Da vi kjørte over broen i Istanbul som skiller Asia fra Europa var det med en ganske god følelse. Først og fremst fordi det alltid er stas å være tilbake i mer hjemlige trakter etter en lang reise, men også fordi vi nå har vært lenge nok i Asia. Mye har vært bra, men det er definitivt ikke vårt favoritt kontinent.
Istanbul derimot er en virkelig vakker by. Og jeg har ikke vært her siden jeg møtte min søster her på hennes «jordomseiling» for veldig mange år siden. Jeg likte byen godt den gangen også! Det er liksom akkurat passe annerledes; man merker godt at man er i «utlandet», samtidig er det passe moderne og utviklet nok til at man får alle bekvemmeligheter man er vant med hjemmefra.
Tyrkerne er et fantastisk folk. De snakker rimelig rett fra leveren, alltid med et smil, et glimt i øyet og ingen unødvendig høflighet. Så Henrik fikk en fin kommentar på gaten om at håret hans nok trengte en klipp – hvilket han jo er meget klar over fra før 😀
Bukkingen fra Japan sitter i enda hos meg, men i Tyrkia kan den virkelig legges bort. Så gjenstår det å se hvor hardt den sitter – vi går fortsatt på venstre side når vi møter noen, jeg følte vi konstant kjørte på feil side av veien (høyre) i Oman og Henrik skrudde på vindusviskeren hver gang han skulle blinke. Vaner er vonde å vende 😀
De har jo en del fine moskeer i Istanbul også. Så litt sightseeing fikk det bli. Husket imidlertid ikke at det var så mange moskeer.
Så vi spaserte rundt i gamlebyen.
Mye flotte bygninger, og solen gjorde det akkurat varmt nok til at vi slapp jakke.
Og når man har fått nok av hustle and bustle, folk og fe, kan man ta seg en matbit. Med all lukten i gatene fra tyrkisk kebab blir man fort ganske sulten 😀
Og dessverre ble det kun et kort stopp denne gangen. Vi avsluttet kvelden med nydelig mat, utsikt over broen mot Asia, og moskeen bød på både «underholdning» (høye lyder som jeg antar er bønn) ved solnedgang og et vakkert skue. Vi kommer nok helt sikkert tilbake til både Tyrkia og Istanbul innen ganske nær fremtid 😀
Vi fortsetter i araberland, og neste stopp var Dubai i De forente arabiske emirater. Byen som gjør drømmer til virkelighet. Og hvis man ønsker seg 70 km ekstra med strandlinje, for å ta i mot flere turister og investorer, ja så lager man det. Ingenting er for stort, for bra eller for dyrt. Men når vi først skulle dra til Dubai, fikk vi gjøre det skikkelig tenkte vi og fant en bra deal på hotell ute på «palmen»; Palm Jumeirah.
Et menneskeskapt underverk innen ingeniørkunst og kreativitet.
Og definitivt ganske spektakulært!
Utrolig nok fikk vi en free upgrade til rom med balkong akkurat når vi trengte det mest, så det var fantastisk!
Utsikt fra balkongen og strålende vær!
Men Dubai er vanvittig dyrt lærte vi fort. 350 kroner for 3 kaffe. What? Heldigvis har vi lært oss å leve greit på luft og kjærlighet. Og innkjøp av bananer på matbutikken hjelper jo litt det og. Det er hvordan man gjør Dubai på budsjett 😉 Måtte le litt da servitrisen spurte hvor vi var fra. Norge, svarte vi. «Norway is really nice, but very expensive» svarer damen. Da satte jeg vannet i halsen, og kunne ikke unngå å komme med en replikk tilbake. Eh nei, Norge er såvisst ikke dyrt sammenlignet med verden lenger.
Så med konkurranselyst til å bruke enda mindre penger enn noe annet sted, levde vi livets glade dager ute på palmen.
Hotellet hadde privat strand, og solsengene var faktisk gratis for gjestene på hotellet. Det passet oss utmerket, og vi kunne leve det late liv med sol, sand, hav og gratis flaskevann fra rommet. Masse bading!
