Vi har vært i Lisboa en gang før, da også kun 24 timer (knapt). Da var fokuset mest på en fotballkamp Henrik måtte få med seg, så denne gangen gledet jeg meg til en litt annen opplevelse av byen. Og med lommen (les mobilen) full av tips fra venner og bekjente var vi godt forberedt på å innta Portugals hovedstad.
Byen er bygget opp på 7 hilltops/høyder, som gir byen dette kjente preget av bratte bakker og snirklete gater. Her kan man virkelig gå seg vill, og det er kanskje akkurat det man bør 😉
Vi kom ikke langt første dagen. En kaffe på starbucks, som viste seg å være knappe 300 meter fra hotellet, men som vi ikke fant før vi hadde gått rundt i ring en god stund. Og deretter fant vi en meget hyggelig takterrasse (Topo), som vi ble sittende på og nyte utsikten over byen.
På kvelden dro vi til utkanten av Lisboa (godt å kunne bruke Uber igjen), for en bedre middag.
Ny dag og nye muligheter i Lisboa. Mtp at værmeldingen meldte styrtregn og uvær fra tidspunktet vi ankom Lisboa til vi dro, var vi heldige med været. Perfekt storby vær, litt overskyet og ikke for varmt. Noen få regndråper, men det merktes knapt.
Vi tok en rolig dag med byvandring. Det er mye å se, bygninger, folk og veldig hyggelige gater.
Da vi hadde gått oss passe mye bort hoppet vi på den legendariske trikk28. Det var en opplevelse i seg selv der den slanget seg opp bakketopp etter bakketopp med en god slump rykk og napp.
Vi gikk av når vi hadde fått nok trikk og når vi nok en gang ikke hadde noen ide om hvor vi var.
Nøt utsikten på veien.
Og fant fullt av små trange gater som vi kunne drømme oss bort i.
På merkelig vis havnet vi til slutt omtrent der vi startet. Og nå begynte vi begge å kjenne savn etter solskinn og litt varmere vær. Så da forlot vi Lisboa for denne gang (we will be back), og satte snuten sørover.
Dagene flyr på ferie, og vi forflytter oss så raskt at jeg knapt rekker å holde tritt med skriving. Men vi storkoser oss med sol, kjøring, god mat (for det meste) og nye byer. Et av de største savnene i perioden vi har hatt med Covid-19 er nettopp å se nye steder. Så nå tar vi igjen med flere nye byer per dag. Endelig!
Første stopp denne dagen var A Coruña. En nordspansk by med hva som synes å være stort potensial. Dessverre har nok ikke verken penger eller byplanlegging strukket helt til, for det skal mer til for å imponere oss.
Det var en nydelig strand her, og vi gikk det meste av strandpromenaden.
Det var også her Henrik la ned forbud mot at jeg velger lunsjrestauranter i fremtiden (uten research eller anbefaling). Vi klarte ikke riktig enes om hvorvidt hamburgeren vi fikk smakte sur oppvask-klut eller fisk, men vi var skjønt enig om at det ikke var godt. Men utsikten var fin, rett ved havet 😀
Vel ute av A Coruña (og jeg var fortsatt like sulten), kjørte vi mot Vigo. Siste stopp før Portugal. Og siden vi ikke skulle være i Spania på en stund var jeg fast bestemt på å smake min første Churros.
Og etter 2-3 års leting ble Vigo og en veldig søt spanjol vinneren av den gjeve pris om å servere meg min første Churros.
Og det var stas! Og ganske godt, selvom dette nok ikke var Spanias beste Churros. Sjokoladesausen ble laget med omhu, og det ble nok churrosen også, det var bare en del timer siden de var ferske. Men jeg var storfornøyd der vi satt på en fortauskant i Vigo, med en pose full av Churros.
Gode og mette kunne vi nå fortsette mot Portugal. Mtp covid må jeg si denne reisen har vært meget smidig, og omtrent som tidligere. Ingen innreise kontroll i Portugal, ikke engang et skjema. Vi trenger kun å vise frem QR kode fra vårt vaksinepass ved innsjekking på hoteller. Helt perfekt!
Så var vi i Porto. Portvinens by.
En veldig hyggelig by som sjarmerte med sine bakker og trange gater.
Gatene var fulle av folk og det var godt med folk på hver lille fortausrestaurant. Hotellet vårt bød på nok en vinflaske til den lille samlingen som vi drasser rundt på, og det var en topp avslutning på reisedagen.
On the road again! Første stopp Bilbao som jeg har gledet meg til å besøke. Og denne byen skuffet ikke. God storbyfølelse og veldig fresh og moderne by.
Vi tuslet ned til elven, og gikk langs elvebredden.
Fikk sett noen flotte broer.
Og selvsagt det ikoniske Guggenheim museet.
Det var en strålende dag i Bilbao for vandring, lunsj og sightseeing. Kommer gjerne tilbake hit!
Neste stopp var Santander som på ingen måte imponerte. Jeg liker banken sånn tålelig godt, men byen var ikke mye å skryte av.
Det beste var vel egentlig Moccachinoen.
