Belizimo

Så var det tid for å dra hjemover mot det kalde nord. Men heldigvis et par dagers stopp i Florida først.

Nesten litt trist å dra fra huset vårt nå som det er så fint. Men forhåpentligvis holder det seg ganske fint den lille perioden vi er hjemme.

Igår fikset vi det siste. Vasket bilen, kjøpte litt ekstra maling(vet aldri når de går tom for den og aldri tar den inn igjen), sprayet eddik rundt hele huset, la ut maurgift og ryddet bort og inn alt.

Idag sto jeg opp før både kråka og sola. Vi leide bil for å kjøre ned til flyplassen i hovedstaden, og ville være ute i god tid. Turen tar mellom 3,5 og 6 timer ned. Man vet liksom aldri hva man møter på veien.

Men alt gikk som smurt idag. Vi hadde tømt kjøleskapet og hadde en hel bærebose med oss i bilen- sjokolade, potetgull, ingefærøl og brus. DR har til og med oppdaget frapuccinoes til min store fornøyelse. Vi stoppet for en skikkelig god en på veien. Det er jo tross alt nesten jul!

Julen er også høytid for politimennene i landet, de benytter ofte desember til å spe på årslønnen sin – med ønske om flere julebonuser. Vi ble kun stoppet av politiet 1 gang idag. De er alltid smilende og høflige. Håndhilser vanligvis og opptrer aldri truende. Men det er til stor underholdning for oss. «Hvor skal dere?» spør han (på spansk). Vi skal til santo domingo svarer vi på engelsk. «Kan jeg se førerkort?». «Har dere leid bilen?» «Kanskje kan jeg få noe til frokost?» Hvorpå han gnisser fingrene og kommer med sitt eneste engelske ord «Money» – med verdens største smil om munnen. Henrik trekker på skuldrene, og jeg jobber på rynken mellom øyebrynene og forsøker å se ut som et spørsmålstegn. «I don’t understand» sier Henrik. Politimannen forsøker igjen, men kan fortsatt bare et engelsk ord. Vi så tydeligvis spørrende nok ut, han vinket oss videre. Ingen julebonus på han? Korrupsjon og bestikkelser hører til det dagligdagse her, men når de er såpass gjennomskuelige og harmløse plager det meg ikke så mye. Men det er en påminnelse på hvor heldige vi er som slipper det hjemme i Norge.

Så nærmer vi oss hjemreise. Allerede i morgen flyr vi til Florida. Det blir rart å komme hjem til kuldegrader og snø…

Her har vi kost oss med varme de siste dagene. Vi hadde imidlertid en ettermiddag og natt med rimelig heavy regn. Var på golfbanen morgenen etter, der hadde alle bunkerne blitt til svømmebasseng, og en 5 ekstra vannhinder hadde dukket opp på banen. Jeg var med for gåturen. Kunne ikke la Henrik få så mange flere skritt enn meg?

Men vi fikk med en hund på tur også, hun var ikke så opptatt av antall skritt.

Varm, men fin dag på golfbanen:-)

Igår var vi på stranden. Første møte med sosua beach på mange måneder. 

Så rimelig likt ut, og banana mama smakte som jeg husket?

Igår kveld var vi på Christmas party på Casa Linda. Masse folk, og en artist som brukes mye her nede. Vi unge dro ganske tidlig hjem, men så ut som de eldre storkoste seg. 

Også har det blitt så fint med vannfallet ved inngangen.

Og huset vårt har blitt så fint med nymalt kant!

Idag blir det pakking og fiksing. Spraying med eddik, legge ut maurgift, og tømme skuffer og skap for mat. Forhåpentligvis blir det ikke så ille her på den korte tiden vi skal hjem?

Vel hjemme igjen måtte vi fortsette malingen. Nesten ferdig betyr dessverre ikke helt ferdig, og siste finish tar alltid mye lengre tid enn man tror (og håper). Dessuten er det også betydelig kjedeligere enn starten. 

2. strøk på huset er nå fullført, taket under overhenget er ferdig. Idag gjensto kun den lille murkanten rundt huset. Det skulle jo ikke ta særlig energi og tid… men idag gikk det trått. Det er meldt regn i morgen kveld, så vi var bestemte på å få alt klart idag. Men så var det så varmt, og Henrik «måtte» spille litt golf, og jeg fant hundre unnskyldninger for meg selv om hvorfor det kunne vente noen timer til. Jeg måtte jo koste og vaske først. Og da måtte det jo tørke en stund, ikke sant? I realiteten var det tørt på ca 3 sekunder pga varmen. Men så var jeg sikker på at jeg så insektsspray-mannen (fumigation av alle uteområder) utenfor nabohuset, og da var det jo bedre å vente til han også hadde vært her. Endte såklart med at han ikke kom hit idag. Så dagen for min del gikk med til litt bading og kafetur. På ettermiddagen først, da Henke var tilbake, fikk vi satt igang. 

