Belizimo

Blogg

Florida – hjemreisen har startet

Det er som å komme til himmelen hver gang vi ankommer USA. Alt er stort, og alt er mye! Vi har også denne gangen bodd i Jupiter. Floridas golf hovedstad. Men dette uten at Henrik har fått spilt en eneste ordentlig golfrunde utrolig nok. Det er rett og slett for mye å gjøre. Vi har imidlertid sett mye golf, og min bedre halvdel har kjøpt masse nye golfklær, og jeg har kjøpt nye treningssko. I tillegg har vi kjøpt litt leketøy til oss selv (google home) og en katteveske.

Vi har kjørt mye bil, ruslet litt i West Palm Beach. Tittet litt rundt i Boca Raton. Og ellers for det meste hengt i Jupiter. Vi har holdt oss langt unna Miami denne gangen også:-)

I helgen var det årets største golfturnering – Masters på Augusta. Og etter at vi jo brukte lørdagen i senga foran skjermen, tenkte vi på søndag at vi skulle se finalerunden på en sportsbar. Jeg fikk tidenes største nachos porsjon!

Men vi ble aldri riktig fornøyd med plassering på tv-skjermer eller temperaturen på baren. Så vi dro heller tilbake i sengen sammen med katten. Det ble en uhyre spennende golfrunde, men endte ørlite skuffende. Vi hadde uansett mange timers underholdning 🙂

Mandag overtalte jeg Henrik til å bli med på minigolf.

Det var en veldig fin bane!

Og jeg tapte så det dundret…

Men var rimelig fornøyd uansett:-)

Tirsdag var siste mulighet for shopping. Et par «must-haves» fra sephora, og litt mer titting rundt.

Vi har i grunn hatt ganske fint vær disse dagene, men tirsdag ettermiddag tok det slutt. Det lynte, tordnet og regnet ut av en annen verden. Nesten verre enn i DR. Vi var gjennomvåte av å gå 10 meter ut til bilen. Og bilen stå plutselig i en «bekk», så sko, sokker og føtter var også klissvåte. Brrr! Selv 29 grader ble dette i kaldeste laget, og det var bedre å ta turen tilbake til hotellet.

Her har vi satt på varmen, og kjører badstu på rommet for å få alt tørt til i morgen. For i morgen bærer turen hjem:-O

Dominic skal være med i kabinen for første gang på langreise. Over 9 timer skal han ligge i den lille vesken under setet. Det blir spennende å se om han synes det er bedre eller verre enn å sitte i cargo’n. Men vi må nesten forsøke, for vi har jo donert bort det store reiseburet, og har ikke funnet noe nytt som er praktisk nok. Nå er vi reiseklare og grugleder oss til å lande på skandinavisk jord 🙂

Share

Reisemoro

Så var avreisedagen kommet. De siste dagene har jeg vært super stresset, og det har katten også vært. Jeg har hatt over 9000 skritt på klokka hver dag, og det uten å ha gått ut av huset. Løpt rundt som en hodeløs høne, skrevet lister lange som år, og ikke vært veldig hyggelig å ha med å gjøre. Henrik derimot er roen selv, og resignerer helt når jeg setter igang med hysteriet mitt. Torsdag fløy han ut døren, for å sette seg på stranden og se 5 timer golf. Tror det var godt for oss begge:-)

Men vi kom i mål. Alltid mye som skal pakkes, ryddes, fikses og repareres. Og alt skal gjøres i siste liten så klart. I år gjør vi også huset klart for utleie, så det ble litt ekstra stress i år, med å pakke ned alt av personlige eiendeler man har samlet til seg på 5 år.

Så igår kveld tok jeg en time-out. Neglene måtte faktisk få seg litt manikyr før Florida:-)

Ikke ble jeg trøtt igår heller. Og vi skulle dra hjemmefra kl 03:22. Sov kun ca 40 minutter i natt. Katten fløy rundt som en gal og jeg hadde tusen tanker i hodet. Men vi kom oss avgårde 03:35(da hadde vi begge til slutt måttet åle oss inn under sengen for å dra en motstrebende svart katt frem fra gjemmestedet), og heldigvis hadde ikke taxisjåføren dratt fra oss selvom vi var forsinket.