Siste stopp for kvelden var Gijōn, som jeg er usikker på hvordan man uttaler. Hakket bedre enn Santander, men hvilket sted i verden kan man mislike når det bader i fargene fra solnedgang 😀
Etter flere timer på veien med kun oliventrær så langt vi kunne se, var det fascinerende da vi nærmet oss Rioja og naturen virkelig startet å endre seg. Det ble stadig grønnere, frodigere og etterhvert kom også vinrankene til syne. Vinhovedstaden i Spania – Rioja. En av mine favorittdruer (uten at jeg er noen stor vinekspert) var innen rekkevidde.
Vi skippet som vanlig frokost denne dagen, og dessverre ble det kun en is til lunsj. Blodsukkeret var derfor relativt labert for min del da vi ankom Logroño. Dette løste seg sømløst da vi fant den perfekte lille tapasbaren Umm, som kan anbefales både av oss og av Bib michelin.
Hotellet vårt var også fantastisk. I en bitteliten landsby (som jeg allerede har glemt navnet på) omgitt av vingårder og rimelig slitne og gamle steinhus, var Casa Grande hotel en liten perle i vår smak. Nydelig oppusset, med en del gamle detaljer oppgradert og ivaretatt og med et super moderne helhetsinntrykk.
Og selvsagt må det drikkes Rioja vin i Rioja.
Det ble flere flasker. Men skammelig nok klarte vi (les jeg) ikke fullføre en eneste en. Men never waste a good wine sies det, og dermed kom jeg stadig ut av restauranter med en nesten full flaske under armen.
I denne delen av spania fungerer ikke engelsk særlig bra, og dessverre fungerer ikke den lille spansken vi kan særlig bra heller, så det var mange fine misforståelser og dermed ble det heller ikke lett å bestille glass med vin istedet for flasker (som jo definitivt hadde vært mer praktisk) 😀
Vi var innom flere små landsbyer i Rioja. Mange fine kirker og trange gater, den ene landsbyen ganske lik den andre (selvom dette utsagnet kanskje fornærmer noen). Santo Domingo fant vi også her (som også er hovedstaden i DR), og det var jo litt artig.
Når vi først var i Rioja måtte selvsagt Marques de Riscal besøkes.
Dessuten måtte jo også vinrankene tas nærmere i syne. Og som det lille barnet jeg er, klarte jeg ikke dy meg fra litt god, gammeldags drue-slang. Druene smakte himmelsk, og i følge Henrik smakte de vesentlig bedre i fast form enn som vin.
Høydepunktet (foruten drue-slang og vin) må sies å være middagen på El Portal del Echaurren. Med 2 stjerner i Michelin guiden.
Vi startet på terrassen med peis og gourmet tapas.
Deretter gikk vi inn i baren og fikk pinchos (som er den nordspanske/baskerland varianten av tapas)
Vi avsluttet som tradisjonell restaurant middag med rett etter rett, nydelig vin og bra stemning.
Rioja var absolutt verdt den ekstra kjøreturen på gode 10 timer 😀
Etter 1 år med innesitting, pandemifrykt og lite mulighet for landhopping var vi rimelig happy med å kunne spre ut vingene litt igjen og reise på en velfortjent ferie.
Avreise 04:00 onsdag morgen satt ingen demper på gleden, og jeg har vel aldri hatt en morgen hvor jeg var så lite morgengretten.
Oslo lufthavn Gardermoen…For et savn! Jeg ble helt lykkelig av det gjenkjennelige mylderet på en flyplass. Knitring i høyttalere, folk som haster i alle retninger, mens vi satt oss ned på starbucks med et par store smil.
Ankomsten til Spania gikk greit, vi hadde ordnet innreiseregistrering på forhånd og var all set. Det var 2 køer for å vise frem QR koden, «fast lane» og en vanlig kø. Henrik valgte selvsagt «slow lane» istedet for den raske, så det tok omtrent 4 ganger så lang tid som nødvendig. Men det var ingen stress, vi er jo på ferie 😀
Bilen ble hentet og vi kunne starte reisen. Strålende sol, 30-og-noe-grader og vi skimtet havet!
I forkant av turen skulle jeg stå for hotellbookingen. Men i en hektisk hverdag (og fordi jeg rett og slett ikke skjønte bedre), så klarte jeg å booke hotell i Rioja(sør spania), og restaurant reservasjon booket jeg 10 timer kjøring unna i La Rioja (nord spania og det velkjente vindistriktet). Og iom mat og vin alltid er viktigere enn en seng så avbestilte jeg hotellet, og vi satt igjen med en restaurant reservasjon 9 timer unna Malaga der vi landet med fly.
Så derfor ble Toledo i utkanten av Madrid vårt første stopp på denne turen – ca halvveis opp til vindistriktet La Rioja. Men først en tur ned til havet for overpriset toast, slow service og god stemning.
Toledo er en gammel by med mye historie. Vi sjekket inn på et hotell på oversiden av byen, rett ved elven. Det viktigste ved valg av hotell her var at de hadde svømmebasseng.
Så etter et lite kveldsbad før sunset (litt kaldere enn ønsket, men det måtte bades første dag på ferie såklart), og en ferieøl på rommet til selve solnedgangen fikk vi oss middag på hotellet før det ble en tidlig kveld.
Morgenen etter var vi rimelig uthvilte og klare for å se mer av Toledo.
