Da vi var i Australia i fjor vinter dukket det opp en del nye elementer på Instagram. Og der dukket det opp en komiker fra Melbourne Australia; Monty Franklin. Han er en morsom type. Jeg får litt Thomas Giertsen vibber, der jeg begynner å humre bare jeg ser mannen. Monty Franklin har spesialisert seg på korte videoer der han for det meste gjør narr av det australske språk og særaustralske rariteter med glimt i øyet og australsk sjarm. Henrik og jeg hadde mye moro med å følge han både mens vi var i Australia og litt i etterkant.
Så da vi var på Latter i sommer og plutselig oppdaget at Monty Franklin skulle på europaturne med eget stand up show ble vi gira på gjensyn med god australsk humor. Men han hadde ikke Oslo på listen, så da falt valget på københavn. Billetter booket.
Og nå som høsten virkelig har inntatt Oslo, var det ganske passende å utvide helgen med fri på en mandag for en minihelg i København med en god latter.
Søndag morgen ankom vi Danmarks hovedstad til regn og 5 grader. Den biten var vel sånn passe, men vi fikk oss frokost på Joe&Juice og hadde hele dagen til å tusle rundt i butikker, gå på kafé og ta inn dansk kultur. Så før show fikk vi oss middag på et av de få stedene som ikke inngår i Københavns gourmet-klubb, og der man ikke må ha bestilt bord 3 måneder i forvei.
Så tok vi turen til Hotel Cecil, et ganske slitent «teaterlokale» som nok har huset både gode og dårlige artister i nærmere 100 år. Men her var det øl og god stemning.
Monty Franklin er morsom. Vi lo mye og jeg var litt støl i smilemusklene etterpå. Han er nok ikke den mest erfarne stand up komiker vi har sett, men det gjør ingenting når han får meg til å le – mye og lenge. Om du vil ha noe å le av, søk han opp på instagram og/eller les litt om «the Emu war», der australia i fullt alvor gikk til krig mot noen fugler – og tapte…2 ganger😂
10 timer søvn natt til mandag hører sjeldenhetene til, og det var nydelig med en ekstra fridag! Hotellfrokost, sol og en hel dag i Københavns gater.
Vi tuslet langs søerne opp til Nørrebro. Fant en veldig kul kafé, som vi garantert ville blitt stammiser på om vi bodde i København.
Tok livet med ro før vi ruslet ned igjen mot sentrum.
Var innom en hel del butikker uten å kjøpe noe, følte oss tvunget til å teste et dansk wienerbrød som kun smakte smør og sukker som en unnskyldning for å komme inn i varmen da sol ble erstattet med regn. Bagelsen gikk ned uansett, og vi fikk solen tilbake da vi gikk ned til Nyhavn.
Vi avsluttet en herlig mandag med kjøtt som smeltet på tungen. En deilig avveksling fra høstmørket hjemme!
Ideen om å gå 100.000 skritt på én dag har dukket opp flere ganger de siste årene. Jeg har gått 80.000 tidligere, og 75.000 i sommer, men dette har begge vært fjellturer med mange høydemeter med andre utfordringer. Det burde gå rimelig lett med flere skritt om man unngår høyde og ulendt terreng, tenkte jeg kjekt. Det kom meg også for øret at 100k var en ganske kjent tiktok-challenge. Utfordringer er alltid fristende, så i vår startet jeg «verving» av turkamerater til 100.000 skritt på 1 dag.
Når spørsmålet om det var noen som ville bli med å gå 100.000 skritt kom, var de fleste svarene: hvorfor? Og det er et ganske godt spørsmål. De fleste har 10.000 som et daglig mål. 10 ganger 10.000 er litt galskap, men galskap er også gøy.
Etter noen runder klarte jeg å få med meg 2 glade og spreke kollegaer, the challenge was on!
Vi møttes 04:00 på sagene kirke igår morges i nattemørket. Da hadde vi alle gått ca 20 minutter fra hver våre hjem. Det gikk ganske fort opp for meg at jeg hadde feilberegnet temperaturen. Yr sa 9 grader (vurderer søksmål), men reelle grader var 3. Jeg hadde på meg alt for lite klær. Men det var meldt knallsol hele dagen, så vi var ved godt mot og jeg hadde fortsatt litt tro på at singleten jeg hadde på under trøye og syltynn jakke skulle komme til anvendelse. Vi trasket nedover Oslo by, i retning Frognerparken. Humøret var godt, og praten gikk lett.
