Belizimo

Blogg

Slankepress og kaloritelling

Sånn rundt nyttår satt Henrik og jeg sammen med 2 av hans kompiser på restaurant. Over et bedre måltid diskuterte vi planene for det nye året i forhold til vekt og trening. For min del var jeg som vanlig optimistisk innstilt til hvordan jeg skulle trene mer, spise sunnere og bli kvitt juleskinken rundt magen. Henrik ville slå lengre i golf, og ønsket derfor å øke muskelmasse og vekt. Og de andre kompisene ønsket også litt endringer. Vi bestemte oss derfor for å inngå et veddemål. Ronny og jeg skulle gå ned i vekt, og Jon og Henrik skulle gå opp i vekt. Og ut fra vekten vi da var på, bestemte vi hva målvekten skulle være. Vi satt dato for konkurransen til 1.okt(senere endret til 30.sep). Så vi skulle ha ca 9 mnd til å oppnå målvekten. Premien skulle være tur til Portugal der taperne måtte betale reisen for vinnerne.

Startet jo med godt mot og tenkte at det nok skulle gå greit å gå ned til min vekt fra videregående på 48 kg. Startvekten min var 54 kg, og jeg skulle fjerne mer enn 10% av meg selv. Men hvor vanskelig kunne det egentlig være?

Litt ute i januar var vi tilbake i Dominikanske og veddemålet var veldig langt unna. Jeg jogget og trente en del, men det var ingen voldsom endring i livsstilen. Så da vi kom tilbake til Norge og Sverige i slutten av april var vel ikke vekten særlig endret.

Ja ja, lenge igjen til 1.oktober tenkte jeg. Sommeren skulle bli min sunnhetsperiode. Så sånn i juni en gang tenkte jeg at det var vel på tide å sette litt igang. Det var vel omtrent 2-3 uker der som jeg forsøkte å løpe 4-5 dager i uken, og jeg forsøkte å spise litt sunnere. Kuttet søtsaker, pasta, ris og forsøkte helt enkelt å spise rent og sunt. Ikke et gram gikk jeg ned… Da begynte jeg å bli ørlite bekymret. Jeg har jo før spesielle anledninger tatt litt skippertak på vektkontroll tidligere, og har i grunn aldri opplevd det som vanskelig å gå litt ned i vekt. Men årene har åpenbart satt sine spor, og slanking kjentes nok lettere som 20åring enn som 35.

Så med 2 mnd igjen av konkurransen satt jeg inn støtet fra 1.august. Iom Henrik skulle opp i vekt og jeg ned, måtte vi innse at «familiemiddag» var et foreløpig avsluttet kapittel. Så vi splittet kjøleskapet, og gikk for separate innkjøp og matlagning. Og jeg skal ikke lyve…det har vært knallhardt. Spesielt de 2 siste kiloene. Ned til 50kg gikk greit, og jeg følte meg ganske vel i min litt slankere kropp. Selvom rundt 51 kg kanskje er min match-vekt.

Nå går jeg på rent vinner-instinkt. Jeg er jo rimelig sta, og liker dårlig å innrømme nederlag, så det har nok hjulpet meg en del. Men konstant kaloritelling og besetning rundt mat kan ikke være bra for noen.

På vekten forrige uke viste tallet 48,0 – jeg er i mål! Nå må jeg bare holde det frem til 30.sep.

De siste 7 ukene har jeg hatt 1 dag uten kaloritelling. Da tok jeg meg «fri», og Henrik og jeg koste oss med felles middag på restaurant Fyr. 6 retters tasting meny måtte det bli på min eneste fridag:-)

Så nå er jeg altså skrangletynn, med en BMI på under 19. Buksene henger og slenger, magen går innover, og overarmene mine ser ut som pipestilker. Jeg drømmer konstant om kanelboller, og legger meg stort sett sulten.

Men jeg har lært utrolig mye om kosthold. Først og fremst er jeg overrasket over hvordan jeg ikke veide 100 kg før. Det er helt utrolig hvor mye kalorier det er i min normale hverdagsmat. Det har vært en skikkelig tankevekker. Jeg har også oppdaget en del nye ting som jeg nok tar med meg videre. Mager kesam er en av disse tingene. Kun 1% fett, og en spiseskje er ikke mer enn ca 22 kalorier. Den erstatter fint rømme og youghurt, som dressing til salater såvel som til fredagstacoen. Ellers er det i grunn inget tap å erstatte poteter, ris, pasta og saus med salat. Så jeg spiser vanligvis 100-200 gram kjøtt til middag, med grønnsaker og salat hver dag. Det tyter vel snart brokkoli ut av ørene mine. Tror jeg spiser brokkoli 6 av 7 dager i uken. Savner imidlertid å kunne smørdampe den:-)

Så med 2 uker igjen ser jeg lyset i tunnelen, gud som jeg gleder meg til å spise kanelbolle 1.oktober!!!

