Blogg - Belizimo

Vandringen igang – Pico Duarte del 2

Klokken 05:00 ringte vekkerklokken min fredag morgen, da hadde jeg allerede vært våken nærmere 1 time. Jeg var nok ganske spent på denne turen. 05:30 banket Jørgen på hotellromdøren min, og vi måtte sette oss i bilen for å kjøre inn til startbasen – humpete og hullete veier midt i svarte natten. Da vi kom frem hadde det lysnet, og guiden møtte oss med en omvisning i huset hans, før vi pakket muldyrene og var klare for å gå. Det norske flagget var selvsagt med i oppakningen 🙂

Vi skulle gå 18,3 kilometer første dagen, og stige rundt 1700 høydemeter. De første 4 kilometerene var dog ganske behagelige. Vi var friske og fine i bena, solen skinte, og naturen var vakker. Det var ganske flatt de første 4 km, og det var for det meste jungel og bambusskog.

De neste 4 kilometerene var noe mer krevende, og vi var igang med stigningen. Da vi hadde gått 8 km hadde det ene skiltet hvisket ut et 3-tall, som lurte oss til å tro at vi hadde gått 12 km istedet for 8, og vi var ganske kjepphøye der en stund. 6,3 km igjen ville jo vært en drøm, og vi snakket om at vi fikk passe på å gå litt sakte, slik at vi unngikk å komme frem for tidlig. De ordene skulle vi ende opp med å angre.

Det ble stadig brattere, men vi hadde et rimelig greit tempo, og det var super fin utsikt og veldig frodig.

Jeg hadde lest på forhånd at man skulle passe litt på disse muldyrene(som vi veldig tidlig omdøpte til mulvarper), de går stort sett rett frem «samma hva de støter på», og man skal derfor helst holde seg unna stup og bratte bakker når man går foran disse. Jeg lagde selvsagt ganske mye styr rundt dette, og løp som regel bak et tre (eller foran Jørgen) så snart mulvarpen nærmet seg. Helt uunngåelig var jeg selvsagt uoppmerksom én gang, og mulvarpen/pakk-eselet som hadde bagasjen vår, gikk meg ned med sideposen sin. Leggen min gikk i bakken, og hvis jeg kjente litt ekstra etter gjorde det litt vondt – det kom til og med litt blod. Som et barn tittet jeg på Jørgen, for å sjekke om det liksom var greit å synes litt synd på seg selv. Han ristet på hodet, og jeg måtte litt skuffet og fornærmet riste av meg selvmedlidelsen. Men jeg hadde iallefall bevist at mulvarpene var farlige greier, og at det ikke var uten grunn jeg løp og gjemte meg.

Foruten mulvarp-opplevelsen gikk turen veldig fint og smertefritt ganske lenge. Vi skravlet og lo, pustet og peste, tok masse bilder, stoppet for flere måltider, og virkelig nøt utsikt, ren luft og flott natur. Jeg tok så mange bilder at jeg her legger et lite slideshow:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Da vi var rundt 14 km, og vi egentlig trodde vi var på 18 km(pga det teite skiltet i starten med uthvisket 3-tall) og vi så skilt med at vi var på 2650 høydemeter, kun 550 meter fra toppen, var vi helt sikre på at basen skulle være rett rundt hjørnet. Men nei… Da var det 4 km igjen, vi skulle over 2 fjell på denne strekningen, og totalt falle 200 høydemeter(som vi jo visste vi måtte gå opp igjen dagen etter). Da falt humøret et par hakk. Min (beviselig rasjonelle) frykt for mulvarpene, gjorde at jeg stort sett gikk først, deretter gikk Jørgen, så kom pakk-eselet, og sist ambulanse-mulvarpen med guiden vår oppå. Mulvarpen bak Jørgen gikk stadig og stanget han i rumpa, og jeg var veldig lei av at guiden vår maste i vei på spansk om at vi burde bytte på å ri på ambulanse-mulvarpen. Vi er jo nordmenn – vi skulle GÅ opp til toppen, ikke ri. Så med begges begynnende irritasjon, sendte vi guiden og mulvarpene avgårde til basecampen.