Den 2 timers taxituren ned til Santiago var ingen topp opplevelse. Katten skrek hele veien. I tillegg måtte han på do, og vi måtte be sjåføren stoppe midt i veien for å «bytte bleie». Denne turen blir et mareritt, tenkte vi.

Da vi kom til flyplassen fikk vi sjekket inn greit, men iom vi reiser med katt må vi innom agriculture kontoret på flyplassen (med alle papirer som vi har ordnet på forhånd). Damen i informasjonen tok passet mitt i bytte mot en «pin» som skulle gi meg tilgang inn gjennom bakinngangen på flyplassen. Jeg fikk ordnet alt, og fikk betalt «skatten»(som jeg ikke forstår meningen med), men da jeg kom tilbake var informasjonen – de som hadde passet mitt – stengt. Så da var det nye runder på alle språk for å forsøke å finne noen som kunne gi meg passet mitt.

Det gikk heldigvis greit til slutt det også. Men da skulle de plutselig ta Henriks pass i sikkerhetskontrollen. De gir liksom ingen informasjon (ikke på et språk vi forstår godt nok iallefall). Antagelig var det fordi vi hadde katt – alternativt tilfeldig stikkprøve – og da vi til slutt fant mannen som hadde Henriks pass var det bare en ordinær sjekk for eksplosiver/gass, sånn lapp de stryker over deg, putter inn i en maskin, og forhåpentligvis får «godkjent». Det gikk greit det også, men man blir litt stresset og frustrert når de så lettvint «tar fra deg» din viktigste eiendel- passet ditt- uten å gi forklaringer.

Endelig om bord på flyet sluknet vi alle tre før take off. Jeg tror ikke katten, som lå i vesken mellom bena mine, leet en muskel. Selv ikke ved en ganske humpete landing våknet han. Så var vi endelig i usa. Og her gikk ting på skinner idag.

Vi kom igjennom både passkontroll og baggasjeopphenting uten noe uforutsett. Og da vi gikk i tollen for å deklarere katten (vi gikk jo ut fra at alle de «100» papirene vi har på katten var nødvendig i tollen), sier mannen med stort smil og snille øyne at de var ikke så nøye med katter om dagen, han ser jo frisk ut han, det var mest hunder de sjekket nå om dagen. Men takk for at dere spurte, avslutter han med… så får vi se i Danmark da. Om de vil se papirene der. Mistenker at de der er mest interessert i EU-passet hans. Så 10 dagers forberedelser, og 1500 kr i utgifter for at papirene hans er sendt rundt halve DR for å få alle de nødvendige myndigheters godkjennelser og stempel, kjennes mest for at American Airlines skal få tilfredstilt et enormt behov for byråkrati…

Og så fikk vi hentet bilen, pakket inn alt vårt pikkpakk, og kjørte strake veien til Target for å kjøpe kattemat og kattesand. Da vi ankom hotellet hadde vi vært på reisefot i 12 timer. Hvorav selve flyturen var under 2 timer.

Men katten var fornøyd med å strekke på bena utenfor vesken, og vi var glade for å hvile bena. Så vi kjøpte sushi og beef jerky på butikken, og kastet oss i sengen for å se golf på tv. Du får ikke mer amerikansk enn det:-)

Og midt i fantastiske golfprestasjoner sovnet vi alle tre igjen, og gikk glipp av årets golf høydepunkter. Men det var verdt det!

Share

Litt historie

Så har det gått noen dager siden vårt Haiti besøk, og jeg har fått litt tid til å fordøye det hele. Det er inget godt minne jeg sitter igjen med. Et trist minne vil jeg si – og litt ubehagelig. Tror ikke jeg skal over grensen der med det første. Sometimes ignorance is bliss…

Vel tilbake på dominikansk landområde kjørte vi til et minnested for en buss som hadde kjørt ut av veien i en sving. På «mirakuløst» vis hadde bussen blitt hengende i trærne, og ingen hadde skadet seg. Religiøse som de (iallefall liker å tro at de) er her, takker de Saint Maria for dette og har laget et slags hellig sted.