Ellers har jeg kost meg litt i hverdagen også. Vi var på sjokoladekurs med søster og mamma for et par uker siden.

Lærte masse om kakao, og lot meg fascinere ytterligere av den deilige sjokoladen.

Det har også blitt mye turgåing i både pent og mindre pent vær. It’s the little things…

Forrige helg jobbet jeg på Obos visningshelg, og fikk besøke 3 ulike nybolig prosjekter.

Møtte masse folk, og drømte meg bort til en leilighet uten skjeve vegger og gulv.

Share
camillamaartmann Norge, Oslo No Comments

Hverdagen

Ukene går og jeg føler jeg har kommet inn i denne hverdagen jeg så lenge har forsøkt å rømme fra. For at ikke tvangstrøyen skal kjennes for stram har jeg gått inn for å gjøre en del endringer i hverdagen, som blant annet innebærer å sette av mer tid til venner og fritidsaktiviteter.

Helene og jeg har derfor flittig gått turer til Oslo-fjell. Forrige uke var det Grefsenkollen som ble besøkt.

Igjen forsøkte vi oss på mye mindre stier, som i blant ikke ledet noe sted.

Og vi fikk testet klatreegenskapene våre i en aldri så liten klatrevegg.

Men til tross for litt trøbbel på nedveien, der vi måtte boksere oss gjennom kratt og torner, slenge oss i trær og overkomme et 20meters stup, fikk vi oss en fin og lang tur.

Jeg kom hjem med en marihøne i håret og en pinne i buksen. Glad og fornøyd:-)

Forrige lørdag morgen våknet jeg i strålende humør. Jeg nærmest bruste euforisk ut av sengen. Solen skinte, endelig helg og vi skulle på tur igjen. Meningen med livet er jakten på øyeblikk med ren lykke. Det er iallefall meningen med mitt liv. Øyeblikkene varer kanskje ikke så lenge (innen man rekker å blunke er det søndag kveld, og angsten for ny arbeidsuke kommer snikende igjen), men der og da på lørdag morgen var jeg helt ekstatisk. Jeg satt på «God morgen, Norge» med Vinni på høyttaleren, og tok en aldri så liten «piruett» på gulvet før jeg spiste frokost. Og da søster dukket opp ved døren en time etterpå, og jeg fortalte henne om mitt plutselig gode humør, sier hun: «det er jo derfor man jobber». Som den største selvfølge forklarte hun meg «sannheten» om hverdagens gleder. Joda, vi jobber og sliter hele uka, for å kjenne den korte lykkefølelsen i helgene. Jaja, så lenge man iblant er lykkelig:-)

Så møtte vi opp Natalie også og beveget oss opp mot Vettakollen.

En ganske kort tur denne gangen, men med nydelig vær og flott utsikt.

På vei ned fra Vettakollen, der vi ruslet gjennom villastrøket på beste vestkant, møtte vi noen småjenter som hadde satt opp en liten salgsbod på gaten.

Yes, tenkte vi! Søster og jeg hadde som vanlig ikke tatt med oss vann på tur, og med varmen denne dagen var vi såklart tørste. Vi håpet de derfor hadde litt saft til salgs i boden. Da vi kom nærmere smilte 4 jenter til oss og ropte; «vil dere ha manikyr? Vi tar vipps…» Der hadde småjentene stilt ut 20-30 forskjellige neglelakker i alle farger, og satt klare for å lakke negler.

Altså…et episk øyeblikk som virkelig bekrefter fordommene mot de som vokser opp på Oslo vest. Pedagogisk korrekt smilte søster tilbake til jentene, og foreslo at de kanskje heller skulle satse på saft og boller fremover…

Søndag formiddag gikk Henrik og jeg tur gjennom hele Oslo, i strålende vær.

Før jeg avsluttet helgen med jentegjengen.

Jeg forsøker å bruke hverdagene flittig også. Så denne uken gikk turen ut til Bærum, og Lisa, Camilla og jeg hadde en hel ettermiddag og kveld på tur til Brunkollen.

Deilig kveld dette, og det ble toppet med nydelig gulrotsuppe på den lille fjellstuen.

Skogen bød på dessert i form av blåbær på vei hjem.

Vi fant også masse av skogens gull, men dessverre ingen kurv til å plukke med hjem.

Så dette er altså vår nye hverdag, og det må virkelig nytes før kulden setter inn:-)

Share
camillamaartmann Bærum, Norge, Oslo No Comments

Så var høsten her…

Det er iallefall sånn det føles. Kveldene har blitt mørkere, og temperaturen lavere. Vi er bare i midten av august, og det skulle jo vært en drøy måned igjen med sommervær. Men med den sommeren vi har hatt i år var det kanskje godt for både natur og folk, og få det litt tilbake til normalen.

Og for meg innebærer dette ny jobb. Jeg er nå i vikariat i obos-banken og fikk en varm velkomst forrige mandag.

