Så var både det amerikanske og det europeiske kontinentet tilbakelagt, og vi kunne endelig ankomme øyene vi har drømt om så lenge jeg kan huske; stillehavsøyene. Første stopp; Tahiti i franske polynesene.
Flyturen ut hit var tøff. Drøye 8 timer i flysete type xsmall og stappfullt fly, Frankrikes svar på Ryan Air. Heldigvis sov jeg det meste av turen. Vi ankom Tahiti før kl 6 om morgenen, og ble møtt av store smil og god øystemning.
Vel inne i første og beste taxi på vei til hotellet fikk vi glimt av øyas spektakulære skjønnhet. Til tross for tåke, regn og gråvær kunne vi skjelne at her er det slående vakkert!
Bildene kan ikke rettferdiggjøre verken farger, stemning eller storslagenheten. Men det er uansett knipset flittig 🙂
Hotellet ligger i høyden, med utsikt over havet og naboøyen Moorea (som vi skal besøke litt senere). Det er vanvittig grønt og frodig her. Jeg kan faktisk ikke huske å vært på en mer frodig øy.
Mens vi ventet på at rommet skulle bli klart og skydekket skulle lette, fikk vi en nydelig frokost. Vi har blitt sånne frokostmennesker på turen. Står opp før hanen, og har en halvdag med opplevelser før andre har rukket å stikke tåen ut av dynen. Jetlag er ikke bare negativt.
Hotellrommet vårt er som tatt ut av en eksklusiv luksus katalog (dog til svært hyggelig pris). Utendørs bad tilkoblet privat basseng på balkongen, med den utsikten. Du får vel knapt bedre!
Dessverre har vi vært litt uheldige med været her. Første dagen så vi null sol. Det var forsåvidt greit, vi trengte litt søvn og avslapning. Det var en skikkelig tropisk storm som passerte gjennom natten. Den ble delvis med oss inn i dag 2 også. Så da leide vi oss en bil og kjørte hele øyen rundt 1,5 gang. Besøkte hovedstaden Papeete. Og der kunne vi kjenne de første solstrålene!
En hyggelig kafe fant vi også her, og uansett hvor vi er finner vi smilende og genuint hyggelige folk.
Tahiti er kjent for sine vulkanske, svarte strender. Egentlig en merkelig greie der halve øyen har svarte strender og andre halve har hvite. Vi var mest på jakt etter sol, og jeg speidet jevnt etter regnbuer.
Lengst sør på øyen finner man Teahupo’o, som er kjent for sine perfekte surfebølger. Og i nærheten her finner man Tahitis fineste hvite strender. Det ble for det meste et grått syn for oss dessverre, men vi kunne ane noe meget vakkert under tåken. Mulig vi må reise tilbake, og nå har vi jo en god unnskyldning!
Dag 3 våknet jeg rundt soloppgang, og kunne høre at vinden hadde vendt. Selv fuglene hørtes lystigere ut, og jeg bare visste at nå var regnet over. Tok meg en tur ut på badet og så (o du gode) blå himmel 😀
Og nå kunne man se skjønnheten i all sin prakt! Helt ubeskrivelig vakkert, og man blir nødt til å klype seg litt i armen for å være sikker på at man ikke drømmer.
Etter frokost (før kl 8) kjørte vi rett ned på nærmeste strand. Nå skulle vi endelig få tatt vårt første bad!
Kjenne sand mellom tærne, solstråler på den norske høsthuden, og la saltvannet rense godt i både kropp og sjel – da snakker man ferie i paradis!