Underveis på turen fortalte guiden vår oss en del historie. Mest om DR og Haiti sin felles historie, og det er en trist, brutal og blodig historie. Elven Dajabon er den offisielle grensen mellom DR og Haiti på nordsiden. Denne elven blir også kalt Massacre river, pga en gal mann ved navn Rafael Trujillo. Han var president og diktator her i DR i mange år, og kom til makten i 1930. Han var sterkt imot Haiti og deres folk. I 1937 startet han det som senere er kjent som persille massakren. Alle Haitere som var på DRs side av elven måtte flytte til Haiti siden eller ble slaktet. Myten skal ha det til at de brukte det spanske ordet for persille for å avgjøre hvilken side av elven man hørte hjemme. Hvis man uttalte «perejil» på spansk måte, var man safe, men sa man det med fransk-kreolsk aksent ble man stemplet som Haitisk og måtte ta følgende av dette. Denne presidenten beordret mange tusen Haitere døde. Det vites vel egentlig ikke hvor mange, men alt fra 1000 til 35.000 har blitt rapportert døde.

Massakre elven var et trist syn også idag.

Du har den «storslåtte» dominikanske «festningen» på den ene siden.

Og veldig lite sikkerhet på den andre siden.

Fra grensen på DR siden må man kjøre gjennom 7 militære checkpoints der de undersøker bilen for illegale Haitere. Det er ikke lett å være Haiter her til lands…

Vi hadde også et par litt hyggeligere stopp på DR siden. Deriblant kunne vi se hvordan de jobbet med Yuca planten. Der de skrellet og tømte giften fra denne deilige rotgrønnsaken. Jeg ble engstelig et øyeblikk – vi har spist mye yuca, men jeg har aldri tømt den for gift. Heldigvis blir giften borte når man koker den, og jeg har aldri spist den rå, så har derfor heller ikke blitt forgiftet.

Vi stoppet også ved Monte Cristi for å se produksjonen av hav salt. De har laget salt på denne måten helt siden Taino indianernes tid, og det er en tidskrevende og fascinerende måte. De sluser inn havet, og så venter de i grunn bare til vannet fordamper, og det som ligger igjen er salt.

Litt trøblete om det kommer regn. Så det kjentes ikke helt som en skuddsikker metode, men den fungerer visstnok i dette området, som byr på svært lite regn.

Vakkert å se på er det uansett!

Vel hjemme igjen var vi utslitte, møkkete og fulle av tanker. Selv katten luktet såpass rart på meg at jeg skjønte jeg måtte hoppe rett i dusjen. Men det var en opplevelse, det må sies!

Og med det forlater vi faktisk landet. Min liste over ting å gjøre har vokst seg uendelig lang, og alt må bli klart idag. Puuuhh, her er bare å sette igang!

Share

Haiti – et lite stykke Afrika

Så idag var endelig dagen vi skulle oppleve det som skjuler seg på 1/3 av øyen Hispaniola. De andre 2/3 av øyen har vi jo tross alt sett det meste av. Jeg har lenge hatt lyst til å dra over grensen til Haiti, men Henrik har ikke hatt lyst. Dessuten har vi hatt problemer med å finne en egnet tur med både språkproblemer (de snakker fransk og kreol) og advarsler om kriminalitet og fattigdom.

Men så dro vi idag på dagstur, med et veletablert turselskap som har bygget skole for foreldreløse barn i en liten fjellandsby – rett over grensen i Haiti. Henrik og jeg dro sammen med vår norske nabo Linda.

Vi ble hentet (altfor) tidlig – 05:30 bar det ut på tur. Vi var 2 minibuss/biler som dro sammen – vi tre hadde vår egen buss og den andre bussen var fylt med en belgisk familie som har tatt denne turen hvert år i 12-14 år for å gi gaver og hjelp til den lille skolen for foreldreløse barn.