Det er mye av det samme som jeg tidligere har jobbet med, men også en del nytt. Gleder meg til å komme litt mer inn i jobben og få kommet ordentlig igang. Det er alltid litt utfordrende å være «den nye».

Men til tross for at vi går mot mørketid og at hverdagen har inntatt livet mitt for fullt, har jeg fått kost meg en del på ettermiddagene. Henrik og Dominic er endelig på plass i Oslo! Og Helene og jeg har fortsatt vår nye lille trend med å gå til kjente og mer ukjente Oslo-fjell.

Forrige tur gikk til toppen av Ullernåsen. Såvidt vi har lest er dette altså en gammel vulkan (hvilket var helt ukjent for meg). Så vi trasket hjemmefra ved godt mot. Før vi hadde kommet til Skøyen var regn og atter regn. Men man kan jo ikke snu…

Vi fant oss et par epler fra Ullerns fasjonable villaområder, med hager store nok til å romme hele eplefarmer, og fortsatte turen oppover.

Og dette ble en lang tur. Vi gikk masse omveier bare fordi vi så en tursti, og endte flere ganger med å gå i helt motsatt retning. Men opp kom vi såklart!

4 timer senere var vi hjemme – gjennomvåte og slitne. Men det er deilig med sånne turer, da sover man som en baby til tross for at katten har sin beste leketid mellom 03:00-05:00:-)

Fredag fikk jeg igjen gleden av denne velkjente «endelig-helg-følelsen». Helt fantastisk følelse etter en arbeidsuke. Det var litt stas å ta del i den verdenen igjen. Lørdag var det duket for jentekveld med mine eldste venninner.

Vi grillet hos Helle, og det var topp stemning hele kvelden.

Søndagen ble brukt flittig. Lang tur og kaffebesøk med min kjære, og deilig mat. Nå er jeg utsovet og oppladet til ny arbeidsuke.

Share
camillamaartmann Norge, Oslo No Comments

Siste uken i «frihet»

Så nærmer sommereventyret seg snart slutt for min del – mandag begynner jeg på jobb. Men hvilken sommer det har vært! Gjett om vi valgte rett sommer å feriere i Norge og Sverige. Men nå som jeg tar finværet som en selvfølge og verken slikker sol eller bader som at det kan være siste gang lenger, så er det faktisk fint å kunne starte jobbingen. Man setter tross alt mer pris på fritiden da. Så mandag blir en spennende dag!

Siste uken har også vært full av sprell og moro. Etter trolltunga dro jeg min møre kropp på bussen til Sverige. Her ventet mann og katt, og det var slettes ikke dumt. I tillegg bodde halve Henriks slekt på hytta, så skal si det har vært folksomt fra tidlig morgen til sent på kveld.

Morsomt var det da 3 generasjoner svenske golfspillere skulle ut å spille kveldsrunde.

Den ene tregere enn den andre, så 5 hull tok evig lang tid. Men her var bra med talent hos alle generasjoner.

I tillegg fikk vi med oss gratis konsert på stranden i Kärradal. Vel, konserten var ikke gratis, billettene kostet 650 per pers for en halvkjent svensk visesanger (som visstnok er en sommerklassiker i sverige). Det var ingen av oss som ville betale billetter, så vi satt oss heller utenfor restauranten med piknikpledd og utsikt over havet. Det var ganske hyggelig, og vi hørte nok sangene like godt som de betalende gjestene:-)

Ellers var det jo strålende vær som vanlig, så litt bading ble det såklart.

Og en del turer inn til Varberg både dag og kveld.

På marked var vi også en dag.

Og favoritt-morbror Henke fikk kjørt seg med barna på lekeplassen:-)

På torsdag var det tid for å dra hjem, men først fikk jeg endelig smake mine egendyrkede tomater!

Og fredag fikk jeg en etterlengtet tur til frisøren.

Fredag kveld dro søster og jeg på ny fjelltur. Litt nærmere hjemme denne gang, men man skal ikke kimse av oslos fjelltopper heller.

Så denne gang gikk turen til Ryen Varde – den høyeste toppen av Ekebergs fjellmassiv.

Og dette ble også en liten tur «down memory lane». Det var jo faktisk norway cup og tivoli på veien.

Vi vurderte å droppe turen, og heller spise sukkerspinn, men tok oss heldigvis sammen.

Så vi kom oss faktisk opp og ned, og det var deilig å få gått litt langt igjen.

Vi tok til og med turen innom min gamle rideklubb fra barndommen.

Nå er batteriene fulladet, og jeg er klar for å starte på jobb!

Share
camillamaartmann Norge, Oslo, Sverige, Varberg No Comments

Trolltunga – del2 – Til fjells

Klokken 05:20 ringte vekkerklokken i vårt lille telt denne fredag morgenen, og det var to trøtte frøkner som krøket seg inn i turklær og bort til campingsbygget for å vente på bussen. Bussturen var heldigvis kort og smidig og vi kom oss relativt raskt til startpunktet for turen.