Etter Frognerparken gikk turen til Bygdøy. Det var lite ønskelig å gå 100.000 skritt på asfalt, så vi var stadig på jakt etter stier og grusveier. Bygdøy var rimelig idyllisk på denne tiden av døgnet, og ved huk så vi første tegn til sollys.
Tanken var at første stopp skulle være en kaffepause på en hyggelig kafe med god varme innendørs. Vi så for oss at dette ble i 7-8 tiden. Men kafeer åpner tydeligvis ikke så tidlig på en lørdag. Det ble derfor circle k på skøyen som ble redningen for et kort stopp med toalettbesøk (kalde hender takket for varmt vann i flere omganger) og varm te.
Så ruslet vi videre langs vannet i retning vest. Da var solen kommet opp, og det ga håp om noe varmere vær.
Etter lysaker ruslet vi ut mot fornebulandet. Vi søkte oss til gress og grønne områder og det var ganske idyllisk på Fornebu. Nå fristet imidlertid kaffebesøket på hyggelig kafe mer enn noen gang. Men jo lenger fra Oslo sentrum, jo senere åpner bakerier. Det ble også en utfordring å komme seg ut av fornebulandet. Da vi gikk forbi fornebuklinikken for 2.gang forsto vi at vi hadde gått rundt i ring. Det ga en del latter, men spilte forsåvidt ikke så stor rolle, vi jaktet skritt ikke stedsmål. Men nå trengte vi en ordentlig pause og varme, og målet ble Cc vest. Shoppingsenter kan gi en del skritt det også.
Så 6,5 timer inn i gåturen fikk vi vår første ordentlige pause. Det var helt nydelig. Da hadde vi gått over 40.000 skritt, og var foran skjema. Humøret var på topp. Vi surret en del inne på senteret, proviant skulle kjøpes, jeg var innom Anton sport i jakt på polvotter (som de tydeligvis mente det var for tidlig for), og vi måtte ha litt ordentlig mat.
Så gikk turen mot sandvika. Gikk forbi min ungdomstid på stabekk og fulgte omtrent melkeruten til den gamle løkeberg bussen (som jeg ikke aner om fortsatt er operativ), men det var en ganske kjedelig vei, og humøret sank vel noen hakk.
Vel fremme i Sandvika kom solen frem for fullt, vi var da over halvveis og da var det topp stemning igjen. Vi fant oss et utebord i solen på musikkflekken og mine to turkamerater fikk hver sin øl. Det ble fanta for min del og en streng beskjed til jentene om at de kun fikk drikke 1 øl (og «ingen shot, Rikke»). Jeg ville helst slippe å gå de siste 50′ alene. Henrik spilte en viktig rolle som støtteapparat denne dagen, og møtte oss på musikkflekken med skobytte og skift. Akkurat skift var ikke særlig nødvendig. Det var ikke svettet en dråpe i den kulden vi hadde hatt.
Med nye sko og latteren til Henrik (som var veldig glad for at han slapp å bli med) bak oss, trasket vi videre ut mot Kalvøya. Det var godt for føttene med litt mykere underlag. Og etter å ha forvillet oss ut på nudiststranden (der folk tydeligvis enda syntes det var varmt nok til å sole seg), fant vi det tryggest å gå i ring rundt fotball banen en stund, som balsam for såre føtter. Det fungerte helt til vi holdt på å få en frisbee i hodet. Vi hadde ikke helt fanget opp at vi gikk midt i frisbee golf banen.
Her kunne vi også legge til ekorn på listen over dyr og vekster vi hadde sett på turen. Listen ellers besto av; katter, hunder, rådyr, fugler, brunsnegle, fluesopp, røyksopp og ukjent sopp.
Vi gikk videre langs storsenteret, Slependen og Billingstad, Hvalstad og det begynte å bli kaldt igjen. Vi var vel rundt 70.000 skritt da vi for alvor begynte å kjenne på ordentlig vondter og litt mentale nedturer. Den ene slet med gnagsår, den andre slet med hofter og jeg slet aller mest med kulden. Vi gikk så mye vi kunne i grøftekanter for å unngå ren asfalt, og forsøkte å gå baklengs i blant for å variere belastning. Hele kroppen knaker litt ved sånne strebelser. Og i blant fant vi en benk for en kort hvilepause.