Med unntak av et flatt hjul gikk kjøreturen greit. I vestre delen av DR kan man tydelig se at vegetasjonen endrer seg, det blir steppeaktig – nesten ørken. Palmene er byttet ut med kaktus og det grønne og frodige landskapet vi er vant med her er erstattet av grå-rød-brune sanddyner. Jeg blir jo evig bergtatt av naturen her!

Det er langt til Haiti, lenger enn jeg trodde. Man må kjøre ganske kronglete for å komme til grensen. Jo nærmere vi kom, jo flere militære check-points og militære bygninger.

Vi stoppet på en liten butikk i siste Dominikanske landsbyen før grensen. Her bunkret vi opp med vann og noen kjøpte litt godis til barna. Butikken fikk meg rett tilbake til Belize – hylle på hylle med hermetikk, bønner og ris. Selv lukten var lik som i Belize.

Vi lånte toalettet også – og uten å gå for mye detalj her, så kan jeg si at toalettforholdene ikke var blant de beste på denne turen – kanskje heller blant de verste.

Vel tilbake i bilen var vi klare for å krysse grensen. «Pling» sa det på mobilen min i det vi krysset. «Velkommen til Vietnam». Haha. Ikke rart det var en lang kjøretur 🙂 Tydeligvis er mobilselskapet i Haiti vietnam-eid, og derfor denne meldingen. Festlig var det!

Man merket godt forskjell så fort man kom over grensen. Her tok asfalten bråstopp, og igjen var kun tørket leire. Man er avhengig av 4×4 for å kjøre her, og selvom vi i blant klager over veiene både i DR og Norge, så kan ikke dette sammenlignes. Vi har iallefall veier – det kan man ikke si om Haiti. Vi kjørte opp i landsbyen Tiroli, som ligger 1200 moh, og her var litt av et syn som møtte oss.

Midt i kaoset parkerte de bilene, og det var på tide å klatre ut. Jeg må si det var litt ukomfortabelt til å begynne med. Alle øyne som stirret på oss med bedende uttrykk. Det svermet av folk.

Vi fikk først omvisning på den lille skolen, og de som hadde med gaver fikk gitt fra seg dette. De små foreldreløse skolebarna var supersøte. De sang, lo og smilte. Jeg var først litt engstelig for å ta bilder, det føles jo litt rart å gå inn i et «klasserom» og knipse løs. Men den ene læreren hadde mobiltelefon, og hun tok masse bilder av oss. Så da tenkte jeg at det fikk være greit at jeg tok av henne også.

Barna var velkledde og spiste lunsj da vi kom. De så friske ut. Men forholdene på skolen var ikke som vi er vant til – langt i fra. Men godt å se at skolen blir brukt, det hjelper forhåpentligvis noe.

Vel ute av skolen var vi blitt litt varmere i trøya. Nå skulle vi titte litt rundt i byen.

Jeg følte meg absolutt trygg hele tiden, og ikke det minste redd. Men litt mer årvåken og på vakt. Fremmedfrykten satt litt i. Og her var virkelig alt fremmed. Lukten, luften og synet av alle menneskene blandet med leire, sand, søppel og dyr. For det meste geiter og hester.

Guiden vår sa: «selvom de er fattige og ikke eier noe som helst, kan du fortsatt se de smile og le, og de er lykkelige med det lille de har». Og ja, da vi gikk rundt kunne vi absolutt se at de smilte og lo. Men vi så også mange apatiske ansiktsuttrykk. Vi så tiltaksløshet og håpløshet. Det var fattigdom i ordets ekte forstand.

Vi fikk også omvisning på den offisielle skolen. Bygget av usa som en del av hjelpeprogrammet.

Her lærer de både fransk og kreol. Stolene og benkene har sett sine beste dager, og det var lite med skolen som så innbydende og sjarmerende ut. Men forhåpentligvis lærer de noe.

For å lette stemningen ba vi om å få smake på landets lokale øl. Det er jo et must.

Prestige heter denne, og ble inntatt på byens diskotek.