Med det momentet borte, ble stemningen straks bedre, men det er ikke til å legge skjul på at det var to slitne folk som tasset de siste 2 km. Men det var strålende vær og fantastisk utsikt, og etter et par stopp midt på stien i ren utmattelse – der vi begge la oss rett ned på rullestein-stien, mulvarpdritt og kvae, stabbet vi oss avgårde den siste strekningen til basecampen.

Og så fort vi var fremme på campen(på tiden 7 timer og 45 minutter fra start), var vi utrolig fornøyde igjen. 2450 meter opp (omtrent samme høyde som Galdhøpiggen) skulle vi tilbringe natten. Da vi kom inn i hytta møtte vi en 12-15 puerto rico/amerikaner-menn, som ryddet soveplass til oss og serverte oss rom og beef-jerkey. Hvilken fantastisk følelse å sette seg ned og ta av seg skoene!!!

Ettermiddagen ble tilbragt rundt bålet, med røverhistorier fra alle de fjellvante puerto-ricerne. Dette var en slags årlig tradisjon for de, og flere av de hadde også klatret Kilimanjaro, K2 og til og med vært i Norge. Guiden vår lagde og serverte oss mat; den dominikanske spesialiteten Kylling, ris og bønner. Det smakte betydelig bedre enn det pleier! Litt bilder fra campen her:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Puerto Rico gutta syntes nok vi var noe uforberedt på både fjell og kulde. Heldigvis dukket det opp 6 amerikanere til ca 3 timer etter oss, som hadde startet bare 15 minutter bak oss, så vi ble sånn passe godkjent på bakgrunn av alright tid, men desto viktigere fordi vi er nordmenn. Vi kan fjell og kulde 🙂

Men kaldt ble det! Vi varmet oss på bålet frem til vi skulle legge oss.

Rundt klokken 20 gikk vi til sengs. Eller…vi la oss ned i halvtjukke soveposer, rett på et tre-gulv(som kjentes ut som betong, med våre slitne kropper), med alle klærne vi hadde med på oss. Vi så utover disse andre guttas sovemadrasser og ullundertøy, og var ørlite misunnelige. Men vi hadde i det minste luer, og Jørgen hadde stjålet 2 putetrekk fra hotellet i Jarabacoa, som vi knøt rundt halsen. Og med det var den første dagen over.

Siste del kommer snart 🙂

camillamaartmann14. mars 2016 Dominican Republic, Pico Duarte 1 Comment

Dagen før dagen – Pico Duarte del 1

Torsdag morgen dro Jørgen og jeg ut på eventyr. Vi ankom Jarabacoa uten vanskeligheter og hadde en fin lunsj i ganske idylliske omgivelser.

Deretter skulle vi finne inngangen til denne nasjonalparken i byen La Ciénaga, der vandringen dagen etter skulle starte fra, og der vi antok vi kunne finne nødvendig guide og muldyr. Problemet var bare at denne byen ikke var på kartet. Så vi tok et par sjanser og endte opp langt oppe i jungelen hos en «budeie» med kaffeplantasje i fjellheimen(veien var så dårlig at vi måtte sette fra oss bilen, og gå de siste 500 meterene) som kunne fortelle oss at byen var omtrent 1 time i en annen retning. Totalt 2 timer bomtur, men ikke så galt at det ikke var godt for noe; jeg ba om kaffe til Jørgen og toalett til meg selv, på min ganske vaklende spansk, som hun heldigvis kunne hjelpe til med. Så var vi snart på tur igjen.