Det var en sjarmerende by, veldig spansk og mye stein.
Etter et stopp på starbucks, vandret vi på måfå i de gamle gatene, og lot oss gå oss ville i de trange labyrintene.
Jeg på evig søken etter min første churros. Du tror kanskje det bør være rimelig enkelt å få smakt churros i Spania, og for de fleste tror jeg dette går rimelig problemfritt. Men det er liksom ikke meningen at jeg skal få noe churros. Det er nesten så jeg vipper over til å tro på konspirasjonsteorier etter 3 år på leting etter min første churros. Men jeg er overbevist om at den første blir ila denne ferien, selvom også Toledo kom til kort dessverre.
Vel sjekket inn på hotellet vårt rett i nærheten av Fig Tree Bay, helt sørøst på Cyprus var solen i ferd med å gå ned. Og dagen derpå våknet vi til en nydelig soloppgang og utsikt mot havet.
Protaras er på helt på østkysten, og vi bodde rett ved deilig lang sandstrand. Det ble veldig mye bading 🙂
Det var en hyggelig strandpromenade også, som var ypperlig når vi fikk nok soling.
Hver dag var en ny dag med strålende sol og ingen skyer på himmelen. Det er jo som en drøm!
Og igjen lot vi oss fascinere veldig av fargen på havet. Grønnfargen tar helt pusten fra en, og man glemmer faktisk litt at man fortsatt er i Europa.
Det var også en hyggelig liten by, med masse små butikker og restauranter. En smule turistpreget, men i blant er det helt greit og akkurat det man trenger.
Litt måtte vi dog finne på annet enn sol og bad, så vi dro ut til området lengst sør; Cape Greco. Området er betegnet som nasjonalpark, og her finnes flere «grotter» og morsomme steinformasjoner og laguner. Vi tok flere stopp langs veien.
Favorittstedet var selve Cape Greco. Her var det ganske spektakulært.
Jeg klatret ned til en liten «hule» og overrasket et brudepar som var midt i bryllupsfotograferingen med denne bakgrunnen. Ikke det verste stedet for brudebilder må jeg innrømme!
Vi måtte jo selvsagt inn til Ayia Napa en dag også. Det var en spøkelsesby – iallefall tidlig ettermiddag.
Vi var glade vi ikke skulle bli så lenge her, men fant en hyggelig taverna. Og også en mer moderne bar, så vi kunne late som vi hadde testet utelivet i denne sagnomsuste «partybyen».
Siste dagen på Cyprus sjekket vi ut relativt tidlig og dro på en liten strand-hoppe tur.
Vi måtte sørge for å «bade fra oss», vel viten om at dette ble siste bad i havet i år.
Så selvsagt trenger vi da også en egen strand, som vi fant litt bortgjemt.
Vi fikk også med oss kjærlighetsbroen, som var et ganske fin skue.
For et fantastisk vær vi hadde hele ferien. Makeløst! Siste kvelden ble tilbragt i Larnaka. Vi hadde ikke fått anledning til å smake den tradisjonelle cypriotiske «Meze». Så dette ble kvelden.
Det var helt enorme mengder mat. Vi visste det var en del, men da de hadde fylt bordet vårt med 6-7 tallerkner, og det var en liten pause i serveringen, så trodde vi at vi var ved slutten. Vi sa vel til og med: «jaja, det var ikke sååå mye mat da». Men det var ikke i nærheten av slutten. Inn kom antagelig en 20 tallerkner bugnende med mat.
Det så knapt ut som vi hadde rørt maten da vi var helt stappmette. Heldigvis var det 3 kattunger og en kattemor som bodde i buskene rett ved bordet vårt. Vi smugmatet disse etter beste evne. Når vi knapt kunne reise oss og samtlige 4 hjemløse katter gikk i matkoma og nektet spise mer, så fikk vi i grunn bekreftet at det VAR helt enorme mengder mat.
For en herlig ferie vi hadde, og for et overraskende fantastisk land Cyprus er. Det kan virkelig anbefales! Ikke en sky på himmelen, og utrolig nok klarte jeg meg hele ferien uten å bli solbrent.
Nå venter den tunge, mørke tiden i Norge, men forhåpentligvis kan vi leve noen uker på den nydelige ferie-solen:-)
Allerede da datoen ble 1.september kjente jeg på at høsten kom til å bli lang. Den lille sommer-solen var forlengst glemt, og det var blitt kaldt og skikkelig høst i luften. Vi sparte sommerferien vår til midten av september i håp om at korona var et tilbakelagt kapittel og vi igjen hadde verden foran våre føtter, men slik ble det jo ikke. Det var imidlertid helt sikkert at vi ikke kunne gå en hel høst og vinter i møte uten noe mer sol og varme, så vi fant det landet i sør-europa med lavest smitte, og valget falt på Cyprus.
Vi hadde altså ikke de helt store forventningene da vi landet, hentet ut leiebil og kjørte mot Larnaka. Men skal si Cyprus har overrasket meget positivt!
Larnaka er en veldig sjarmerende by, med akkurat passe størrelse. Her finnes en god mix av gammelt og moderne, sjarmerende og fancy, slitt og fresht, urbant og autentisk. Og ikke minst kunne vi få av oss vinterklærne, kjenne 27 grader kveldstid og la den gustne høsthuden få puste.