Vi tuslet også en tur ut mot konglungen. Jeg skriver «tuslet», for det var nå rett beskrivelse. Tempoet hadde falt og hvert skritt var mer påtagelig. Der ute på konglungen var humøret mitt ganske labert og vi hadde fortsatt langt igjen. Jeg var så vanvittig kald, nå var solen på vei ned igjen, og jeg hadde aldri rukket å fullt få opp varmen i de timene solen hadde stått på. Det var fortsatt 20.000 skritt igjen. Men vi fikk lagt hest og sau til listen over dyr vi hadde sett.
Heldigvis har vi en kollega i vollen som hadde tilbudt oss forfriskninger om vi kom innom. Det var nå en drøy time dit, og vi la en plan om å gå innom der, få litt varme før vi gikk ut for siste etappe. Det var nok den aller tyngste timen for min del. Jeg var så utrolig kald. Tror nok jeg aldri har vært så kald noengang. Og da Kristina møtte oss på trappen, og i løpet av et par sekunder hadde surret meg inn i 2 ulltepper og en dunjakke og plassert meg i en stol, var det nesten så jeg felte en tåre (hadde det ikke vært for at jeg nesten var apatisk). Jeg skalv som et aspeløv, og datteren hennes trodde nok vi var halvgale. 3 zombier utslitt på hver sin måte, uten særlig evne til å holde en samtale. Og vi hadde fortsatt 7.500 skritt (ca 1 time gange) igjen…
Kristina kledde meg opp med ullgenser, lue, polvotter og boblejakke før hun ikledde oss alle refleksvest og hodelykter, og sendte oss ut i skogen for siste etappe. Og mens vi gikk 1 time i mørket med mye oppover, ble jeg endelig ordentlig varm for første gang den dagen. Og jeg kunne også bidra til litt motivasjon til de andre for de siste få tusen. Nå var målet så nære, og hvert skritt var betydningsfullt.
Skogen var mørk, og vi hørte mye, men så ikke noen flere dyr vi kunne putte på listen. Og på de siste hundre meterne ned til Kristinas hus rundet vi omsider 100.000 skritt. Nærmere 8 mil og nesten 2 maraton – på 1 dag. Det tok 18 timer inkludert pauser. Woohoo!
Kristina hadde imellomtiden laget middag til oss, bordet var dekket og vinen var luftet. Snakk om luksus! Vi var kanskje ikke de mest elegante middagsgjestene, med albuer på bordet, der vi slafset i oss mat og snakket usammenhengende med mat i munnen. Men vi hadde klart målet vårt, og vi var ferdig med å gå. Utslitte på en annerledes måte, men meget fornøyde.
Denne turen skal aldri gjentas, den kan heller ikke anbefales. Men galskap gir gode historier og minnene vil bevares 😉
Til slutt: takk til Rikke og Kari-Helga for en tøff, men hyggelig tur. Og for deling av bilder📸
Siste dag på ferie! Litt trist å forlate idylliske Polignano. Hadde nesten blitt kjent, selvom jeg denne morgenen løp meg litt vill i gamlebyen. Oppdaget noen nye smug og fikk en mer behagelig tur med litt lavere temperaturer.
Så da reisefølge var pakket og klart, startet vi dagen med den lengste kjøreturen først, og turen bar opp til fjellene.
Det var vind og «litt kjølig» ved havet, men da vi ankom Matera rundt kl 11 slo vindstille 32 grader mot oss. Det neste som slo mot oss var den fantastiske utsikten over denne enestående byen.
Det var litt som å reise tilbake i tid til middelalderen, til tross for at de levde slik her til langt inn i forrige århundre.
Mye historie i veggene, og vi så både byen utstilt i miniatyr og var inne på et museum som viste hvordan husene så ut inne da det fortsatt bodde folk her.
Neste stopp var Bari, men først en liten tur på stranden. Her var det så mye folk at det ikke engang fristet å bade.
Så vi tuslet inn i Bari by istedet. Selvsagt ble det gamlebyen her også.
Bari er jo en større by, og har ikke helt samme sjarm som de mindre i mine øyne. Men denne damen her tok lett igjen det med sine ferdigheter.
Orecchiette er en lokal pastatype fra dette området. Det selges overalt, og er blitt håndlaget i denne gaten i alle tider. Og vi har selvsagt også testet den til middag.