Her var et par høyttalere, noen krakker, og noe opphøyd gulv som kunne være dansegulv.

Jeg klarte til slutt å overtale Linda til å ta en liten dans med en av de lokale. Vi trengte en icebreaker, og dette var akkurat hva vi trengte.

Ute av diskoteket tok vi turen ned på marked.

Her var mat og store mengder brukte klær.

Såvidt jeg forsto var ikke penger så mye brukt, det var snarere bytting av varer som var normalen.

For meg så det ut som alle hadde de samme varene – kan jo ikke bli mye bytting av det. Men det var i grunn mye jeg ikke forsto her. Det var så nedslitt, skittent og kaotisk. Langt forbi vår fatteevne.

Så var det på tide å gå tilbake til bilene, og kjøre tilbake til sivilisasjonen. Vi tok en siste tur for å se skolebarnas suvenirer. De sto med tindrende øyne og ventet på oss. Den ene jenta tok på armen til den ene belgieren, og deretter på hofta/rumpa mi. Det er merkelig, men også kanskje forståelig. De får nok ikke voldsomme mengder turister på besøk. Vi er like fremmede for dem, som de er for oss.

Det var mange inntrykk og sterke bilder. Vanskelig å beskrive med ord. Jeg har aldri sett denne type fattigdom før, og det trengs nok litt tid for å fordøye opplevelsen.

Jeg har tatt mye film også, og skal komme tilbake med den. I neste innlegg skal jeg fortelle om den videre turen vår. Det ble for mange opplevelser til å få plass i et innlegg 🙂

Share

Nye steder – og ikke minst gode smaker

På lørdag var det påskeaften, og dagen er forbundet med mye festing her. Vi var invitert på førdrink etterfulgt av middag hos en norsk dame i Cabarete. For første gang på alle år her skulle vi altså bevege oss inn mot sentrum av festivitetene på selve Semana Santa. Heldigvis bor hun i utkanten av Cabarete – på vår side. Vi trengte derfor ikke kjøre gjennom byen.

Vi kom rundt halv 5, og det var allerede mye trafikk. Vi kjørte inn på vår vanlige parkeringsplass-utenfor noen kontorlokaler. Den er vanligvis gratis, men denne dagen var det en opurtinistisk mann som hadde sett sitt snitt til å tjene noen ekstra slanter. Ikke nøyde han seg med ordinær parkeringsavgift på 100 pesos(ca 16 kroner) heller – neida, dobbelt og 200 pesos ville han ha. Han hadde funnet en pappbit og laget et lite skilt. Bare sånn for sammenligningens skyld – en vanlig dominikansk arbeider tjener ca 100 pesos i timen. Han ville altså ha 2 timers lønn per bil. Det ville ikke vi betale. Men vi er jo ikke så gode på spansk, og på en eller annen måte endte det med at parkeringsmannen trodde vi eide parkeringsplassen, og måtte selvsagt ikke betale for å stå der. Det var ganske humoristisk det hele:-)

Vel fremme kunne vi nyte et glass vin på terrassen med oversikt over folkemengden som gikk til og fra stranden for en real fest. Vi holdt oss på trygg avstand, og tittet bare litt bort på festlighetene på andre siden av stranden.

Vi møtte et annet hyggelig par på middagen – hun fra Colombia og han fra Usa. De driver et lokalt honningselskap her – The Honey Company, og de hadde en fascinerende historie om hvordan det hele startet.

De skulle ha en liten grønnsakshage, men fikk ingenting til å vokse ordentlig. De gikk derfor rundt å spurte om råd til hva de kunne gjøre for å få fart på blomkålen. En kar de møtte sa: «dere trenger bier!». Ja ok, hvordan får vi bier? Jo, det skulle han selvsagt fikse, og også gi de full opplæring. Topp, tenkte de, og ga han penger. Han kom med et par bikuber og deretter stakk han av med pengene. Så der sto de med bikubene og fortsatt lusne grønnsaker, og lurte på hva de skulle gjøre nå. Og sånn endte det med at de begynte å lage egen honning.