Vi hadde sett for oss en tur til Burj Al Arab. Denne ikoniske bygningen som på mange måter representerer Dubai. Men for denne gang fikk vi nøye oss med å se den på avstand.
Dubai har i grunn mye kule bygninger. Jeg tok en løpetur langs strandpromenaden på morgenen. Løp forøvrig altfor sent (kom ikke ut før 07:50) og det ble så varmt at jeg var redd jeg skulle besvime de siste kilometerene.
Men for å kunne beundre Atlantis hotellet på nært hold, ble det 6,5 km hver vei og 1,3 mil totalt. Det er egentlig for langt for meg – spesielt med ørken varme. Men det gikk greit på vei til, så bygningene kunne jeg nyte til fulle!
Det er sikkert mye vi kunne sett og gjort vår første gang i Dubai, men i blant er det deilig å ta fri fra sightseeing. Vi har hatt noen meget deilige dager i Dubai og jeg føler vi fikk sett det viktigste; palmen 😀
Fascinert av dette landet Oman. Et hittil ganske ukjent land for meg, og første gang vi er i araberland. Etter Natalie og Mateo dro hjem, fikk vi utforsket dette vakre landet enda mer.
Veiene er fantastiske her nede, og det aller meste er velholdt, pent og rent. Uansett hvor langt unna allferdsvei vi er finner man alltid noen vakre bygninger. Generelt meget god stil hos disse araberne.
Og landskapet er jo veldig spennende, spesielt fordi det er noe helt nytt og annerledes.
Roadtrip i nye land er en av våre favorittsysler, så vi var i strålende humør der vi cruiset langs kysten sørover i Oman.
Vakre strender og strålende vær!
Vi tok en svipptur innom et synkehull litt inn fra kysten. Godt påkledd som vi var med anstendig dekning, ble det dårlig med bading. Men så ganske fristende ut i varmen.
Heldigvis har vi funnet ut at sandaler er ok her, så vi iallefall kan få luft på tærne.
Da vi nærmet oss der vi skulle svinge bort fra kysten og innover i landet kom uværet. Først som vanlig regn. Deretter som veldig hardt og voldsomt regn. Det hørtes helt vilt ut, som om det hvert øyeblikk skulle gå igjennom bilen. Vi skjønte etterhvert at vinden blåste med seg stein som traff bilen, og derav de voldsomme lydene. Vi kom ut av uværet og tenkte «puuhh». Ikke så interessert i å få vannplaning her. Men det gikk ikke mer enn 5 minutter før neste værfenomen møtte oss. Sandstorm – nære ørkenen som vi nå var. Det var (i ettertid) en ganske festlig opplevelse. Ikke så ofte vi ser sandstormer.
Men frem kom vi. Til et hotell ganske midt i ørkenen.
Og dagen etter møtte vi igjen klar blå himmel og strålende sol. Det eneste som var igjen av stormen dagen før var litt sand i inngangspartiet.
Vi dro ut på eventyr, og skjønte fort at ørkenveier er for alle.
Dromedar kø var ganske artig.
Men høydepunktet var nok sanddynene.
Fantastisk å se ørken på ekte. Sand så langt øyet kunne se.
Og jeg trodde nesten ikke mine egne øyne når 3 dromedarer kom vandrende alene midt inni sanddyne land.
Snakk om en autentisk dyreopplevelse. Langt unna dyreparker 😀 det var skikkelig kult!
Men Oryx måtte vi nøye oss med å se bak gjerder. Omans nasjonaldyr. Det finnes vel knapt noen ville igjen i araber ørkenen.
Pene er de!
Og fra evig sand til mye vann. I fjellene er en kjent elv vi ville titte på. Det vi ikke hadde regnet med var at veien bokstavelig talt gikk i elven.
Litt engstelig for å flyte avgårde noen steder, men det gikk bra og bilen holdt stand.
Og vi ble belønnet med vakker natur og utsikt.