Etter å ha spurt ca 10 forskjellige mennesker om veien, fant vi omsider frem til byen, det begynte å nærme seg kveld, og vi var litt stresset over at tiden begynte å renne ut. Der møtte vi en Dominikaner som kun snakket spansk, og vi fikk frem at vi ønsket guide og muldyr til Pico Duarte. «Ja, det er jo kjempe flaks. Broren min er jo guide, og han kan engelsk». Kjempe bra, tenkte vi, helt til vi møtte broren som kunne enda mindre engelsk enn han første. Men, men… Etter mye kaffedrikking, tegninger som substitutt til manglende spanske ord, og veldig mye merkelig flytting av stoler, var vi i mål. Vi hadde ordnet oss guide, soveposer, samt 2 muldyr. Det ene muldyret skulle bære tingene våre, og det andre var et «ambulanse-muldyr», i fall en ulykke skulle skje. Vi skulle starte vandringen klokken 7 dagen etter, og etter handling av all mat vi skulle spise de neste dagene, og en kjapp middag, fant vi oss et hotell i Jarabacoa for natten. Veldig spent på den forestående turen var det rimelig vanskelig å sovne.

Mer kommer snart 🙂

camillamaartmann14. mars 2016 Jarabacoa 3 Comments

I blant skulle man vært litt mindre i kjeften

I over et år har jeg snakket om mitt ønske om å gå opp på Pico Duarte – karibiens høyeste fjell på 3098 meter – Pico Duarte. Jeg ville imidlertid ikke gå alene, og Henrik var ikke i nærheten av villig til å bli med meg. Dessuten ønsket jeg meg aller helst norske turkamerater, i og med jeg hadde heller dårlig erfaring med å ta med meg svensker på fjelltur.

Jeg hadde vel heller ikke satt meg så fryktelig inn i hva det egentlig innebar. Men så dukket Jørgen opp her på mandag. Vi ble kjent med han i november, da han var her og kjøpte en tomt for å bygge seg hus i Casa Linda, og vi er godt kjent med fetteren hans Eivind som også er norsk og har kjøpt hus her. Nå er Jørgen tilbake for ferie, og på en eller annen måte kom denne turen til Pico Duarte opp.

Han var jo ikke vond å be, og ettersom jeg nå har mast om dette fjellet i et år, så kan jeg jo ikke akkurat trekke meg nå. I går gjorde jeg research, og det var vel ikke utelukkende positive nyheter. En hel del kommentarer om turen, både på blogger og tripadvisor. Det jeg i grunn har fått ut av det er at det er en rimelig tøff tur(flere sammenligner det med Kilimanjaro), og det er såvisst ingen dagstur. I tillegg er det ganske kaldt, og tidvis mye regn og gjørme. Men vi nordmenn kan kulde, vind og fjell, kan vi ikke det?

Igår dro Henrik og jeg på BBQ hos Jørgen – vi måtte planlegge litt. Henrik satt ved siden av og gned seg i hendene, med verdens største glis – ren skadefryd!

Planen er altså at vi kjører ned til nasjonalparken i morgen. Det er omtrent 3,5 timer herfra. Så får vi forhåpentligvis booket oss en «sherpa»/guide, samt et par muldyr. Det er ikke mulig å gå inn i parken og opp på fjellet uten lokal guide. Man kan kjøpe turen gjennom reiseselskaper, som ordner alt av guide, overnatting, mat etc for deg, men jeg synes det var for dyrt – og lite spennende. Så vi håper vi kan ordne dette på egen hånd, og at vi kan få booket guide og muldyr på relativt kort varsel. Deretter regner vi med å sove i Jarabacoa 1 natt(det er nærmeste by til nasjonalparken, og jeg har vært der flere ganger), før vi må starte vandringen rundt soloppgang på fredag. Vi satser på å nå den øverste «basen» i løpet av fredagen, og sove der. Basen er en primitiv trehytte full av rotter (såvidt jeg har lest), ca 5 km fra toppen. Høres veldig trivelig ut 🙂 Vi regner med å gå rundt 4-4:30 om morgenen på lørdag, og se soloppgangen fra toppen. Det er beste mulighet for god sikt. Det anbefales å gjøre turen på tre dager, men vi vil gjøre den på 2. Jeg foretrekker minst mulig netter oppe på et fjell med minusgrader, og manglende baderomsfasiliteter. Så vi ser for oss å gå hele veien ned igjen på lørdag, men det kommer selvsagt litt an på vær og føreforhold. Jeg har lest en del kommentarer om folk som går med gjørme opp til knærne, og da skal det godt gjøres å klare alle disse kilometerne på så kort tid.