En meget god honning også – jeg har kjøpt den tidligere hos en annen kafe. Men vi har aldri besøkt deres egen kafe – så der var vi idag.

De lager egen gresk youghurt også, og jeg må bare si: wow! Det var helt sinnsykt godt! Fantastisk konsistens på youghurten, og med syrlighet i youghurten blandet med den søte honningen – yammi! Henrik var like begeistret som meg, og vi vurderer om vi ikke må ta med oss litt honning hjem:-)

Ellers har vår norske nabo begynt å komme på plass i nytt hus. Jeg har vært der for skruing av ikea møbler flere ganger, og sist gang fikk jeg utrolig nok betalt i norske vafler (toro-mix fra norge), lerum jordbærsyltetøy, og gudbrandsdalens brunost. Selv vaffeljernet var fra Norge. Norskere får du ikke!

Fint hus har de også fått!

Fikk med solnedgang…

Og fullmåne…

Mellom skruing og vaffelspising:-)

I morgen skal vi grytidlig opp – ut på spennende eventyr, så nå er det sengen her!

Share

Dating i påsken

Så var påsken her. Og mens jeg ser bilde på bilde og video på video fra kritthvite, strålende skispor hjemme i Norge, så ser vi strålende sol i karibien. Det ser jo i blant fristende ut med både kvikklunsj, bål og kakao i skiløypa, men så husker jeg den bitende kulden, frostskader i hendene og de endeløse lagene med klær. Nei, jeg foretrekker nok påske her. Med sommerbris, flip flops og en liten kjole.

Før påsken satte inn for fullt hadde Henrik og jeg litt kvalitetstid. Vi spiste lunsj på Fresh fresh i Cabarete.

Lenge siden vi hadde vært der – kanskje ikke like godt som vi husket, men veldig hyggelige lokaler og topp atmosfære (selskapet var slett ikke verst heller 🙂

På kvelden hadde vi en veldig fin middag, som minnet oss om hvorfor vi forelsket oss i denne øya.

Vi hadde middag på SeaHorse Ranch, og kom akkurat frem til restauranten ved solnedgang.

Så fant vi oss et bord helt ytterst i restauranten, så vi satt så nære vannet som overhodet mulig.

Bildene kan egentlig ikke beskrive synet.

Havet var røft, og bølgene slo inn mot klippene. Det var fantastisk underholdning.

Litt engstelig for havet som jeg jo er – med stooor respekt for kreftene i både strøm og bølger, meldte jeg tidlig at dersom jeg ble våt, måtte vi bytte bord. Og det var meget nære en hel del ganger. Bølgene slo inn under restauranten, og vi både hørte og kjente drønningene under oss. På vei ut igjen møtte de en ny bølge, og det ble en liten «vulkan» av brus.

Men klippene har holdt gjennom mye vær før, og de holdt stødig nå også! Med nydelig mat, god vin og uendelig underholdning, ble det en spesiell kveld. Naturen er rett og slett spektakulær!

Share

Snart påske

Sola skinner, himmelen er kongeblå og turistene strømmer inn. Vi ser det snart er påske!

Idag ruslet vi på cabarete beach. Det rigges opp skikkelig på stranden. Påsken(Semana Santa) er årets største happening her til lands. Alle har langfri og det skal utnyttes til fulle. Lørdag blir det kjempe fest på stranden, og folk kommer langveis fra for å delta. Partytelt og scene er på vei opp.

De har til og med rustet opp stranden med eget lifeguard tower!

I forkant av påske blir veier og grøntområder «pusset opp». Så vil man oppleve veier uten hull så store som krater her til lands, så skal man komme uken etter påske. Det er omtrent den eneste uken i året der veiene er sånn tålelig okey. Derfra går det bare nedover, og ikke et pot-hole blir fikset før neste påske. Irriterende, litt sjarmerende og veldig sikkert. Kanskje derfor vi har punktert 4 ganger siste måneden. Vi er snart vip-gjester på dekk-sjappa. Heldigvis er de alltid raske og veldig billige – ca 35 kroner for å reparere punktert dekk.