Vi var kun én dag i storbyen før vi satt nesen vestover. Det ble et lite stopp i Limassol hvor jeg husker å ha vært med familien som tenåring. Kaien her var blitt ganske fancy, men vi kunne ikke ta øynene vekk fra det turkise vannet. Wow!
Så var vi fremme i vår lille leilighet i Pafos. Her hadde vi alt vi trengte og litt til.
De første dagene handlet det meste om å komme inn i feriemodus. Bade, sole, slappe av og selvsagt få med oss tour de france.
Det tok et par dager før hvilepulsen var fullt inne, og vi følte trang etter ørlite opplevelser. Henrik var allerede blitt konge av venstrekjøring, og det var viktig å få litt pause fra soling.
Pafos er en liten by med katter på hvert gatehjørne. Til tross for luksushoteller langs største delen av kystlinjen, har de klart å beholde en cypriotisk bykjerne – dog noe tilpasset turister.
De har laget en gangvei langs hele kystlinjen, og det føltes veldig trygt i området. Selv kattene så ut til å trives:-)
Vi hadde en liten utflukt til «Tombs of the Kings». Et arkeologisk område i Pafos – et nekropolis, med tomme gravkammere. Høydepunktet med utflukten var å klatre opp fra «gravkamrene» i håp om å skremme noen, og møte med et par katter.
Vi var også en tur ute ved Afrodites klippe. Her var det virkelig helt fantastisk vann! Spektakulært å se kombinasjonen av klipper, stein, sol, blå himmel og ikke minst fargen på havet som setter den endelige prikken over i’en!
Vi kunne blitt her for alltid:-)
Ved hotellet vårt var det ingen sandstrand, så det var først da vi fant Coral Bay at badelivet ble komplett. Temperaturen har ligget jevnt på 30-32 grader i luften og 27-28 graders badetemperatur. Været var altså helt fenomenalt!
Etter 5 dager i Pafos var det på tide å dra videre. Vi tok da en full dagstur oppover mot nordvest. Her var ikke utviklingen kommet like langt, og veiene var ytterst underprioritert.
Vi besøkte Lara beach, som jeg må innrømme var en liten skuffelse. Etter 40 minutter på hullete grusvei i maksfart på 10 km i timen, så forventer du mer enn dette.
Men vi fant en avstikkervei som ledet oss til en restaurant i gamle slottsruiner med fantastisk utsikt. Så det var i grunn verdt turen.
Etter noen bad på diverse strender kjørte vi mot Protaras – helt øst på øya. Kartleseren sov litt i timen, så vi holdt på å havne i den tyrkiske delen i nord, men klarte til slutt å komme til rett sted. Mer om denne delen i neste innlegg 🙂
For snart 2 år siden begynte søster og jeg å drømme om en langtur i Rondane som innebar å besøke 10 topper over 2000 meter på under 24 timer. Dette er en challenge vi har lest om, og som syntes å være helt i vår ånd. Hvorfor gå 1 topp når man kan gå 10? Vi har nok snakket om det mer enn vi har gjort de store forberedelsene, men vi var fast bestemte på at det skulle gjennomføres denne sommeren. Etter flere uker med leting etter det perfekte turværet var helgen endelig kommet. Det var meldt oppholdsvær, til og med litt sol, og vinden var tilsynelatende til å leve med.
Min kjære samboer var så snill at han kjørte både søster, meg, sekker, telt og haugevis med mat oppover mot Rondane fredag formiddag. Litt spente var vi. Bestefar hadde gitt oss krasjkurs i kart og kompass tidligere i uken, donert oss både en jegerkniv og kompass, og Helene hadde gått til innkjøp av et kart over rondane. Hva kunne egentlig gå galt? Vi har vel aldri vært mer forberedt til tur 🙂
Litt forventningsfulle og alene følte vi oss likevel, der vi ble sluppet av bilen på «Spranget», og skulle gå de drøye 6 km inn til Rondvassbu, med oppakning som om vi skulle bo ute i flere uker.
Og med parkeringsplassen tilbakelagt, takket vi også farvel til mobildekning, hverdagsliv og bekvemmeligheter. Foran oss lå kun fjell, idyll og slående vakker natur. Jøje meg, så fint!
Vel fremme på Rondvassbu fant vi et egnet sted til teltet vårt. Mellom bekken og vannet, så vi slapp sauene helt opptil teltduken. Etter forrige gang vi lånte teltet av noen kompiser og sto i 2 timer med knoting til underholdning for hele campingplassen, hadde vi nå blitt konger (evt dronninger) av å slå opp telt. Sånn i ettertid er det nok nesten denne bragden vi kan være mest stolte av. Vi var faktisk helt rå på akkurat den biten!
Etter en liten tur rundt i området, hvor vi fikk peilet ut en foreløpig reiserute, var det kun tid til å lage niste og pakke sekkene før sengetid.
Det ble ikke mange timer søvn før vekkerklokken ringte 03:30, og det var på tide å stå opp igjen. Det hadde allerede lysnet, og solen var på vei opp da vi satt fart ut fra teltet.