Så her sitter denne damen i italiensk fotballdrakt hver dag og lager pasta så alle kan se. Hun har definitivt skills.
Mye fine gater her også, men vi er nok glade for at vi valgte å bo i Polignano istedet for i Bari (sånn i siste liten når vi kom på 3 dager før flyet gikk at vi ikke hadde booket noe sted å bo, og det meste var utsolgt🙈).
Alt har en mening, og Henrik og jeg kommer nok rimelig sikkert til å dra tilbake til Polignano a Mare. En umiddelbar kjemi og vi ble veldig betatt av denne byen 😀
Lørdag morgen våknet vi til en enda varmere dag. Jeg løp langs samme rute som båtturen dagen før, og sikret å få med meg severdighetene fra flere vinkler.
Det var varmt, og det største ønsket vårt var å bade. Første stopp for dagen ble derfor en strand.
Sandstrand denne dagen. Til stor glede for nesten hele reisefølge, som hoppet raskt ut i det fristende vannet. Det var kun han aller minste som tydeligvis ikke helt har forstått gleden av bad og avkjøling enda. Stranden var imidlertid stappfull av folk, så etter et par bad satt vi turen mot en annen hyggelig kystby; Monopoli.
Her ble det lunsj og sightseeing. Vakkert og velholdt kjennetegner disse historiske gamlebyene.
Ikke like spektakulær som Polignano, men absolutt verdt å se.
Og etter byvandring var det behov for et nytt bad, på en mulig enda mer stappfull strand.
Ettermiddagen ble tilbragt i Alberobello. En historisk by litt opp i fjellene.
Husene her er helt spesielle, og det er ganske idyllisk å vandre i disse brosteins gatene.
Trulli hus er pene å se på, og tydeligvis praktiske også. Før ble de bygget slik at hvis skattekreveren kom kunne de enkelt fjerne taket, og til og med demontere hele huset for å slippe skatt.
Strålende sol og nærmere 35 grader i oppoverbakker merkes godt. Men med nok drikke er det faktisk bare maks deilig med stekende varme.
På kvelden dro Natalie og Mateo tidlig hjem mens Henrik og jeg utnyttet ferietid med både vin, drinker og øl. Heldigvis fikk vi også med oss en live versjon av Volare oh oh, cantare, oh oh oh oh. Og jeg har snart lært meg hele refrenget 😀
Torsdag kveld ankom vi denne perlen av en italiensk by, akkurat i tid for å se storkampen mellom nettopp Italia og Spania.
Vi, Henrik, meg, Natalie og lille Mateo, sjekket inn i helgens bolig, en stor leilighet vi fant på airbnb med ypperlig beliggenhet. Deretter gikk vi rett ut til nærmeste fortau restaurant. Bestilte vin, mat og så fotball på veggen i perfekt temperatur.
Etter en skuffende kamp (for Italias del) fikk Henrik og jeg sett oss om i byen.
Og hvilken by dette er! Så fantastisk hyggelig og vakker.
Stranden Lama Monachilo er jo høydepunktet. Skikkelig wow faktor både på kveldstid og dagtid. Og gamlebyen er veldig sjarmerende med trange gater og små «utsiktsbalkonger».
Fredag morgen på min eneste fridag i sommer våknet jeg til strålende sol, og fikk en nydelig løpetur rundt byen og langs kysten før alle kom til liv.
Så ble det en tur på den ikoniske stranden. Vakker å se på, men ganske upraktisk å bade fra. Glatt og kronglete stein, men vi fikk til slutt dyppet oss i deilig krystallklart og turkist vann. Det var forfriskende og deilig!
Is og mat, det hører ferie til, og spesielt når man er i Italia. Og med drøye 30 grader i skyggen må isen spises i ett jafs for at den ikke skal smelte😊
Ettermiddagen gikk med til båttur gjennom grottene langs kysten.
Den egentlige årsaken til at reisen gikk akkurat hit denne helgen er at Natalie har drømt om å spise på denne grotterestauranten i mange år.