Her hadde vi 3 alternativer; vi kunne ta shuttlebuss opp de første 4 km, eller gå bussveien opp eller gå gamle ruten. Shuttle var uaktuelt- det er juks. Bilvei er jo heller ikke så spennende, så vi valgte stien. Den skulle være mye brattere enn veien, men også litt kortere. Så da var vi endelig i gang!

Stien var bratt, men vi tok det med ro. Trallet litt, skravlet litt og nøt utsikten.

Det var tydelig ikke så mange som visste om dette alternativet, så vi hadde stort sett skogen for oss selv.

Der vår sti møtte bilveien, flatet terrenget ut litt og vi kunne få ned pulsen. En liten rastepause unnet vi oss også.

Selvom vi strengt tatt ikke hadde med oss noe særlig mat. Vi hadde kun én sekk som vi byttet på å bære, og var uhyre opptatt av å ikke fylle den. Etter vi hadde båret de blytunge sekkene dagen i forveien, og ordet «drittsekk» hadde fått en helt ny mening, var vi i overkant kritiske til hvor mye som skulle med i tursekken. Men, men, hva betydde vel mat. Vi var endelig på vei til Trolltunga!

Det var ikke mange meterne med flatmark før det igjen bar oppover.

Evig oppover…

Men med det kom også utsikten, og vi stoppet flittig. Både for å få igjen pusten, men mest for å nyte landskapet.

Det var ikke en sky på himmelen!

Underveis fant vi også mange egnede stener og stup som var passende for litt små foto-shoots:-)

Og midt på toppen av en av de mange bakkene, møtte vi en gravemaskin… hvordan den var kommet dit har jeg inget svar på, men det var litt av et syn.

Etter den ble terrenget mer småkupert og vi frydet oss over hver gang vi møtte et nytt skilt mot trolltunga- det var skilt ved hver kilometer og vi telte ivrig ned. 14 kilometer hver vei.

Og her kunne vi endelig også nyte utsikten over den kongeblå fjorden som speilet seg i nydelig solskinn.

Så nærmet vi oss den myteomspunnede tungen. 700 meter over Ringedalsvatnet, og ca 1100 moh.

Den ser ganske majestetisk ut der den stikker nesten vannrett ut over fjorden.

Så var det å stille seg i kø… vi var ikke de eneste som hadde kommet til trolltunga denne dagen, og alle ville ha det beste bildet ytterst på tungespissen. Sånt blir det kø av, men en kø man bare må finne seg i etter å ha gått flere timer for å gå ut på denne tungen.

Og det gikk ganske radig, og det var endelig vår tur!

Hvilken spektakulær utsikt!

Det var jo litt tanketrøbbel rundt dette med bilder. For å få de beste bildene må fotografen helst stå et stykke over tungen, og hvem skulle ta disse bildene så vi fikk vært der ute sammen. Heldigvis møtte vi et meget hyggelig par i køen. De løste sitt eget bildeproblem med å stå hver sin gang i kø, og ta bilder av hverandre. Og de tilbød seg å også ta bilder av oss. Creds for alle «tunge-bildene» av oss er derfor til «jenta-uten-navn».

43 bilder tok hun av oss der ute. Og de var veldig fine!

May I add… no filters needed this day:-)

Vi hadde diskutert hele ventetiden i kø hvorvidt vi skulle tørre å sette oss ytterst på spissen og dingle med beina. Men da vi først sto der ute var det ingen tvil – dingle skulle vi!

Og det gikk heldigvis bra, ingen av oss falt utfor kanten.

Etter fotoshooten vår ute på selveste trolltunga gikk vi videre innover langs fjorden. Vi hadde hørt om «preikestolen». Altså ikke den kjente preikestolen, men en annen preikestol – kun en halvtimes gange fra trolltunga.

Denne ville vi såklart finne, så istedet for å snu fortsatte vi videre.

Det var ganske flott å gå langs fjorden, men etter relativt kort tid mistet vi stien. Det var heller ingen folk å se noe sted.

Vi fortsatte da i ujevn mose og stein. Søster er jo stor tilhenger av å gå utenfor stier (eller å gå seg bort) og jeg sier vel heller ikke nei takk til et lite eventyr, så vi fortsatte videre. Vi ga oss selv 30 minutter, før vi skulle snu om vi ikke fant noe. Nesten i det vi nådde tidsfristen dukket det opp noe interessant.

Et søkk i veggen, og i det jeg rundet hjørnet visste jeg ikke helt hva som ventet.

Det var derfor med et lite hopp i hjertet jeg møtte denne utsikten!

Jeg er vanligvis lite redd for høyder, men her fikk selv jeg i gang adrenalinpumpa.

Må innrømme at jeg holdt ganske hardt fast i steinhellen.

Skikkelig kick:-)

Nå fant vi kanskje ikke preikestolen (selvom vi så den over oss på vei tilbake), men vår lille avstikker tur var definitivt verdt tiden.