Det kriblet litt i magen, spente og forventningsfulle, der vi nesten danset avgårde det første stykket. Og i det himmelen ble farget rosa av soloppgangen, og fjell og himmel speilet seg i sjøen, så kom denne fantastiske følelsen av et øyeblikks ren lykke.
I blant skulle man ønske man kunne ta den følelsen, putte den på boks, tviholde på den og la den vare evig. En evig lykkerus. Siden det dessverre ikke er mulig får man sørge for å verdsette de ørsmå øyeblikkene til fulle. Vi sang derfor Tix «Nå koser vi oss» for full hals i 04:30-tiden lørdag morgen, opp fjellsiden med soloppgangen foran oss.
Beina var lette, været var perfekt, og oppstigningen mot Veslesmeden gikk forholdsvis greit. Vi skulle vel helst hatt litt bedre skilting, men med Helenes kart var vi relativt sikre på at vi var på rett vei – vi var iallefall på en tursti. Og før den faktiske oppstigningen til selve toppen, var det også utrolig nok et skilt. Det var også bortimot det eneste skiltet vi fant på turen…
Da vi nærmet oss toppen ble vinden ganske sterk, men vi var godt kledd, så det var ikke mer enn at det var litt irriterende. Bak tåken ventet første topp.
Vel fremme på toppen stoppet tursti-merkingen. Vi visste at vi videre skulle over en egg, og deretter manøvrere oss opp til neste topp. Det ble fort ganske tydelig hvor eggen var. Men vi brukte litt tid på navigeringen, og for å forsøke å finne beste rute videre.
Vi hadde lest at dette var et av de mest krevende partiene på turen. Jeg skulle nok ønske vi hadde lest litt mer om hvordan vi skulle løse det, men det er lett å være etterpåklok.
Da vi var over eggen, som egentlig gikk overraskende greit, og skulle starte på oppstigning av topp to, møtte vi to gutter i samme ærend som oss. Vi hadde et lite skobytte og en terrengsonderingspause, og lot gutta gå foran oss. De gikk relativt rett mot toppen, samme rute vi selv hadde sett for oss. Imidlertid var det bare en av gutta som kom videre den veien. Han andre måtte snu. Vi så det også var en mulig rute til venstre, så han løp videre den veien for å ta igjen kompisen. Vi tenkte at når en sprek ung gutt ikke kommer opp den veien vi hadde tenkt, så gjør neppe vi det heller. Vi gikk derfor til venstre vi også. Vi så imidlertid ikke hele ruten unggutten gikk, og et godt stykke mot toppen, skjedde det som ikke bør skje. Vi satt fast i fjellveggen!
Det var nok egentlig en rekke dårlige rutevalg, i kombinasjon med en voksende usikkerhet og uro, som utløste nærmest en panikk hos oss begge. Og i retrospekt ville vi nok gjort lurt i å ha peilet ut en bedre rute fra start. Men der og da fant vi ingen muligheter, verken opp, ned eller til siden. «Jeg strever», sa Helene bak meg. Jeg snur meg rolig, og skulle ønske jeg hadde tatt et bilde. «Ja, der henger du, som spiderman», sa jeg. Selvom jeg ikke fikk det på kamera, så er bildet godt festet på netthinnen. En forvridd figur iført hette, med armer og ben i merkelig vinklede posisjoner. En ukjent ro, til tross for at jeg visste at steinene hun holdt i, kunne skli nedover i løpet av sekunder.
Det er ikke ofte man kjenner på den frykten. Som Helene sa, godt å kjenne at man lever. Og vi kjente at det var bedre å sjanse på at man kom ned, snarere enn å satse livet på å komme opp. Der og da trodde vi nok iallefall det ville bli enklere å komme ned.
Det ble en ulidelig nedstigning. Ved hver minste bevegelse skled det ut steiner. Lyden av steiner ned en bratt fjellside, som lager ekko gjennom hele landskapet og dalen under oss. De lydene glemmer jeg ikke så lett. Vi beveget oss i sneglefart, og byttet på rollene med nærmest panikk og full selvbeherskelse. Overlevelsesinstinktet er fascinerende når det slår inn. Vi trodde stadig at det snart flatet ut, at om vi bare kom til akkurat det punktet rett nedenfor, så ville det bli bedre. Men det var bare evig bratt, uendelig med stein, og veldig tungt.
Steinsurfing var et nytt begrep vi oppfant på turen. Du finner et steinflak som sklir. Så er det bare å forsøke å balansere på dette nedover skrenten. Vi skal ikke nekte for at det var et par «nesten-ulykker» med denne taktikken. Og vi var lykkelige da vi kom ned til et snøparti, som vi kunne skli på rumpa.
Da vi nærmet oss dalen og fast bunn under føttene hadde galgenhumoren tatt over for håpløsheten. Mine gjentatte forsøk på å holde drikkeflasken i ene hånden, mens jeg balanserte med den andre, som gang på gang resulterte i at jeg selvsagt mistet flasken og den stupte nedover før den stoppet med et smell i en større stein. Men likeledes plukket den opp i hånden istedet for å putte den i sekken på ny og på ny, ble til underholdning snarere enn fortvilelse. Helene fikk plutselig en sterk følelse av at vi skulle bli angrepet av Jerv. Og var det ikke veldig mange døde lemen som lå her? Dette må jo være dødens dal. Her har ingen mann noensinne vært, føltes det som. Da vi begge to så syner av to voksne og en hund, og Helene hørte innbilt traktormotor fra toppen, innså vi at det var på tide med mat. Da var vi nesten nede etter mange timer i fjellveggen, og vi kunne kjenne belastningen av opplevelsen, blandet med skuffelse over at vi hadde mislyktes med vårt oppdrag.