Den er dyr og før vi booket leste Henrik og jeg anmeldelsene med skepsis. Fremstår som en turistfelle i praktfulle omgivelser, der det tross utsikt ikke samsvarer godt mellom pris og kvalitet på mat. Vi gikk med på å bli med på reisen ville skippe restauranten. Her fra båten fikk vi imidlertid se restauranten fra de fleste vinkler😉
Det var masse fine grotter, og «kapteinen» var en kyndig båtfører som lirket oss frem i de trangeste hulene. I den ene kom vi midt i et privat frieri, hvilket så klart var moro for oss. Den kommende brudgommen så kanskje litt svett ut.
Båtturen ble avsluttet med bad og prosecco. Det er fantastisk badetemperatur!
Og for å følge opp innleggstittelen. Vi har alle hatt «Volare» oh oh på hjernen siden vi kom. Den fester seg fort og her spilles den oftere enn andre steder. Lyrics står skrevet nedover hele hovedgaten.
Og som prikken over i’en har de denne Dominique som egen statue i prime location. Han er tydeligvis byens helt!
Så er ferien over for denne gang. Heldigvis blir Henrik også med hjem denne gangen, så det gjør jo hjemreisen litt hyggeligere 😀
De siste dagene har gått fort, litt sosialisering og som alltid litt fiksing av hus før utleie. Middag med Eivind på en ny restaurant (ny for oss iallefall), med nydelig utsikt!
Vi satset stort på dominikansk mat siste dagen, og fant en ny mini «restaurant» (evt hull i veggen) med fantastisk La Bandera (dominikanskes svar på den tradisjonelle karibiske retten kylling, ris og bønner).
Og siste kvelden ble det middag hos Tay.
Tatt nye bilder av huset også, som nå er klart for utleie igjen, så her kommer et knippe.
Siste tilskuddet kom et par timer før vi dro til flyplassen. Nytt lime-tre ble plantet. Det gamle ble gravd ut, da det tross alt ikke har gitt frukt siste 10 år. Så nå sørget vi for å plante et tre som allerede hadde et par mini-lime på. Så får vi se hvilke frukt vi har når vi kommer ned igjen 😀
Dominikanske er full av skjulte perler og bortgjemte steder som er klare for å bli oppdaget. Vi har vært heldige og har sett ganske mange av disse. Los Haitises er blant de få «store» som vi ikke har besøkt før. En enorm nasjonalpark som strekker seg fra nordsiden av hovedøya (sør for samanahalvøyen) og helt ut til nesten midten av øya(på Dominikansk side). I tillegg til å romme mesteparten av Dominikanskes gjenværende regnskog, dyreliv og planter, gjør den det også rimelig umulig å lage gode veiforbindelser på tvers, og den eneste måten å komme inn her er med båt.
Med bilen full av trær vi kjøpte da vi besøkte Punta Cana og levde livets glade dager i all-inclusive mekka med kjøpesenter, starbucks og masse butikker (ikke bare trær i bilen, vi har også en del puter og snacks fra Zara Home o.l) i 2 dager, kjørte vi 5 timer (rundt hele nasjonalparken) for å komme til Samana og sjekket inn på vårt favoritthotell.
Og etter frokost på onsdag bar turen ut på sjøen. Guiden skulle formidle på 4 språk; engelsk, tysk, spansk og fransk, og siden vi var de eneste som foretrakk engelsk ble vi ganske nedprioritert. Derfor ikke så mye vi fikk med oss av hva som ble sagt, men vi fikk se!
En magisk kystlinje med sånne knoller som stikker opp overalt.
Kjører man inn mellom disse er det mengder med mangrove trær.
Her trives pelikanene.
Det var også mye grotter. Noen med helleristninger. Litt i tvil om disse er ekte, men vi skal ikke ødelegge gleden.
Uansett veldig gøy med noen glimt inn i en svunnen verden. Deler av Jurassic park ble faktisk spilt inn her, så da kan man forestille seg ødsligheten.
Etter Los Haitises besøkte vi Cayo Levantado. En liten øy i samanabukten med nydelig strandlinje.
Vi var kanskje ikke så godt forberedt og hadde ikke med håndkle, men vi kunne drikke Coco loco og spankulere langs stranden for det.
Vi avsluttet dagen med litt sightseeing i Samana.
En forfriskende roadtrip ble avsluttet i går. Henrik avsluttet med stil og kjørte rett igjennom en brann på veien.