Og nå var det altså på tide å snu. Det var en lang vei tilbake, og søster startet å drømme om utallige matretter.

Det ble en varm tur tilbake. Solen var høyt på himmelen og stekte rett inn i fjellsiden. Det var umulig å finne skygge. Ryktene sa at dette var den varmeste dagen i området på 100 år. Mulig det var en overdrivelse, men vi følte tidvis at vi ble brent levende. Solkrem hadde vi jo ikke tatt med (en viss person – les undertegnede – hadde overbevisende uttalt at vi jo skulle gå i skyggen og sekken måtte holdes lett), og solkremen vi smurte på før avreise var antagelig svettet bort før solen var kommet ordentlig opp på himmelen.

Verst var dog øynene. Det kjentes tidvis ut som øynene ble brent gjennom solbrillene. Så det ble et par pauser for å få øynene i sjakk og fri for tårer.

Det er litt snodig, men psykisk er det verst å gå oppover. Fysisk derimot er det definitivt verst å gå ned. Litt mør i beina og litt slitne i hodet. Helene siterte Lars Monsen mer enn én gang; noe sånt som at det var lettere å snuble når man var sliten.

Beina går jo mest av seg selv, men det føltes langt mellom kilometermerkene nedover må jeg innrømme.

Da det var 4 km igjen valgte vi nå bilveien ned. Veien slynger seg i svinger nedover fjellsiden (omtrent som man ser på fjelletappene i tdf). Disse kilometerne var smertefulle. Her var vondter stort sett overalt. Vi hadde også hoppet over siste bekk til å fylle vann, så vi var tomme for vann og det var følelse av sandpapir i munnen. Nå var vi litt på felgen begge to, og fantasien om hva som kanskje kunne vente oss i kiosken da vi ankom parkeringen igjen gikk løpsk. Jeg forsøkte å roe ned forventningene ved å argumentere for at kiosken antagelig allerede var stengt. Helene derimot drømte videre om både solo, pølser og is.

Så da vi endelig var nede, rimelig utslitte, var det med et smil om munnen. Kiosken var åpen, og her fantes det meste vi hadde drømt om. Sånn ser man altså ut etter 11 timer på tur, når man er sliten, skitten, ikke klarer å stå, men bare må spise is liggende:-)

Da vi hadde kommet litt til hektene måtte vi tenke på hvordan vi skulle komme oss tilbake til campingen. Bussen gikk ikke før om en time, og smådesperat som jeg var gjorde jeg noe jeg ikke kan huske å ha gjort før. Jeg spurte et par vi hadde møtt et par ganger tidligere om å haike. De hadde nok ikke for vane å plukke opp haikere, men folk blir generelt vennligere til fjells. Heldigvis skulle de den samme veien, og det var helt herlig å få sitte i en bil. Hyggelige var de også, og hadde masse spennende fjellhistorier fra både kilimanjaro og machu picchu.

Tilbake i teltet (som utrolig nok fortsatt sto oppreist) tok vi oss 10 minutter i horisontal posisjon før vi satt igang med arbeidet. Vi fikk oss en aldri så liten kattevask på toalettet, og fikk ned teltet på rekordtid. Det var helt klart enklere å ta det ned enn å sette det opp.

Så var det på med de tunge (dritt)sekkene og spasere halvtimen tilbake til Odda sentrum. Det gikk kanskje ikke i rasende tempo, men frem kom vi. Og her unnet vi oss et velfortjent glass rødvin mens vi mimret over en helt fantastisk tur!

Dette viste klokken min etter dagens ferd, ikke rart vi var rimelig slitne:

Og da vi satt der på nattbussen hjem var det 2 slitne, men lykkelige søstre. Glemt var vondt og stive bein. Igjen satt kun gode minner om storslagen og eventyrlig norsk fjellnatur:-)

Share
camillamaartmann Norge, Odda 1 Comment

Trolltunga – del1 – Ingen «glamping», bare camping

Til min 35 års dag fikk jeg av min søster en tur til Odda for å gå Trolltunga. Dette er noe vi lenge har hatt lyst til å gjøre. Dessverre (eller heldigvis) passet det aldri i fjor sommer, så det var viktig å få tid denne sommeren. Det viktigste var såklart værmeldingen – Hordaland er jo generelt ikke så kjent for bra vær. Da vi sjekket værmeldingen på onsdag, da vi akkurat kom hjem fra bilferien i Nord-Norge, så vi at det måtte bli «nå eller aldri». Best vær var meldt fredag, og det var selvsagt denne dagen selve turen måtte skje.

Vi hoppet derfor på en buss til Odda torsdag morgen. Med telt og soveposer i baggasjen. Her fikk det meste skje på lykke og fromme.