Det krevde en pause, reboot av både kropp og hjerne, skobytte og ei litta kvikklunsj før vi kom oss ned det siste stykket til den bortgjemte, gudsforlatte, men ganske vakre (sett med ikke fullt så fortvilte øyne) dalen. Da var vi igjen i godt humør, og lo så tårene sprutet bortover grusslettene. Lettelse, utladning og nytt mot, gir vinger til slitne kropper. Vi hadde imidlertid ingen anelse om hvor vi var. Vi var kommet ned på feil side av fjellet, og klarte ikke å forstå på kartet hvor vi faktisk var. Vi tok i bruk kompasset som egentlig bare kunne vise oss mot nord, hvilket vi tolket etter beste (og uerfarne) evne, og trodde vel egentlig vi nesten visste hvor vi var… Vi så en grønn innbydende dal i det fjerne, og bestemte oss for at dit går vi. Der det er sau er det folk… og muligens også et skilt.
Når oppdraget uansett nå var mislykket, kunne vi like så godt gjøre det beste ut av turen. Ta oss litt bedre tid, gå noen topper, men i vårt eget tempo uten tidspress. Vi slentret derfor ganske ubekymret mot de grønne enger, da vi plutselig hørte stemmer. Her kom to turgåere, og vi innså at vi hadde ramlet inn på en slags sti. Så mye sti du kan få i rondane, ville vi snart innse. Turgåerne kunne fortelle oss at vi var omtrent motsatt av der vi trodde vi var. Selvsagt… kart og kompass hjelper ikke stort før du vet hvor du er. Så til slutt bestemte vi oss for å gå tilbake til rondvassbu for å krysse fjorden, der hadde vi bedre oversikt over toppene i nærheten også.
Så da startet del to av turen. Tursti, forkortet «T», ble det viktigste. Vi skulle ikke gå oss bort eller sette oss fast igjen. Kloke av skade. Vi gikk derfor mot Vinjeronden, rondslottet og storronden. Det er stier til alle tre, fortalte Helene lykkelig, der hun sto med det altfor store, og nå krøllete kartet som blafret ukontrollert i vinden.
Så da var det bare å starte ny oppstigning. Vi må ha vært i særdeles godt humør, for minnene våre fra første del av denne turen stemmer overhodet ikke med virkeligheten (det forsto vi først på tilbakeveien). Slik vi husket det gikk vi kun en kort, men ganske bratt strekke opp, etterfulgt av en grønn, moselagt og myk dal. Vi var helt sikre begge to. Bildet her viser imidlertid en helt annen sannhet.
Deretter var vi tilbake i stein og ur. «Har du en T?» Vi skulle absolutt ikke gå utenfor «stien» igjen. Sti i rondane er et drøyt begrep for en malt bokstav i en steinrøys. Det kan virkelig ikke kalles sti. Variasjonen går mellom, grus, småstein, blokkstein, rullestein og steinflak. Inget av dette er spesielt behagelig å gå på for slitne ben og føtter, især ikke nedover. Og det kjentes at vi allerede hadde 12 timer tur i beina, toppet med en litt utladet psyke.
Dessuten er terrenget krevende. Du må vurdere nesten hvert steg fordi stein er uberegnelig. Men nå var vi allikevel mer inne på en type tur vi kan. Vi er relativt gode på å sette et ben foran det andre, og repetere.
Godt oppe i høyden var det flere magiske utsiktspunkter da tåken lettet.
Været holdt seg overraskende godt gjennom hele turen, og vi hadde flere perioder med sol. I periodene da vinden løyet, var det faktisk varmt. Jakken gikk derfor av og på, og Helene holdt på med endeløs utskiftning av både klær og sko.
På siste topp for dagen var solen på vei ned. Vi gikk mest på autopilot, og sangen «nå koser vi oss» var endret til en sarkastisk undertone. Igjen feilberegnet vi tid og avstand, og veien tilbake kjentes endeløs. Det var virkelig ingenting igjen av morgenens optimisme og livsglede – som man kan se av min kroppsholdning her.
Det siste «endeløse» stykket gikk vi i mørket med hodelykter. Stein så langt vi kunne se, vondt over alt og vi syntes umakelig synd på oss selv. Tomme for drikke var vi selvsagt også, men sekken var fortsatt full av mat som kun tynget ryggen og ikke var det minste fristende å spise. Helene ble mørkredd, og ble igjen opptatt av Jerv, og begynte lete etter «A» for tursti istedet for «T». Jeg ville gråte, og så ingen ende på det hele. Den siste timen vekslet vi knapt et ord. «Har du en T»? «Hva sier du?» «Har du T?» Det var alt som ble sagt. Vi verken hørte (med hetter på hodet og tidvis sterk vind) eller så, og var altfor slitne til å heve stemmen. Vi subbet nærmest siste veien mot teltet. «Vi skal aldri på fjelltur igjen…»
Endelig fremme i teltet etter 21 timer på tur, tennene var pusset, og vi la oss langflatt ut i teltet uten engang ombytte av klær. Helt tomme ble vi bare liggende der før kroppen startet å gi uttrykk for all vondt i føttene. Vondt eller ei, etter maks ti minutter var vi begge i koma.