Jeg håpet jeg kunne låne litt varme klær av Fanny, som jo tross alt var i London nå i januar, men hun hadde kun penkåper å by på. Det var lite utvalg for toppturer i hennes klesskap.

Så i dag måtte vi ut på shopping. Jeg fikk meg en lue og en horribelt stygg og alt for stor overtrekksjakke fra avdelingen for menn.

Vi mangler fortsatt sovepose, vanter og all mat(vi har forøvrig ingen fjellsko heller, men det jeg mener joggeskoene mine er «et hakk opp» fra min forrige fjelltur i flip-flops). Jeg er rimelig trygg på at jeg kommer til å savne Dæhlie-vottene mine som ligger hjemme i Norge. Vi må også selv stå for alt av mat og drikke, både til oss selv og guiden. Så det må vi fikse i morgen. Vi håper vi kan leie sovepose, alternativt kjøpe soveposer i nærheten av parken.

Jeg har fortsatt et håp om at noen av oss skal ende opp syke, eller at vi ikke får tak i en guide. Men det er vel mer trolig at jeg må bite mine store ord, og gjennomføre denne turen. Turkameraten min er mr. positiv, så forutsatt at vi har med oss nok snickers/twix så vi klarer å holde blodsukkeret sånn rimelig i sjakk, så får vi nok en ganske morsom tur.

Jeg ber, til det som kan bes til, om at vi får klart vær når vi er på toppen, så jeg kan få mange fine bilder, og slipper å gjøre turen på nytt!

Wish me luck – I’ll need it for sure!

PS: forsidebildet er fra vakre Hardanger – Norge.

camillamaartmann9. mars 2016 Dominican Republic No Comments

The sun is pretty amazing!

Nå er solcellene og batteriene på plass, og vi har kjørt vår egen strøm siden igår ettermiddag. Det er jo ganske så sweet. Strøm-måleren har ikke rørt seg en millimeter, og det betyr at vi ikke har noen utgifter på vår elektrisitet. Alt fungerer ypperlig!

Jon surfer nesten hver morgen her nede på Encuentro beach, og har fortalt om disse flotte soloppgangene. Igår måtte jeg bli med han for å se med egne øyne. Så vi var ute av døren allerede 06:30, og var på stranden rundt 6:45 – og altså før solen tittet over horisonten.

Hvilke fantastiske farger – det var helt magisk! Jon og de andre surferne kastet seg i vannet, og jeg tok meg en spasertur langs stranden. Så fort surferne var ute i vannet, var stranden folketom, og jeg kunne vandre for meg selv(sammen med 3 hunder som ville være med på tur). Ganske nøyaktig 07:03 tittet solen frem fra vannet.

Jeg gikk langs stranden til solen var godt oppe på himmelen, før jeg satt den siste halvtimen og så på surferne ute på havet. Noen var definitivt bedre enn andre, men det var ganske moro.

Og for en start på dagen! Vi dro fra stranden rundt 9, og følte jeg hadde vært oppe en halv dag. Henrik hadde ikke stått opp engang når vi kom hjem.

Ja, i blant er livet perfekt!

camillamaartmann5. mars 2016 Cabarete, Dominican Republic No Comments

Bonusdag

Skuddårsdag i dag! Deilig når man får en ekstra bonusdag, som man kan bruke til hva man vil 🙂 Jeg har ordnet meg hele formiddagen for meg selv, og har sendt guttene til Santiago for verktøyshopping. Bonusdager skal nytes!

Solcellene er nå på taket, og de er i gang med å gjøre den elektriske delen(derav verktøybehovet).

