ord du ikke husker på engelsk og sier det på norsk vil det alltid bli forstått om de du snakker med kan tysk, engelsk, litt fransk og spansk. Så noen nye ord lært på flere språk denne helgen!
Så var vi i Luxembourg, og før vi startet sightseeing måtte Henrik få tak i sekken. Vi gikk til lost&found. Her snakket de da bare fransk, før vi fikk hjelp av en som heldigvis kunne engelsk. Etter å ha finsøkt lost&found, forsøkt å lytte etter alarm på PCen, som Henrik styrte fra mobilen, måtte vi innse at sekken ikke var der. Den var tydeligvis i nabobygget; politistasjonen. Som selvsagt var stengt på lørdager. Vi klarte imidlertid til slutt å få tak i en politimann, som jobbet i bygningen. Og lykkens dag. Her var sekken. Den var litt bestjålet for kontanter (både dollar og euro var tydeligvis attraktivt), og earpods’ene var også borte. Men forøvrig var alt inntakt og man får anse kontantene som finnerlønn for resten.
Og da var det på tide med lunsj. Solen skinte og Luxembourg var veldig fint.
Vi ruslet rundt etter lunsj, sjekket ut borger, kirker og krypt.
Natur og byarkitektur. Veldig stilig by, og definitivt et sted vi kan dra tilbake til. Forhåpentligvis ikke av samme årsak som denne gangen, men jeg synes vi gjorde det beste ut av situasjonen, og det endte jo faktisk veldig godt.
Nå som både Tyskland og Luxembourg er tilbakelagt er vi klare for sol i Dominikanske Republikk.