Lykke var vel ikke helt det Helene hadde, da hun natt til torsdag ble matforgiftet. Hun sov da ikke særlig natten før reisen, og kroppen var vel kanskje ikke i kjempe slag for de kommende strabaser. Men formen og humøret var stigende, og etter en halvtimes tid på buss, sov hun søtt i setet ved siden av meg og forsøkte ta igjen nattens tapte søvn.

Mens min reisekamerat sov gjennom hele Hardangervidda, kunne jeg nyte utsikten.

Norge er et utrolig vakkert land!

Og hardangervidda var like flott som jeg husket.

Fremme i Odda kom søster til liv, og vi fikk tatt en kikk på byen som ligger der helt innerst i Sørfjorden.

Vi startet med litt middag for å fylle opp før morgendagens topptur. Etter middagen stavret vi oss med tunge sekker fra sentrum til Odda Camping.

Tretti minutter senere (i mest oppoverbakker) ankom 2 slitne frøkner Odda Camping, hvor vi planla å slå leir.

Litt ukjente med både telt og campingliv skulle vi nå finne plass og slå opp telt.

Og det tok tid:-) 2 timer senere og til full underholdning for hele campingplassen hadde 2 blondiner omsider fått opp et svaiende telt.

Helene blåste opp bademadrasser til oss begge, så det var riktig så trivlig i teltet.

Og med jobben gjort kunne vi nyte sightseeing på campingen.

Norges største stein ligger nemlig på denne campingen.

Dessuten fantes det definitivt teltplasser med bedre utsikt enn vår.

Kjente traff vi også – min navnesøster og ekte søster til min gode venninne Helle var på camping med familien.

Da vi hadde gjort oss kjent med både området, mobilladeforhold og toalettforhold, var det på tide å krype inn i soveposene våre og håpe på en god natts søvn.

Share
camillamaartmann Norge, Odda No Comments

Bilferie – del7 – Mora

Så var vi startet på siste del av vår lille bilferie.

Vi kjørte ikke veldig tidlig fra Umeå, men nøt en god hotellfrokost før vi startet den lange ferden. Første stopp denne dagen var Sundsvall.

En større by, skal man tro Henrik, og her var sjarm og en stor dose hyggelighet absolutt tilbake.

Masse fine bygninger fra rundt 1890.

Vi fant som vanlig en kafe, og nå fikk vi endelig et gledelig gjensyn med Espresso house:-) Etter en liten «fika» kjørte vi opp til byberget. Her fikk vi fin utsikt over byen.

Neste og siste stopp, før Oslo, ble Mora. Vasaloppbyen var ikke like folksom på sommeren, men veldig hyggelig.

Her fikk vi en etterlengtet räkmacka…

…ved vannet.

Og et obligatorisk stopp ved vasaporten.

Så var det kun siste strekning til Oslo som gjensto. For en tur vi har hatt! Så mye fint og definitivt en tur vi vil huske lenge!

4000 kilometer gjennom Norge og Sverige, og det kun på 1 uke. Gjør det gjerne igjen, og det blir nok ikke lenge til vi besøker nordlige strøk igjen:-)

Share
camillamaartmann Mora, Sverige, Umeå No Comments

Bilferie – del6 – Umeå

Så var «mine» dager over på ordentlig. Nå skulle vi sørover igjen og over til Henriks land. Spennende å se litt av nord-sverige også!

Kjøreturen fra Narvik til Kiruna var vakker.

Her var storslått natur, og det ble et par bildestopp her også.

Vi møtte en bittelitten reinsdyrflokk, og det var jo veldig stas.

Midt i veien syntes de det var passende å ta en rast.

Første stopp var Kiruna for en kaffe og bolle. Selve Kiruna sentrum syntes vi var en skuffelse. Midt i tjukkeste lappland hadde jeg håpet på noe mer sjarm. Men de er jo på vei for å flytte byen, så kanskje blir det bedre etter ombygging.

Vi kjørte derfor videre mot Ishotellet. Vi har mange ganger vurdert å reise opp for å bo her, så det var moro å se.

Vakkert utenfor.

Og innenfor hadde de Icebar.

Og det er jo alltid stas!

Etter Kiruna bar det videre sør, og neste stopp ble Luleå. Her var vi på ukjent mark for min del, og Henrik har heller aldri vært noen av disse stedene. Men han kunne fortelle at de var kjent for å ha bra hockeylag. Kanskje ikke helt det jeg var interessert i å vite om, men jeg tok byen i egne hender å guidet oss ut på en av byens turstier langs kaien.

Etter en liten spasertur fant vi en nydelig strand.

Og her var liv:-)

Vi fant også tid til en tur innom Gammelstads kyrkstad.

Her var det kirke og småhytter datert tilbake til 1400-tallet.