Det bygges og fikses her i Casa Linda også. Enda et waterfall har dukket opp.

Og igår fikk vi nye naboer. Enda flere nordmenn! Linda med familie overtok sitt nye hus igår, og vi feiret med champagne. Og jeg fikk skrudd litt ikeamøbler. Da blir jeg alltid glad:-)

Fikses og pusses gjør det som vanlig her hjemme også. Nå har jeg satt igang med maling… igjen… Det verste med et stort hus er alt som konstant trenger tilsyn og jobb. Dørene innendørs har sårt trengt litt oppgradering i flere år. Da vi pusset opp i ullevålsveien i høst, pusset og malte jeg dørene i vårt nye hjem. Jeg syntes i grunn det var tidkrevende, slitsomt og ganske kjedelig. Og det var bare 2 dører… Her har vi 7(og det er uten å telle med ytterdører og dører til boder)!!

Og 1 dør tok 1,5 time jobb. Og det var kun første strøket. Da var jeg lei maling, og gikk igang med trening istedet. Men man ser jo nå tydelig hvorfor dørene må males. Sjekk forskjell på den «gule» og umalte døren til høyre, kontra den jeg malte idag – hvit og fresh!

Så da får det bli minimum 1 dør om dagen frem til vi drar:-)

Share

Forberedelser

Så nærmer vi oss DEN tiden på året… Vinteren går fort når man ikke er i Norge. Og nå er det faktisk snart tid for å reise hjem igjen. Litt tidligere enn vanlig i år – det passet best med billetter og andre praktiske faktorer. Så idag har vi faktisk startet forberedelsene for hjemreisen med å besøke dyrlegen. Det er jo som vanlig mye ekstra å tenke på med en katt i bagasjen!

Alltid så vemodig å tenke på å reise hjem på denne tiden. Været har jo nå virkelig blitt helt topp, og øya viser seg fra sin beste side.

Vi tok oss en tur til Caleton for noen dager siden. Vanligvis min yndlingsstrand her, men dessverre har den nå også blitt resten av verdens favorittstrand.

Ikke så rart kanskje!

Det kom busser og båter fulle med turister til denne bortgjemte perlen av en badestrand. Vi hadde glemt at det fortsatt var midt i høysesong med mest turister. Fordelen er imidlertid at det var mye moro å følge med på. Folk er generelt ganske rare. Vi forsøkte høre på en podcast mens vi lå der å stekte i solen, men det ble umulig. Nysgjerrigheten og trangen etter «people-watching» ble for stor.

I tillegg var det jo så varmt! Og utrolig deilig i havet. Vi lå på stranden i knappe 2 timer, og rakk på den tiden å bade 6-7 ganger. Sol, strand og hav er helt herlig!!

Ellers er det jo hverdagen som kommer og går her. På søndag sjokkerte jeg de fleste i huset – kanskje aller mest meg selv. Klokken 8 (minner igjen på at det var søndag) møtte jeg Henrik på badet der han gjorde seg klar for golf. Jeg var allerede klar i løpeklær. Jeg løp en halvtimes runde, deretter trente jeg styrketrening 40 minutters tid, spiste så frokost før jeg malte alle sprekker(som jeg tidligere har sparklet) innendørs i huset. Fortsatte med vasking av klær og litt smårydding. Før klokken 12 hadde jeg nærmest gjort mer enn jeg ville fått gjort på 1 uke. Stort klapp på skulderen! Forsikret Henrik om at dette nok ikke ville bli en vane fremover, så han ikke skulle bekymre seg for at jeg var gått helt av hengslene. Resten av dagen tok vi det derfor med ro. Dominic og jeg trengte en ørliten lur:-)

Share

Mine mange små prosjekter

Når sola skinner, helsen er på topp og det nærmer seg hjemreise, da kommer tiltakslysten inn for fullt hos meg. Har holdt på med en hel del mini prosjekter de siste ukene, og de nyeste gledene mine er betong og metall.