Vi våknet til regn og vinden som dro i teltduken. «Hvordan føler du deg?», stort gjesp etterfulgt av «som en oppvridd oppvaskklut». Så sovnet vi og våknet et par timer senere til sol og vindstille.
Kroppen var ikke så altfor ille da vi først var kommet opp og ut av teltet. Og etter en kattevask, rene klær, tannpuss og en brus, så føltes det slett ikke verst å være i rondane. Vi fikk ryddet, tatt ned telt og pakket sekkene på rekordtid, og før vi rakk tenke så mye var vi på vei de 6 km tilbake til parkeringen på Spranget.
Da vi kom til Otta gikk det selvsagt ingen flere busser den dagen, og toget var utsolgt. Etter en burger på den lokale restauranten (som forøvrig ikke kan anbefales), konkluderte vi med at eneste mulighet til å komme hjem var å snike på toget. Vi hoppet på, gikk rett til restaurantvogna. Satte oss ned og ventet på konduktøren, som vi fryktet ville kaste oss av fordi toget var fullt. Vi dro en liten hvit løgn om at mobilene våre var tomme for batteri og derfor ikke hadde mulighet til å forhåndskjøpe billetter. Heldigvis var konduktøren snill, og vi fikk kjøpt billetter og tildelt plasser.
Humøret steg, og innen vi hadde forlatt vinstra var vi allerede i gang med planlegging av neste tur. Da hadde vi allerede glemt redsel, panikk, vondter og håpløshet. Igjen var kun de gode minnene, og vi var begge enige om at det hadde vært en veldig bra tur.
Turen ble kanskje ikke helt som planlagt, og vi klarte ikke fullføre utfordringen. Men vi hadde fått det vi kom for; vi pushet oss til maks! Vi lo, vi gråt (innvendig), vi sang, vi danset. Vi opplevde alt mellom ren lykke og bunnløs håpløshet. Hele følelsesspekteret var i bevegelse, og hele kroppen bar preg av kamp. Det er skikkelige minner det!
Vi hadde et lite ønske om å dra til Spania denne helgen. Bestemte oss forrige uke for å se an smittetallene til tirsdag. Men innen den tid var det rimelig klart at Spania ville bli rødt igjen, så da fredagen og de nye reiserådene kom var vi glade vi ikke da allerede satt nede i Spania. Nok en helg i Norge uten de store sommertemperaturene. Og på vestlandet var det meldt best vær, nord-norge også forsåvidt, men det ble i lengste laget å kjøre. Lørdag morgen satt vi oss i bilen for nok en lang kjøretur over fjellene.
Alltid like hyggelig med langtur, og spesielt når man kan se hele Norge i strålende solskinn.
Rondane var en flott og nostalgisk opplevelse. Minner fra barndommen da vi var på hytteturer i området, og lek i mosen. Det var nesten så jeg følte at jeg kjente meg igjen, selvom det nok kun var ønsketanker 25 år senere, men noe er det med rondane som setter spinn på tanker og minner 🙂
Flere opplevelser fra Rondane kommer forhåpentligvis snart, men for nå måtte jeg nøye meg med den majestetiske utsikten fra bilvinduet.
En liten feil sving etter Dovrefjellene, førte oss til en liten bortgjemt perle ved Innerdalen. Her var det nok en idyllisk utsikt.
Vel fremme i Kristiansund var det godt å kunne strekke på beina igjen. Det ble en liten runde rundt i byen.
Vi fikk også hilst på klippfiskkjerringa nede ved bryggen.
Det var vel en sjarmerende by på sin måte, men da vi fant ut det var rett utenfor her den meget omtalte Atlanterhavsveien gikk, så var vi ikke sene med å sette oss i bilen igjen.
Henrik har nevnt at han ønsker å kjøre denne veien ved hver tur vi har tatt til vestlandet. Jeg var overbevist om at denne lå ved Ålesund, så hadde ingen tro på at vi ville kjøre denne veien ved denne turen heller. Men her tok jeg meget feil.
Så da fikk vi endelig tatt turen – i godvær, og selvsagt fikk vi (les jeg) tatt litt bilder.
Vi kjørte til Molde for middag. Og dette var en by å bli glad i. Med fjellene i bakgrunnen, by og hav i front var dette som tatt ut av et postkort.
Vi ruslet langs bryggen, og spiste middag på en «trendy» restaurant rett ved havet.
På vei tilbake fikk vi atlanterhavsveien i solnedgang, og jeg må medgi dette ga en noe mer spektakulær opplevelse.
Tidlig neste morgen satt vi oss i bilen igjen og vendte nesen sørøstover igjen. Litt nødvendig lading måtte til underveis, og vi benyttet anledningen til en liten morgentur i fortsatt strålende sol.
