Så idag var endelig dagen vi skulle oppleve det som skjuler seg på 1/3 av øyen Hispaniola. De andre 2/3 av øyen har vi jo tross alt sett det meste av. Jeg har lenge hatt lyst til å dra over grensen til Haiti, men Henrik har ikke hatt lyst. Dessuten har vi hatt problemer med å finne en egnet tur med både språkproblemer (de snakker fransk og kreol) og advarsler om kriminalitet og fattigdom.
Men så dro vi idag på dagstur, med et veletablert turselskap som har bygget skole for foreldreløse barn i en liten fjellandsby – rett over grensen i Haiti. Henrik og jeg dro sammen med vår norske nabo Linda.
Vi ble hentet (altfor) tidlig – 05:30 bar det ut på tur. Vi var 2 minibuss/biler som dro sammen – vi tre hadde vår egen buss og den andre bussen var fylt med en belgisk familie som har tatt denne turen hvert år i 12-14 år for å gi gaver og hjelp til den lille skolen for foreldreløse barn.
Med unntak av et flatt hjul gikk kjøreturen greit. I vestre delen av DR kan man tydelig se at vegetasjonen endrer seg, det blir steppeaktig – nesten ørken. Palmene er byttet ut med kaktus og det grønne og frodige landskapet vi er vant med her er erstattet av grå-rød-brune sanddyner. Jeg blir jo evig bergtatt av naturen her!
Det er langt til Haiti, lenger enn jeg trodde. Man må kjøre ganske kronglete for å komme til grensen. Jo nærmere vi kom, jo flere militære check-points og militære bygninger.
Vi stoppet på en liten butikk i siste Dominikanske landsbyen før grensen. Her bunkret vi opp med vann og noen kjøpte litt godis til barna. Butikken fikk meg rett tilbake til Belize – hylle på hylle med hermetikk, bønner og ris. Selv lukten var lik som i Belize.
Vi lånte toalettet også – og uten å gå for mye detalj her, så kan jeg si at toalettforholdene ikke var blant de beste på denne turen – kanskje heller blant de verste.
Vel tilbake i bilen var vi klare for å krysse grensen. «Pling» sa det på mobilen min i det vi krysset. «Velkommen til Vietnam». Haha. Ikke rart det var en lang kjøretur 🙂 Tydeligvis er mobilselskapet i Haiti vietnam-eid, og derfor denne meldingen. Festlig var det!
Man merket godt forskjell så fort man kom over grensen. Her tok asfalten bråstopp, og igjen var kun tørket leire. Man er avhengig av 4×4 for å kjøre her, og selvom vi i blant klager over veiene både i DR og Norge, så kan ikke dette sammenlignes. Vi har iallefall veier – det kan man ikke si om Haiti. Vi kjørte opp i landsbyen Tiroli, som ligger 1200 moh, og her var litt av et syn som møtte oss.
Midt i kaoset parkerte de bilene, og det var på tide å klatre ut. Jeg må si det var litt ukomfortabelt til å begynne med. Alle øyne som stirret på oss med bedende uttrykk. Det svermet av folk.
Vi fikk først omvisning på den lille skolen, og de som hadde med gaver fikk gitt fra seg dette. De små foreldreløse skolebarna var supersøte. De sang, lo og smilte. Jeg var først litt engstelig for å ta bilder, det føles jo litt rart å gå inn i et «klasserom» og knipse løs. Men den ene læreren hadde mobiltelefon, og hun tok masse bilder av oss. Så da tenkte jeg at det fikk være greit at jeg tok av henne også.
Barna var velkledde og spiste lunsj da vi kom. De så friske ut. Men forholdene på skolen var ikke som vi er vant til – langt i fra. Men godt å se at skolen blir brukt, det hjelper forhåpentligvis noe.
Vel ute av skolen var vi blitt litt varmere i trøya. Nå skulle vi titte litt rundt i byen.
Jeg følte meg absolutt trygg hele tiden, og ikke det minste redd. Men litt mer årvåken og på vakt. Fremmedfrykten satt litt i. Og her var virkelig alt fremmed. Lukten, luften og synet av alle menneskene blandet med leire, sand, søppel og dyr. For det meste geiter og hester.
Guiden vår sa: «selvom de er fattige og ikke eier noe som helst, kan du fortsatt se de smile og le, og de er lykkelige med det lille de har». Og ja, da vi gikk rundt kunne vi absolutt se at de smilte og lo. Men vi så også mange apatiske ansiktsuttrykk. Vi så tiltaksløshet og håpløshet. Det var fattigdom i ordets ekte forstand.
Vi fikk også omvisning på den offisielle skolen. Bygget av usa som en del av hjelpeprogrammet.
Her lærer de både fransk og kreol. Stolene og benkene har sett sine beste dager, og det var lite med skolen som så innbydende og sjarmerende ut. Men forhåpentligvis lærer de noe.
For å lette stemningen ba vi om å få smake på landets lokale øl. Det er jo et must.
Prestige heter denne, og ble inntatt på byens diskotek.
Her var et par høyttalere, noen krakker, og noe opphøyd gulv som kunne være dansegulv.
Jeg klarte til slutt å overtale Linda til å ta en liten dans med en av de lokale. Vi trengte en icebreaker, og dette var akkurat hva vi trengte.
Ute av diskoteket tok vi turen ned på marked.
Her var mat og store mengder brukte klær.
Såvidt jeg forsto var ikke penger så mye brukt, det var snarere bytting av varer som var normalen.
For meg så det ut som alle hadde de samme varene – kan jo ikke bli mye bytting av det. Men det var i grunn mye jeg ikke forsto her. Det var så nedslitt, skittent og kaotisk. Langt forbi vår fatteevne.
Så var det på tide å gå tilbake til bilene, og kjøre tilbake til sivilisasjonen. Vi tok en siste tur for å se skolebarnas suvenirer. De sto med tindrende øyne og ventet på oss. Den ene jenta tok på armen til den ene belgieren, og deretter på hofta/rumpa mi. Det er merkelig, men også kanskje forståelig. De får nok ikke voldsomme mengder turister på besøk. Vi er like fremmede for dem, som de er for oss.
Det var mange inntrykk og sterke bilder. Vanskelig å beskrive med ord. Jeg har aldri sett denne type fattigdom før, og det trengs nok litt tid for å fordøye opplevelsen.
Jeg har tatt mye film også, og skal komme tilbake med den. I neste innlegg skal jeg fortelle om den videre turen vår. Det ble for mange opplevelser til å få plass i et innlegg 🙂