Lørdag ble en tøff dag for Henrik og Jon. Det krever sin mann å løfte alle disse kiloene rundt. Armmusklene deres fikk jobbet bra 🙂

Min jobb var å ta bilder, rydde/vaske boden og klargjøre for batterier, samt skru litt og servere kanelboller. Jeg løste min jobb rimelig greit, og talte over 200 bilder når dagen var omme. Men gutta gjorde en kjempe jobb, og det var ganske stas når alt var oppe.

Lørdag kveld, etter hard jobbing, dro vi ut for å spise. En kjedeligere middag kan man lete lenge etter. De to guttene så apatisk ut i luften, dro seg i håret, og på et tidspunkt var hodet mer enn lovlig langt nede på bordet hos han ene. Det var ikke mange ord som ble vekslet under den middagen, og jeg har laget meg en notis bak øret om at neste gang de har hatt en såpass fysisk krevende dag, kan jeg heller spise middag foran tv’en. Men, men det finnes større problemer enn en kjedelig middag.

De har insinuert at alt vil være klart før kvelden i dag, så vi faktisk kan kjøre på egen strøm i morgen. Dette er veldig spennende synes jeg 🙂

Nå skal jeg gå tilbake til min bonusdag, og kose meg før gutta kommer tilbake med nye bråkete verktøy.

camillamaartmann29. februar 2016 Casa Linda, Dominican Republic No Comments

Solceller – finally!

Opptil flere gode nyheter, så vet ikke riktig hvilken jeg skal starte med. Men overskriften røper vel den ene – ENDELIG er solcellene våre kommet! 12 deilige paneler, og like mange batterier har kommet den lange veien fra Kina. Og alt er tilsynelatende uskadet og vel bevart.

Nå begynner jobben med å få dette på taket, og se om vi kan få noe strøm 🙂

Gladnyhet nummer 2 er at Dominic har fått godkjent blodprøve, og vi kan vel kalle det at han har fått «oppholdstillatelse» i Norge. Så han blir nå med oss hjem til Norge i sommer, og skal forsøke seg på den norske sommerkulden. Vi kjører stenhardt på båndtrening om dagen, så kanskje han kan slippe å sitte inne i vår leilighet hele sommeren.

Kanskje ikke så fotogen, men han er rimelig søt for det!

Nå skal vi starte jobbingen med solcellene – iom alt veier 100 kg vet jeg ikke helt hvordan jeg skal bidra, men noe kan jeg nok gjøre etterhvert. Spennende!!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

camillamaartmann27. februar 2016 Casa Linda, Dominican Republic 2 Comments

Bakedag

Vi venter fortsatt på solcellene våre. Hvordan det kan ta så lang tid å kjøre en lastebil fra Santo Domingo opp hit er uforståelig for meg, men sånn er det. Det ble sagt at de skulle komme i går, men i allefall senest fredag – hvilket er i dag.

Så mens vi slo ihjel tid under ventingen i går, så ble det bakedag. Jeg startet med å bake horn – 16 deilige horn, fylt med spicy pepperoni og ost. Tidligere har jeg laget med bacon og ost, slik som oppskriften til Ida- fra hele Norge baker; Idas horn, men fordi baconet her ikke er like godt som hjemme(synes jeg), men de har fantastiske pepperoni, så byttet jeg litt.

Etterpå lagde jeg 48 kanelboller. Jeg måtte smi mens jernet var varmt, for det er altfor ofte gjærbaksten her nede har blitt ødelagt av dårlig gjær som ikke hever. Når jeg nå endelig fikk den første deigen til å heve, satt jeg like greit i gang med bakst nr 2.

Det tar rimelig lang tid å lage bakevarer her nede for meg. Gasskomfyren og jeg er ikke venner, og jeg har aldri helt klart å få til verken brød eller bakevarer i ovnen. Det er ingen overvarme, så det blir omtrent det samme som å putte det i grillen. Jeg bruker derfor vår lille miniovn/toaster på strøm til steking. Den tok 4 horn og 6 kanelsnurrer av gangen. Så steketiden er ikke gjort i en håndvending 🙂 Men ferdig ble de, og godt var det!