Men det tok jo såklart mye lenger tid enn forventet. Vi rakk vel ikke halvveis engang før solen var på hell og vi måtte avslutte for å ikke male inn en hel myggkoloni i muren.

Men ellers går det rimelig bra, og vi kan vel ikke si at vi gleder oss ihjel til å møte kulden hjemme. Igår falt temperaturen til 22 grader på senkvelden og jeg ble så kald på føttene at naboen tilbød meg tøfler:-)

Stadig noen nye dyr som flytter ut, og nye flytter inn. Fant et tusenbein som jeg hadde litt moro med (før den tok selvmord i bassenget vårt).

Og tror dere ikke jeg fant enda et nytt dødt kryp i bassenget idag? Ser ut som en flaggermus, men tør ikke gå altfor nærme…

Vi gikk tidlig til sengs etter stranddagen vår, og vi begge lå i dyp søvn klokken 24 da vi våknet av et voldsomt brak. Utenfor var det sterk vind, og vi kunne skimte bølgene slå under oss. Jeg kastet Henrik ut av sengen, og ned trappen for å se hva som hadde skjedd. Vinden hadde tydelig slitt av vinduet og glasset var gått i tusen knas.

Det var lite vi fikk gjort med det midt på natten, så vi sovnet til slutt igjen. Verten vår kom på morgenen, og fortalte at det hadde vært voldsom vind den natten. Det må det jo ha vært, når den tar med et helt vindu…

Vi satt oss i bilen, klare for en lang dag. Fikk kjøpt oss litt vann og en brus som atter igjen var langt over utløp og helt udrikkelig. Mat hoppet vi glatt over. 

Så var vi på tur mot nordvest. Små veier, mye fin natur, irriterende små landsbyer og en del mer fattigdom enn vi er vant til å se. Men vakkert- naturen der nede er noe annet enn oppe hos oss på nordkysten.

Målet med turen var en spesiell innsjø – Lago Enriquillo. Den ligger på grensen til Haiti, er 40 meter under havet, og er nesten 380 kvadratkilometer stor. 

Dyrelivet i innsjøen er visstnok helt spesielt. Stor populasjon av krokodiller, flamingoer og iguaner. Og masse fugler. Vi hadde ikke riktig tid til å sette oss i en båt og lete etter krokodiller, så vi nøyet oss med iguaner for denne gang. 

Det er kule dyr altså!

Hele området virket en smule forhekset og spøkelsesaktig, og jeg kjente meg ørlite glad for at vi ikke hadde tid til båttur.

Men spektakulær på sin egen måte.

Jeg likte allikevel iguanene best?

Tilbake i bilen var det på tide å vende nesen nordover og hjemover. 

Det ble litt av en dag. Man kan ikke kjøre nesten 1300 kilometer i dette landet uten å skrive om trafikken… folk er helt gale bak rattet! Henrik forholdt seg stort sett rolig og behersket, men med et og annet banneord her og der. Vi kåret landets verste landsby- Neyba. Da kom skjellsordene litt oftere fra venstrekanten. Rødt lys betyr lite her. Vi stopper og står pent og venter grønt. Men ingen andre stopper. De kjører bare rett ut. De er konstant i feil fil, og ikke sjelden møter du biler som kommer i full fart mot deg i din fil. Henrik kjører (etter flere års trening) ganske aggressivt her. Ikke for fort eller grisete, men han står på «krava», og på hornet. Det går ikke an å kjøre forsiktig her, da kommer man aldri frem. 

Da vi nærmet oss hovedstaden, og kom til byen Bani, fant vi endelig mat. Da var klokken igjen ca 4, og vi hadde fortsatt ikke spist frokost. Men så fant vi til gjengjeld Dominos pizza. I tillegg var det akkurat denne dagen 50%rabatt. Det var nok meningen at vi skulle spise her. Smakte fantastisk gjorde det! Milkshake og brus som ikke hadde gått ut på dato hadde de også?

Så da var vi mette og glade. Men fortsatt med 4 timer i bil som ventet… og da vi hadde passert Santiago gikk solen ned. Det er et mareritt å kjøre i mørket her, og strekningen vi hadde igjen var muligens den verste. Veien der har virkelig fått gjennomgå av orkaner og flom, og vi angret litt på at vi ikke hadde kjørt over fjellet igjen. Sjåførene blir også verre etter mørkets frembrudd, og i blant tenkte jeg det måtte være et mirakel at vi begge, og inkludert vår lille bille av en bil, kom oss helskinnet hjem- uten en skramme. 

Men det gjorde vi, og glade var vi! De har kanskje bedre natur der nede i sør, og definitivt bedre trykk i dusjen, men her i nord har vi betydelig bedre mat og andre fasiliteter. Borte bra, men «hjemme» best!?