Jeg begynte i det små. Gjenbruksinspirasjon er gull, og jeg har jo en del hobbyting her. Så brukte litt gamle hermetikkbokser til å lage lyslykter.

Henrik sto for hullboringen.

Og jeg sto for pynten.

De ble ganske søte:-)

Så fikk jeg altså øynene opp for betong. Her har jeg lite trening, så tenkte starte med en liten telysbolle.

Den er fortsatt til herding, men vi får se om den blir klar før hjemreise.

Neste prosjekt er blomsterpotte av et håndkle. Fant en liten video på youtube. Så veldig enkelt og fint ut. Stappet hele håndkleet oppi betongblandingen. Hev den over en liten bøtte, og venter på at den skal tørke. Så må den males litt når den er klar. Spennende!

Ellers var jeg også ganske trøtt på å se bena på barstolen vår med rust. Så idag har jeg pusset, vasket og spraymalt de.

Så får vi se hvor lenge det holder!

Også nyter vi finværet mellom slagene.

Fikk en gnagende tanke for et par uker siden. Omtrent sånn som noen eldre folk får når det kommer til å ha penger i banken. De stoler ikke på banken, og velger å putte pengene i madrassen. Den tanken fikk jeg plutselig for denne bloggen min. Jeg har jo allerede en backup av den. Men plutselig kjente jeg det kvernet ofte og ubehagelig i bakhodet. Tenk hvis noe skjer. Tenk hvis alle mine 6 år med opplevelser blir borte. Jeg har jo hukommelse som en gullfisk, så mye ville da blitt borte for godt.

Det orket jeg ikke tanken på. Så startet det møysommelige arbeidet med å ta enda en backup av bloggen, til enda en sky. Manuelt! Så nå har jeg faktisk også lest igjennom det meste. Hatt mang en god latter, og mimret herlig. Så mange små ting, spesielt fra de tidligste årene, jeg hadde glemt. Dessuten er det rart å se at man har blitt eldre. Både fra bildene, men også i tankesett.

Ellers går det så smått mot hjemreise. Vi har nå solgt bilen vår, og har for resten av perioden leid «vår» gamle bil. Den lille skraphaugen var det moro å se igjen. Mange gode minner fra denne! Fortsatt en skraphaug, men skal forhåpentligvis holde frem til vi drar:-)

Share

Playa Sosua

Været har virkelig vært bra i det siste, selvom det er litt overskyet idag. Så vi har fartet en del rundt, og også vært innom sosua beach for å se på endringene etter stormen.

Man kan se at starten av stranden har fått litt mer sand. Men ikke åpenbare forskjeller. Når man nærmer seg scandinavian bar blir synet veldig endret. Her har all sand forsvunnet. Selve strandpromenaden ovenfor stranden er bygget opp med mur, og her hadde det flere steder falt ut etter bølgene. Dette fikk de imidlertid bygget opp igjen på få dager, så i «strandgaten» der alle barer og restauranter ligger er det nå bortimot som før stormen.

Nede på selve stranden er det derimot fortsatt et trist syn.

Ca 1,5 meter med sand er borte, og igjen er stein/komprimert sand. Som et slags svaberg.

Trappen ned fra scandinavian bar måtte forlenges for å ha trappetrinn helt ned til den nye «stranden».

En del ser imidlertid ut til å like at den nye stranden mangler sand. Da blir det mindre sand i hår og på hud. Så det er fortsatt folk som bruker stranden også her.

Ellers er jo det meste av sosua beach som tidligere. Så får vi se hva som skjer ved neste storm-plutselig flyttes all sand tilbake.

Jeg kom også over et innlegg på facebook som fint illustrerer den nye stranden i sosua. Her ser man tydelig utviklingen over tid.

Ellers nyter vi finværet! Selvom vi ikke ligger så mye på verken strand eller svaberg, så er vi mye på stranden.

Vi finner stadig nye strandrestauranter som tilbyr masse godt!

Her er Vitamin D cafe på kitebeach.

Og bananene i hagen har nå såvidt startet å vokse.

Så vi er ganske fornøyde!

Foto tatt av Lisbeth

Share
Translate »