Jon disket opp med hjemmelagde schnitzels, servert med en fløyelsmyk potetmos. Sistnevnte var en bragd å få til uten verken potetmoser eller kjøkkenmaskin. Det var ingen klumper og konsistens så myk og fin at den nærmest smeltet på tungen. Som man kan se av bilde hadde vi heller ingen «kjøttklubbe» som man banker med. Kun en ny hammer, som ble innviet til kjøtt.

Ellers har gutta kjøpt og skaffet seg mye nye (strømrelaterte) lekesaker. De går rundt og måler strømforbruket på hver minste lille ting i huset, og har gjort det om til kroner. Nå kan man knapt ta oppvasken eller sette på lyset før noen skriker ut hvor mange kroner det koster.

Så jeg krysser både fingre og tær for at solcellesystemet vårt kommer i dag, og vi snart kan bruke strøm med svært god samvittighet 🙂

camillamaartmann26. februar 2016 Casa Linda, Dominican Republic No Comments

Et lite hjertesukk

Det nærmer seg tiden på året da jeg begynner å gå tom for tålmodighet med dominikanere, og i går var det vel nesten så begeret rant over for flere av oss.

For å kunne fortelle historien må jeg gå litt tilbake i tid. Vi har altså bestilt solcellene våre. Etter mye frem og tilbake med både Sverige, Tyskland og Usa, endte vi med å bestille fra Kina. Det skulle ta 6 uker med fraktskip. Vi bestilte i begynnelsen av desember. Fordi vi ikke fylte en hel container, ble pakken vår stående i Kina en stund slik at containeren ble fylt opp. Det var derfor allerede litt forsinket før det kom i vei. Deretter har vi ventet. Vi har forsøkt å ordne alt herfra, slik at vi i allefall ikke skal miste tid når skipet først kommer hit. Kina skulle kun frakte til havnen i Santo Domingo. Vi har derfor kontaktet et fraktselskap her, som skal frakte solcellene fra havnen og opp til oss, og de skulle også betale tollen for oss. Vi har forsøkt å spørre dette fraktselskapet, og en drøss andre folk for den saks skyld, hvordan dette egentlig fungerer – hva er tollsatsen, hvor lang tid tar tollen, hvilke kostnader finnes? Men har fått flyktige og ikke-eksisterende svar. Noen mente tollen var 50% av verdi, hvilket ville vært ganske krise på et stort solcellesystem som jo koster en del.

Vel, ikke mye vi kunne gjøre annet enn å vente og se. Så endelig var skipet i havn, omtrent 1 mnd forsinket(og etter en liten oppoverbakke der vi på et tidspunkt fikk melding om at skipet var «seized» eller «fryst» på norsk). Tollsatsen var som nevnt satt til 0, pga grønn energi, hvilket var en stor lettelse. De skulle dog ha noe for «handling» og «storage» såklart, men det var rimelige summer, og vi løp ned til det fraktselskapet som skal frakte varene opp hit med betaling til tollen. Og da skulle alt være klart trodde vi. Hvilket bringer oss til gårsdagen. Henrik fikk en mail med faktura på 300-og noe dollar til et helt annet selskap som gjaldt denne frakten. Etter en del spørsmål til den ene og den andre, fikk vi vel ikke helt tak i hva denne fakturaen var for, men vi skjønte ganske fort at fraktselskapet som skulle frakte solcellene opp hit, ikke fikk varene våre ut av tollen før denne fakturaen var betalt. Så Jon og Henrik dro til banken for å betale i går morges. Men ingen banker ville la dem betale fakturaen, fordi selskapet kun hadde dollarkonto i Florida. Bankene her vil tydeligvis kun godta innenlands betaling. Våre egne norske banker bruker 2-8 virkedager på utenlandstransaksjon utenfor EU, og iom Jon kun er her i 10 dager til og er den som faktisk kan noe om innstallering, var ikke dette noe særlig godt alternativ. Rundt kl 11 i går formiddag kom vi til at den beste løsningen ville være om vi dro ned til dette selskapets hovedkontor i Santo Domingo(hovedstaden) og betalte regningen direkte der.