Nå venter en siste innsats for nedstenging av huset, rydding, fiksing, planting og nye bilder. Forhåpentligvis litt sol og bad også😊
Fredag etter jobb var jeg helt overivrig etter å komme igang med ferien, og vi satt klare i bilen en halvtime etter endt jobbdag. Rett ut på veien, og nytelse og feriefølelse brukte ikke lang tid på å melde seg.
Første stopp La Romana. Et mekka av resorter og golfbaner i hopetall. Vi stilte for en gangs skyld uten golfkøller, nå er det kun ferie! Været er nydelig, vanvittig varmt og vi nærmer oss 40 grader følelsen med denne luftfuktigheten. Som en dampende stekeovn, og bading er en nødvendighet. Nesten 7 timer brukte vi ned (inklusive lunsj), da hadde vi kjørt på tvers av hele øyen fra nord til sør og beveget oss langt mer øst.
Et hotell i idylliske omgivelser, dog noe remote.
Det spilte imidlertid liten rolle. Det er ferie, og morgenen etter kunne vi bade i flere timer før frokost.
Neste stopp var Dominicus rett ved det mer kjente Bayahibe. En italiensk småby som vi umiddelbart ble betatt av. Akkurat passe stor til at det var masse restauranter og kafeer, og akkurat liten nok til at man kan gå overalt. Italienere overalt, europeisk sjarm kombinert med karibiens vakre strender og klima, og som alltid smilende dominikanere.
Morgenen etter tok vi på oss treningstøy og dro ut på eventyr. Det ble en begivenhetsrik tur. Vi hadde sett på kartet at det er en stor nasjonalpark aller lengst sør på øyen her, og google maps bildene av strendene der nede så ganske enkelt fantastiske ut. Ingen veier ned dit, og vi var ikke spesielt lystne på å booke en dagstur med båt sammen med et hav av andre turister, så vi tok bena fatt. Kjørte så langt ned veiene kunne ta oss og forlot bilen til fots inn i nasjonalparken.
Strandveien er jo det enkleste, og vi startet med en løpetur. Klokken var 8 på morgenen, og det er overlevelige temperaturer på høyt 20 tall frem til rundt 11, så det var ganske idyllisk.
Det glitret i havet og det var stadig noen morsomme dyr eller annet og titte på.
I ny og ne så vi også tendenser til vakre sandstrender, men vi fikk snart et mål for øye. En stor hvit flekk langt der borte ga oss assosiasjoner til strendene vi hadde sett på kartet, og vi var like spente rundt hver lille sving.
Og etter en rimelig varm og krevende gåtur fant vi det vi lette etter. Hvit og deilig sandstrand. Her var det bare å kaste de svette treningsklærne og hoppe i havet. Så får det heller bli en ny ørebetennelse, det var det verdt for å bakse, kave og stupe rundt i dette deilige havet som det kjentes som vi hadde helt for oss selv. Rundt 28 grader også i havet, helt perfekt!
Midt i kavingen fikk vi også selskap av en stor rokke helt inne ved strandkanten. Jeg ble naturligvis redd og holdt på å tråkke på den, mens Henrik strålte som et lite barn, overbevist om at rokken bare ville være med å leke med oss. Uansett en spesiell opplevelse der man kommer så tett på en av naturens mange rare skapninger.
Ferdig badet var det bare å starte traskingen tilbake. Vi hadde selvsagt verken vann eller mat med oss, og reservene går fort tomme før frokost i denne varmen. Og plutselig ser vi noen på stranden lenger bort. Turistbåt tenkte vi. Noen satt med filmkamera og lurte på om vi ikke kunne gå litt raskere forbi. Dumme instagram turister som poserer for selfies, tenkte vi. Litt lenger bort ble vi stoppet av en ung mann. Han lurte på om vi hadde noe mat. Nei, dessverre. Et litt rart spørsmål. Har vi mobildekning da, nei egentlig ikke det heller. Det viste seg at han var med i realityprogrammet survivor og var deltaker fra croatia. Hadde vært her i nasjonalparken i 50 dager. Han var veldig tynn, så de har antagelig ikke hatt så mye mat. Montro om han visste at det omtrent 7 km fra deres camp er uendelig med hoteller, mat og turisme😊 uansett spilte vi inn en liten video av han, der han snakker croatisk (så jeg aner ikke hva han sier), og sendte til kjæresten hans så fort jeg fikk dekning igjen. Han ba oss også komme tilbake med mat, men vi skulle videre samme dag, dessuten er vel ikke det helt i tråd med survivor reglene. En video til kjæresten tenker jeg imidlertid er greit, jeg ville iallefall vært glad for det om det var Henrik som var med på Robinson eller no annet (helt utenkelig forsåvidt, men allikevel😉).