Neste stopp på veien ble Piteå. Mens Henrik kunne fortelle om en matrett (som hørtes helt forferdelig ut) som byen var kjent for, så er det helt andre grunner til at jeg har hørt om denne byen på Sveriges nordre østkyst. Gjennom podcasten «Spår» med p3s Anton Berg følger vi en mordsak i Kalamark utenfor Piteå. Her legges mye av bevisføringen mot Kaj Linna til en biltur til Piteå. Mordet, eller snarere den tidligere dømte gjerningsmannen, har interessert meg såpass at jeg faktisk også har lest en bok om saken. Det var altså dette som gikk rundt i mitt hode da vi ankom Piteå på ettermiddagen.

Etter en titt på kaien, så vi faktisk en skybar også her. Og da ble jo ikke restaurant valget vanskelig.

Her kunne vi nyte en deilig burger med fin utsikt.

Etter maten dro vi ut til Pite havsbad. Dette var et helt enormt område, og hva jeg vil tro er et mekka for barnefamilier. En kjempe strand ligger ytterst på området.

Men de har små hytter hvor man kan bo, en stor vannpark, masse restauranter, kafeer, ballrom, trampolinesal, minigolf, biljard…ja alt et barn (og en del voksne) kan tenke seg. Vi ble ganske imponerte!

Siste stopp på dagen ble i Umeå. En litt større by, der jeg igjen ikke har noen annen relasjon til byen enn kriminalsaker. Blant annet var det her den groteske «Hagamannen» opererte på sent 90-tall og tidlig 2000, før han omsider ble tatt og dømt i 2006. Heldigvis fikk vi et annet inntrykk av byen nå, og vi tok en liten sightseeing før vi gikk til sengs.

Det var faktisk stas å se litt mørke og måne igjen, etter alle dagene med midnattsol.

Fra rommet vårt hadde vi direkte utsikt til kirken med månen rett bak.

Share
camillamaartmann Kiruna, Luleå, Piteå, Sverige, Umeå No Comments

Bilferie – del5 – Narvik

Tidlig opp å stå igjen og ut på nye eventyr. Idag skulle Henrik få sin vilje, og skulle spille på Lofoten Links. Det gledet vi oss veldig til!

Endelig møtte vi tåkefri sikt og vi kunne nyte av den gode utsikten.

De første hullene var ganske spektakulære!

Et av de er ranket som et av Norges fineste hull, og man kan godt forstå hvorfor.

Ikke lenge etter start sprakk også skyene opp for fullt, og vi kunne nyte knallsol på golfbanen.

Henrik spilte ganske variert. Litt birdies, litt boogies, et par baller i vannet og et par vi aldri fant. Men stort sett midt på fairway. Det er bortimot umulig å spille veldig bra på en ny bane, med verken lasermåler eller banekart med. Men vi nøt utsikten, omgivelsene og generelt topp stemning!

Og for en bane!

Kan absolutt anbefale en golfrunde i Lofoten, enten som tilskuer eller som spiller:-)

Vel overstått golfrunde stoppet vi en siste gang i Henningsvær for en kaffe og bolle på kafeen der.

Så var det på tide å takke farvel til Lofoten for denne gang. Antagelig sees vi ganske snart igjen:-)

Så var vi på tur videre nord! Mye å se langs veien.

Flott natur som man nesten forventer i Nordland.

Vi dro innom Harstad-vårt nordligste stopp på turen. Her ble vi kanskje ikke like imponert. Litt traus by uten mengder med sjarm. Men vi så kanskje ikke nøye nok etter.

Så var vi klare for overnatting i Narvik. Rett opp på skybaren, som har blitt et fast innslag på denne turen i alle forskjellige byer.

Fin utsikt her også, og ganske så god mat! Så fort kveldsmaten var overstått gikk vi rett til sengs, ganske slitne.

Fint rom hadde vi fått.

Og da vi skulle legge oss nærmere kl 24 på kvelden, og jeg lå godt under dynen, kunne vi fortsatt nyte midnattsolen. Fullt dagslys!

Ikke rart man blir litt skrullete i Nord-Norge:-)

Share
camillamaartmann Harstad, Lofoten, Narvik, Norge No Comments

Bilferie – del4 – Lofoten

Til tross for midnattsol og generelt litt lite søvn, var det en del av meg som hoppet ut av sengen denne morgenen. Breddfull av energi. Her skulle oppleves!

Mine tanker for lofotturen var å se noen strender, ha et stopp i Reine for obligatoriske lofoten-bilder og såklart gå en fin fjelltur med utsikt som kunne fylle minneboken langt inn i evigheten. Henrik hadde en litt annen plan. Han ville spille golf (helst på natten) og spise hval. Han ville iallefall ikke gå noen tur i fjellet.

Men vi var begge spente, og ca hvert annet år klarer jeg overtale Henrik til å gå en fjelltur, så om noengang måtte det jo bli nå:-)

Vi startet med stranden i Rørvik. Litt morgendis og noe overskyet vær gjorde oss kanskje ikke overdrevet imponert, men det ga et lite løfte om at det fantes vakre strender her i det spektakulære øy-og-fjell-paradiset.