Slik hadde det seg at vi kl 11 igår, fikk en impuls roadtrip ned til sørkysten. Det er jo hyggelig med roadtrip forsåvidt, selvom 4 timer hver vei er ganske tidkrevende og dyrt på bensin.

Vel fremme i Santo Domingo, skulle vi også finne dette kontoret. Det tok oss ytterligere 45 minutter, og vi var fremme der rundt 15:45 – litt bekymret for om de plutselig hadde stengt kl 15(som de jo kan gjøre her nede i blant). Det hadde de heldigvis ikke, og Henrik gikk inn for å betale. Men nei – kortbetaling, det godtok de selvsagt ikke, ikke godtok de landets egen valuta pesos heller. Så da hadde vi 1 time på oss til å finne 300-og noe dollar. De fleste sendte oss rundt i ring da vi spurte etter bank, og vi fikk oss en ganske lang gåtur rundt hele zona colonial(gamlebyen). Her er det forøvrig veldig fint, og jeg fikk tatt litt bilder før vi hastet videre.

Endelig fant vi en minibank som kunne gi oss pesos. Deretter var det å finne et vekslingskontor som kunne veksle til dollar, hvilket heldigvis gikk ganske fint. Vi rakk tilbake akkurat før de stengte, og fakturaen var endelig betalt!

Vi feiret med middag på Denny’s. Kanskje ikke mitt toppvalg, men Henrik og Jon ville så gjerne se champions league kampen, som de da selvsagt viste på Denny’s. Dessuten fristet Jon meg med milkshake(som jeg forøvrig aldri drakk fordi det var for stor matporsjon), så jeg var nedstemt.

Tilbake i bilen for nye 4 timer hjem. Puuuhh. Det er utrolig hvor bortskjemte vi er i Norge på kunnskapsnivå, skolegang og utdanningstilbud. Manglende utdannelse synes i alle ledd her, som banksystemet, men ikke minst i trafikken. Vi kjørte ut av Santo Domingo til solnedgang, og hadde nesten 4 timer med kjøring i mørket.

Mopeder overalt; helst uten lys, og gjerne i feil kjøreretning. De forstår ikke bruken av fjernlys og effekten det gir, så man kjører stort sett med et fjernlys i frontruta og et i bakruta, uten å se noe som helst. Folk løper rett ut i motorveien, de mangler helt den konsekvensanalysen vi hjemme i Norge har fått inn gjennom morsmelken. Jeg kan komme med hundrevis av lignende eksempler bare fra i går.

De innførte førerkort her for 5-6 års tiden. Jeg tviler dog sterkt på at majoriteten har førerkort. En liten digresjon; det ryktes at politiet her fikk inn en haug av promillemålere fra USA, og skulle begynne med kontroll av promiller. De fant imidlertid aldri ut hvordan apparatene fungerte, så de skrinla hele prosjektet. Promillekjøring er derfor fortsatt helt vanlig.

Enden på visa; med liv og helse på spill, tok det oss 11,5 timer å betale én faktura(og spise middag på Denny’s). Heldigvis kom vi oss helskinnet både frem og tilbake. Kun takket være Henrik, som fortjener stående applaus for sin årvåkenhet, tålmodighet og kjøreferdigheter.