Så 3 timer senere var vi tilbake ved bilen. En rask dusj og mengder med væske før reisen kunne gå videre til all-inclusive paradiset Punta Cana.
Påskeferien er over og vi er tilbake til hverdagsliv her i karibien. Det var ørlite utfordrende da mitt første møte idag var kl 04:00 dominikansk tid (jeg hadde glemt at Norge stilte klokken i helgen). Men livet på den grønne gren kan være litt hardt i blant, selvom det mest må klassifiseres som luksusproblemer 😀
Igår ble Henrik tisset på av en ape. Det var kanskje litt irriterende for Henrik, men ikke mer enn at vi fikk en god latter.
Apene i monkey jungle er super søte.
De har 30 stykk squirrel monkeys, hvorav 5 av dem er «barn». Utrolig morsomme og fulle av lek.
Kunne sikkert blitt der en hel dag for å se på apene, men de forsvinner fort når maten er tom eller de er mette.
Inntil det er de overalt, på hodet, på skulderen, og kravler over hele deg. Og i blant tisser de på deg, haha!
Ellers er det ganske stille og rolig her. Været er stort sett bra, stranden er like livlig og fargerik.
Og kaffen på vagamundo er fortsatt favoritten (mest kakao og lite kaffe) 😉
Og vi savner selskap av Linda på vagamundo. Hun har reist hjem igjen til Norge.
Solnedgangen er litt senere nå, rundt 19, og med leggetid kl 21 for meg, så er kvelden ganske kort.
Men vi kan fortsatt nyte en god middag. Og en klassiker jeg aldri blir lei av er churrasco på Ali’s surfcamp. Nam!
Nå skal jeg jobbe 3 dager til, så er det 1 uke ferie – med roadtrip 😀
Det ble jobb frem til påskens helligdager for min del i år. Det har egentlig gått ganske fint, selvom det er litt pensjonist-stil over det å legge seg kl 21 og stå opp halv 5.
Så fort klokken ble 11 på onsdag satt vi oss i bilen, og føk ut på roadtrip og påskeferie! Dette landet her slutter aldri å fascinere med sin skjønnhet, og strendene i Las Terrenas er nok favoritten. Så fikk det ikke gjøre så mye at vi punkterte dekket for 2.gang samme dag. Med dette som utsikt kan man tåle et lite stopp 😀
Og vi rakk ikke engang sette på reservehjulet før det var en dominikaner på plass, tok med seg vårt flate dekk og kom tilbake med det 10 min senere, fikset og klart til bruk – alt til en brøkdel av prisen det ville blitt hjemme. Vi kunne bare kose oss med potetgull, og vite at dagen var reddet.
Påske er en stor feiring i Dominikanske, og Las Terrenas var stappfullt med folk. Vi tok derfor bena fatt hele torsdagen, og gikk hele stranden, stoppet ofte og nøt både mat og drikke. Og ikke minst nøt vi utsikten, sol, strand og hav.
Vi var ute fra morgen til kveld og fikk inn 25.000 skritt, hvilket er imponerende her nede. Nydelig vær hadde vi også! Eneste lille skår i gleden var at min sedvanlige ørebetennelse meldte sin ankomst. Stotret frem noen innøvde spanske setninger på apoteket, og fikk iallefall noe. Så får vi håpe det ikke blir sykehusbesøk denne gangen.
Fredag vendte vi nesen hjemover. Men ikke uten et stopp ved mangrovene. Selv med så mye folk overalt får vi stort sett strendene ganske for oss selv. Utrolig!
Vi var forberedt på påskekø og trafikk-galskap, men så fort vi kom ut av las terrenas gikk det meget radig, unormalt lite påsketrafikk.
Lørdag inviterte vi til påskefest med litt venner og bekjente. Vi var ikke veldig heldige med været, men det er jo uansett hyggelig å kunne samles. Festen startet kl 15, så formiddagen gikk med til matlaging. Helt greit når solen uansett ikke skinner.
Nå skal jeg ha en (kort) uke til med jobb, før vi reiser neste fredag for en begivenhetsrik ferieuke. Det blir skikkelig stas 😀
