Les del 1 og del 2.
Natten på fjellet i basen var ganske horribel. Kroppen verket, det var kaldt, de andre gjestene festet og sang, og da de til slutt gikk til sengs snorket de som et ustemt orkester. De holdt bålene i gang en stund, uten at jeg egentlig helt fikk varmen. Jørgen fortalte dagen etter at han hadde ligget våken og bekymret seg for røykforgiftning, det var veldig røykfylt der inne.
Men noe må jeg ha sovet, for plutselig kl 03:45 ringte vekkerklokken vår. Uten lys var det bare å dra på seg enda mer klær, slå trøttheten ut av trynet og komme seg ut. Guiden vår var umåtelig oppgitt over at vi ikke hadde med oss lommelykter. Jeg mener nå i grunn at det burde vært hans oppgave å gi oss beskjed før vi dro, men vi hadde i allefall mobiltelefoner. Det var helt svart da vi startet å gå kl 04:00.
Det var helt stjerneklart, og stjernehimmelen var helt ubeskrivelig vakker. Jeg tror jeg aldri har sett så mange stjerner. Jeg bestemte meg for å legge morgengrettenheten min på hylla for denne gang, og var blid som en lerke da vi startet oppstigningen. Til noe irritasjon for turkompisen min som ikke hadde helt samme tanken.
Puerto Ricerne hadde vært oppe på toppen dagen før, og mente det var en mye lettere tur enn opp til basen. Men det var fortsatt 650 høydemeter på 5 kilometer. Og med manglende søvn, melkesyre i lårene fra skritt 10, og antagelig litt røyk i lungene som gjorde oss mer kortpustede og tørre i munnen enn vanlig, syntes iallefall jeg det var mer enn hardt nok. Det var frost i bakken, og jeg vil gjette på et par plussgrader på det meste. Det var derfor ikke lange pausen man kunne ta, før det ble iskaldt. Da det såvidt begynte å lysne, og vi nærmet oss toppen, ble derimot motløsheten byttet ut med lykkefølelse.
Det var så vakkert at det er vanskelig å beskrive med ord, og bildene kan ikke riktig rettferdiggjøre virkeligheten. Men det var en ganske god følelse å stå der på toppen, og vente på soloppgangen. 3087 meter over havet – det er ganske høyt det!
Det blåste rimelig friskt oppe på toppen, men vi ble der til solen hadde kommet greit opp på himmelen, og jeg hadde neglsprett på begge hender. Litt bilder fra toppen her:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Så startet den lange turen ned igjen. Heldigvis tegnet det seg til å bli nok en solskinnsdag, og det var ikke lenge etter solen var oppe vi kunne starte å kle av oss de mange lagene med klær.
Vi var tilbake ved campen litt etter kl 9, og guiden vår serverte oss frokost rundt bålet. 5 timers fottur før kl 9 må vel sies å være i overkant, og mange blir jo da værende på basen resten av dagen/natten, og starter ikke nedstigningen til La Ciénaga før dagen derpå. Men det ville ikke vi. Så etter vi hadde pakket sammen tingene våre og pakket mulvarpene og guide på nytt, startet vi den lange nedstigningen rundt kl 10.
De første 4 kilometerne var ganske tunge med såpass mye distanse i bena fra før, og vi tok oss god tid. Vi hadde lært fra dagen i forveien, og sendte guiden vår i forkant. Vi møtte kun han ved hvert avtalte stoppested, for å få mer vann og mat. Jeg hadde mer enn nok med å tenke «et ben foran det andre», så det var nyttesløst å skulle forsøke å holde en samtale på spansk. Vi var helt vanvittig heldig med været, så vi forsøkte å nyte den fine naturen så mye som mulig. Til tross for vonde føtter og såre benmuskler. Litt bilder fra nedstigningen:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Da vi kom inn i partiene som var mest nedover var bena stive som stokker, og det blir da ironisk nok egentlig vanskeligere å gå ned enn opp. Men da vi så de bratte, endeløse nedoverbakkene som vi da altså hadde gått opp dagen før, ble jeg mektig imponert. Vi møtte et par på vei opp, de så helt utslitte ut, som selvsagt ga oss en liten energi boost 🙂
De 4 siste kilometerene på flaten var faktisk verst. Da gjorde det vondt overalt, og vi visste jo at det ikke var langt igjen. Eneste grunnen til at Jørgen og jeg gikk og snakket sammen, var for å forsøke å tenke på noe annet enn alle vondter. Guiden vår skulle da ta følge med oss, og dårlig menneskekjenner som han må være(og som selv ikke hadde gått 1 meter på turen – han red mulvarpen hele veien), forsøkte han da å starte litt small talk på spansk. Han ba blant annet om litt tips til sin syke far. Det falt ikke helt i god jord, og da samtalen falt i fisk, startet han istedet med plystring og falsk synging. Nå er dette egentlig ganske morsomt, men da holdt jeg på å koke over hadde jeg ikke vært såpass sliten.
13 timer etter vi startet, kl 17:00 var vi tilbake i bilen. Himmel og hav det var deilig å ta av seg skoene, og sette seg i bilsetet. Og vi startet kjøringen opp til nordkysten. Henrik ringte meg da mobildekningen hadde kommet tilbake, og tilbød seg å lage klart middag til vi kom hjem. Det ble derfor litt potetgull som styrkemiddel i bilen, og strake veien hjem. Kl 21 lørdag kveld var vi hjemme! Henrik hadde varmet opp jaccuzzien, og var i gang med middagen. 2 slitne kropper hoppet i boblebadet med hver vår kalde øl, og smilte fra øre til øre.
21 timers gange på 2 dager, 47 kilometer, 10 flotte vannblemmer på føttene mine(og sikkert rundt det dobbelte hvis jeg tar med Jørgen sine), flere tusen høydemeter, og en berg-og-dalbane av følelser fra himmel til helvete. Det var en beintøff tur, men vakrere eventyr her i karibien skal man lete etter. Det var helt klart verdt slitet!