Jeg må innrømme at jeg i går syntes prisen å betale for å slippe kulde, vinterdepresjoner og 8-16 jobb var vel høy. Men da jeg våknet i morges, uthvilt og uten vekkerklokke, til strålende sol og skyfri himmel, så var det ganske greit allikevel. Gårsdagen får skrives inn i boken for historier som forhåpentligvis blir morsomme med tiden.

camillamaartmann24. februar 2016 Dominican Republic, Santo Domingo No Comments

Noen kommer og andre drar

På søndag kom Jon på besøk igjen, og vi var et helt døgn med fullt hus. Danijela og jeg hadde ligget hele dagen ved bassenget, i håp om at hun skulle få litt sol før de dro. Iom det ikke var sol – det var helt overskyet og tidvis litt regn, droppet vi solkrem(jeg bruker vanligvis solfaktor 50 i ansiktet hver dag her nede). Det var ikke så lurt. Det viste seg at man kan få farge selvom himmelen er grå. Og jeg ble selvsagt solbrent på nesa.

Igår var siste dagen til Danijela og Kjetil, og været var heldigvis litt bedre. De er vel de besøkende vi har hatt som har hatt mest uflaks med været tror jeg. Kjedelig, men lite man kan få gjort. Vi spiste lunsj alle sammen på Millennium hotellet i Cabarete.

Nå er det stille og rolig her, mens vi venter på solcellene som kommer denne uken. Dvs de er her og er ferdig «fortollet», men vi jobber litt med å få de levert hit vi bor. Vi var heldige med fortollingen, og slapp skatt iom det er grønn energi (som seg hør og bør i mine øyne), men de finner jo andre måter å ta igjen det tapte – handling fee, dobbel frakt, service fee etc. Også er det fint når man får faktura uten kontonr. Det hele tar bare veldig mye tid, og det blir shuttletrafikk mellom banken og diverse folk som skal ha penger. Men jeg håper virkelig de kommer i løpet av de nærmeste dagene.

Vi har satt Jon i arbeid mens vi venter, så han har nå fått installert overvåkningskameraet vårt. Så nå kan jeg overvåke både katt og mann via mobilen min.

Og katten skifter tenner om dagen, nå har han dobbelt sett med hoggtenner, og det klør tydeligvis veldig mye. Den ene tannen har falt ut, men resten ventes det på. Vi kjøpte tåteflaske til han, så kanskje han kan bite og suge på den istedet for på våre fingre. Ingen stor suksess foreløpig.

Men til tross for venting, og litt kjedsomhet (jeg hater å vente!), så er det heldigvis fint vær nå som Danijela og Kjetil har reist. Ikke en sky på himmelen, og slik er det meldt resten av uken.

camillamaartmann23. februar 2016 Cabarete, Casa Linda, Dominican Republic No Comments

Sunseekers

Nå er vi på 4 dagen med overskyet, grått og regn. Første dagen spilte vi golf, og det var et ganske perfekt golfvær. Vi spilte scramble; Henrik&meg mot Dani&Kjetil. Henrik og jeg vant (uten særlig mange bidrag fra min side).

På fredag klarte vi å fylle dagen med cafébesøk, biljardrunder og domino. Danijela begynte å bli ganske utålmodig etter sol, og var litt desperat allerede da. Da hun også våknet opp til regn i går, ble det ganske dårlig stemning. Vi trosset værgudene og pakket strandveskene, men det ble ikke bedre. Vi forsøkte da å kjøre til et sted med bedre vær. Lette halve dagen etter sol, men så kun mørke skyer og regn.

I 16-tiden resignerte vi og dro hjem. Været vil seg bare ikke om dagen, og det er dessverre ingenting vi kan gjøre med det. Men vi spiste en bedre middag i Cabarete, og dro så på utestedet Rancho Tipico i Sosua. Danijela og jeg fikk danset litt, og gutta fant seg flere underholdningsmomenter.

Idag er det fortsatt overskyet. Det regner heldigvis ikke, men skyteppet ligger tungt, og det er ingen antydning til sol. Gutta dro på golfbanen, og Danijela og jeg er forlatt alene hjemme – ganske så deilig. Ikveld kommer Jon, så da blir vi fullt hus et døgn, før Dani og Kjetil drar hjem i morgen. Krysser fingrene for at været blir knall i morgen, så de iallefall får nyte siste dag med sol!

camillamaartmann21. februar 2016 Cabarete, Dominican Republic, Sosua No Comments