Deretter kjørte vi mot Reine. Så utrolig spektakulært langs veien. Bildene kan rett og slett ikke litt rettferdiggjøre synet engang dessverre. Det er faktisk umulig å fange det storslagne man faktisk ser inn på et bilde. Men vi har forsøkt…

Det ene vakre synet etter det andre.

Man mister nesten pusten, og er i ferd med å felle en tåre der man står.

Og er man ikke stolt av fedrelandet allerede, så blir man ikke mindre glad og stolt nå.

Reine var vakkert!

Vi tok en liten kaffe på kafeen.

Og tittet såklart på rorbuene.

Masse folk, men ikke mer enn at det ga en ganske god stemning. Alle var blide og med frisk farge i ansiktet.

Så var vi tilbake på veien.

Med enormt mange stopp.

Det gikk knapt 100 meter før det dukket opp noe nytt å ta bilde av.

Det ble også litt løping hit og dit for å finne den beste lille knausen for optimal utsikt.

Et av høydepunktene var nok Rambergstranda. Allerede da vi nærmet oss kjente jeg lukten av fin sandstrand.

Og denne kan jo virkelig konkurrere blant de vakreste i verden.

Stor og hvit, med blikkstille vann og i storslagne omgivelser.

Litt kaldere enn i karibien bare. Hvilket jeg fikk erfare da jeg litt ivrig rev av meg sokker og sko for å vasse uti.

Litt lite gjennomtenkt også der jeg 10 timer senere hadde gått 20.000 skritt med sand i skoene…men mer om det senere.

Vi ble her en stund og nøt synet av strand og vann i urørte, ville, og helt ekte omgivelser.

Før vi kjørte videre til nok en strand. Haukland Beach.

Vi er jo litt over middels glade i strender, så dette falt virkelig i smak. Her var fullt av folk, beach volley, musikk på høyttaleren og skikkelig god sommerstemning.

Vi har også de siste årene vært litt vel opptatt av fjellet Mannen, og om når og hvis dette faller. Det er jo såklart en tragisk situasjon for beboerne i området, men for oss har dette vært en intern spøk ganske lenge. Så da jeg fant navnbroren i Lofoten, og i tillegg i nærhet til 3 strender, tenkte jeg at dette fjellet skulle jeg mulig få med Henrik til.

Og sånn ble det. Det var ingen merking til dette fjellet, eller løypekart, og der vi sto på parkeringsplassen så var det 2 stier i hver sin retning.

Vi endte derfor opp med en nesten dobbelt så lang tur, og det ble en magisk tur.

Vi gikk først rundt Mannen og nabofjellet. Nøt synet av Haukland stranden bak oss.

På baksiden av Mannen møtte vi en ny kritthvit strand.

Uttakleiv tror jeg.

Her innså vi også at vi hadde valgt feil sti, og måtte derfor komme opp via baksiden til passet der de to stiene møttes. Det ble nok en ekstra halvannen time, men det gjorde ikke stort.

Eventyrlig utsikt, sol i ansiktet og god stemning gjorde turen fantastisk.

Her var det bare å kaste både jakke og genser, og føle på sommeren. Av den helt spesielle nordnorske typen. Der luften er ren og kald, men solen varmer nok til at det faktisk blir varmt. Litt som påske uten snø:-)

Og så var vi over kammen og kunne fortsette den opprinnelige stien opp til Mannen. Og hvilken utsikt!

Det var helt magisk!

Henrik løp oppover og jeg pustet og peste noen meter bak.

Jeg stoppet vel kanskje hver annen meter. Vinkelen var jo tross alt en litt annen og høydeforskjellen per meter var nok til at bildet ble litt annerledes.

Fjellturer skal jo tross alt nytes…og dokumenteres!

Da vi var rett ved toppen kom tåken.

Som et blunk var den altoppslukende, og utsikten var sporløst borte.

Men på vei ned igjen forsvant den like fort som den var kommet, og vi kunne igjen nyte sol og utsikt.

Nesten nede igjen småløp vi med lette steg. Og da vi hørte Henkes favorittlåt fra høyttaleranlegget på stranden måtte nok nesten han også innrømme at det hadde vært en bra tur!

Etter sårt tiltrengt middag var planen egentlig å spille golf. Utslagstid var klokken 21, slik at vi skulle få noe av tiden på banen etter midnatt. Men nå kom tåken rullende inn for fullt igjen. I følge kartet ligger veien til golfbanen rett ved vannet, men vi kunne ikke se mer enn et par meter fremfor oss. Ikke så gøy å spille golf uten å se ballen. Vi måtte derfor booke om golftiden, og tok heller turen til Svolvær.

Her var det ingen tåke, og solen skinte over den lille lofot-byen.

Vi fikk oss noe å drikke på et av byens utesteder, og koste oss med people-watching og hverandre.

Nok en minnesrik dag i vakre Nord-Norge var over.

Share
camillamaartmann Lofoten, Norge No Comments
Translate »