Elbil og lading på langtur fungerer forresten utmerket. Det er mer enn nok ladestasjoner, og med hurtiglading tar det ikke lenger tid enn at du rekker et kjapt toalettbesøk, kjøpe noe å drikke/spise, og evt oppdatere reiseruten på kartet. Det er faktisk null stress!
Turen hjem ble litt nedtur. Jo nærmere vi kom Oslo, jo mer regnvær, tåke og kø ble det. Så det ble ikke de helt store naturopplevelsene her. Men vi kan alltids ta en ny tur meget snart:-)
Det kribler hos oss begge av lengsel etter reise. Følelsen av å ankomme gardermoen før flytur lett forventningsfull til ny tur og nye opplevelser, alt stress forsvinner fra kroppen. Mylderet av mennesker og summingen, overdøvet jevnlig av skarpe høyttaler stemmer. Hele atmosfæren gjør meg glad, sånn helt inn i sjela glad.
Og så lukten når du kommer ut av flyplassen på reisestedet. Alle steder har sin egen lukt. Lyden av fremmed språk. Førsteinntrykk av menneskene som haster rundt. Hjernen min blir sylskarp (føles det som iallefall), og alle sanser er i alert. Her skal alt oppleves, føles, kjennes, luktes og sees, og jeg skal ikke gå glipp av den minste ting.
Påfølgende morgen på reisedestinasjonen er kanskje mitt favorittøyeblikk. Uthvilt fra reisedagen i forkant med sommerfugler i magen, våkner jeg alltid tidlig. Henrik sover alltid lenger, og jeg har minst en time med herlig alenetid. Jeg smugtitter kanskje ut av vinduet. Søker opp alt jeg ikke allerede vet om stedet. Lager en fullt detaljert dagsplan (i hemmelighet – forsøker senere å late som at jeg «på sparket» kunne tenkt meg ditt og datt). Og bare nyter at det er ferie, kort eller lang, vi er på reise, og idag skal jeg oppleve noe helt nytt. Det er himmel det!
Man setter dog ikke nok pris på det før det blir borte. Av alle utfordringer med Covid-19 er det selvsagt ikke at jeg ikke får reise til nye land som er den største (ei heller at nordmenn ikke kan dra på hytta…hjelpes!), men når (og hvis) vi en gang igjen kan reise som tidligere, uten smittefrykt, munnbind og restriksjoner, skal jeg sørge for å sette vanvittig mye mer pris på det!
Dette ble en meget lang innledning på det jeg egentlig skulle skrive om. Nemlig vår helgetur til Stavanger. Kriblingen etter reise gjorde det rett og slett umulig å tilbringe nok en helg i oslo. Vi hadde ikke kattepass i helgen – våre to faste passere var opptatt med annet. Så vi ventet da til lørdag morgen. Dominic klarer seg fint 1 natt alene. Pakket en ørliten koffert og satt oss i bilen. Mot stavanger. 7 timer hver vei, for 1 overnatting. Galskap vil noen si, men for oss er reisen og bilkjøringen halve gleden. Følelsen av å være på vei et sted, enten det er bil eller fly, er den beste følelsen.
Vi kjørte over fjellet. Norge er jo helt fantastisk fint. Og jeg blir nesten like bergtatt hver gang. Fjell og daler, hav og strand. Uslåelig natur, punktum.
Vi hadde få, men fine stopp på veien over. Og vi ankom Stavanger rundt kl 16. Rett på espresso house. Hvorfor forsøke noe nytt, når vi er såpass fornøyd med det gamle:-)
Stavangerdialekten ble nesten eksotisk etter å ha stampet rundt med østlendinger et halvår. Og klokkeklar stavangerdialekt er kanskje Norges peneste dialekt i mine ører. Ikke Sandnes, det blir for vrøvlete, og sørlandsdialekt, jo sjarmerende det enn kan være, blir for langsomt i lengden.
Så ble det selvsagt obligatorisk sightseeing. Ingen av oss har vært i Stavanger tidligere. Oljehovedstaden, kulturhovedstad og en av Norges største byer.
Gamlebyen var veldig hyggelig.
Bryggen lignet omtrent på den i Bergen. Et lite solgløtt fikk vi også:-)
Fargegaten var verdt å se. Det var imidlertid ingen ledige bord på restaurantene.
Det var i grunn lite ledige bord i hele byen, men vi fant til slutt en restaurant i utkanten av byen som kunne servere meg den beste ørreten jeg har fått på lenge. Nam!
Før vi tok kvelden, stakk vi innom «sverd i fjell». Det var sånn passe imponerende, men i «blåtimen» ser alt magisk ut på bilder:-)
Da vi våknet søndag var det grått og regn. Ordentlig vestlandsvær. Vi satt oss derfor rett i bilen etter frokost, og satt snuten sørover. Det ble en kaffepause i Kristiansand, der solen såvidt begynte å gløtte frem, før vi stoppet for senlunsj/middag i Kragerø.
Her minte både mat og vær om skikkelig norsk sommer.
Jeg synes vi fikk mye ut av vår lille mini-tur. Reisefeberen fikk kanskje ikke lagt seg, men den ble stagget en smule. Som alltid ser jeg frem til nye reiser snart:-)