Oman har virkelig vist seg å være et fantastisk reisemål. Tipper at dette i løpet av få år blir meget populært. Forhåpentligvis klarer de å beholde både vennlighet og sjarm. Vi er i allfall strålende fornøyde med oppholdet!
Vi har ankommet araberlandet Oman, og hvilken forfriskende opplevelse det har vært!
Alt er rent og pent, få mennesker og delikat arkitektur. Akkurat hva vi trengte nå!
Muskat er landets hovedstad, og her møtte vi Natalie og hennes sønn Mateo for noen dager.
Vi kom sent på kvelden, og i taxien på vei til hotellet kunne vi skimte alle de vakre opplyste bygningene.
Med en liten en med på tur var det fint med bra hotell, der vi voksne også kan kle oss mer avslappet og kose oss både med basseng og privat strand.
Det er dessuten så varmt på dagtid, så det har vært fantastisk med litt nedetid.
Bad og sol og skravling 😀
Hotellområdet kunne også by på fantastiske solnedganger, og det måtte utnyttes!
Men ettermiddager og kvelder har vi vært ute på eventyr.
Mye klær må vi imidlertid ha på oss, det er strengt muslimsk her. Men vi slipper å dekke hår og underarmer så lenge vi ikke skal til moskeen.
Så vi har ikke riktig hatt klær for å gli inn i den arabiske mengden, men vi forsøker å kle oss mest mulig rett for å vise respekt.
Vi besøkte også moskeen. Det er nok blant de vakreste bygningene jeg har sett.
Rett før solnedgang, og lyset var fantastisk.
Vi dro til Mutrah souk, et marked/handlegate i arabisk stil.
Det var en artig opplevelse. Mye folk, mye lukter og masse rart til salgs.
Handlegaten Almouj var av den mer moderne sorten.
Så velholdt og stilfullt. Nesten vanskelig å tro at dette også faktisk er Asia. Men det er bare såvidt. Araberlandene har noe helt eget over seg.
Vi stortrives i Oman så langt, og nå som Natalie og Mateo har reist tilbake til Norge skal vi sørge for å se så mye som mulig nå som vi skal ut på vår favoritt; roadtrip 😀
India er intenst! Vi har i grunn aldri hatt noe stort ønske om å reise hit, men nå passet det ypperlig med noen få dagers mellomlanding her mellom sør-øst asia og araberlandene i vest. Dessuten kunne vi få en ørliten smak på om det er verdt å dra tilbake hit på en lengre reise.
Mumbai – tidligere Bombay, er den mest folkerike byen i India og den finansielle hovedstaden. 25 millioner mennesker bor her i en by som knapt er større enn Oslo og Gøteborg i areal. Over 1,4 milliarder mennesker i India. Tenk litt på det… Det er så vanvittig mye folk at vi ikke klarer å forestille oss det. Jeg blir helt svett bare ved tanken.
Utrolig nok var det nesten zen-stemning da vi landet på flyplassen i mumbai. Kaotisk med papirer som skulle fylles ut, hvilken kø vi skulle stå i, og om vi burde ha printet ut vårt e-visum så klart, men allikevel en positiv overraskelse. Vel gjennom gikk vi rett på starbucks for en pust i bakken, og ble møtt av et strålende smil og denne velkjente indisk-engelske aksenten. So far, so good!
Bil er imidlertid ikke satsningsområde her i India (vi skjønte fort hvorfor). Uber sjåføren vår kastet baggasjen vår på taket uten noen form av sele over, og vi tenkte at «ja, der røk de klærne, men det er sikkert like greit», før vi kjørte den korte turen til hotellet. På grunn av den enormt horrible trafikken tok den korte turen mer enn en time. Enda mer utrolig at baggasjen vår fortsatt lå på taket da vi kom frem. Trafikken var ille i vietnam, dog kjentes det allikevel som et lagspill. I India er det alle for seg, og tuting er en egen sidesport.
Pass på mage og tarm har de fleste skrevet til oss når vi har fortalt at vi er på vei til India. Vi fant en fantastisk indisk restaurant 100 meter fra hotellet første kvelden. Og 100 meter er omtrent så langt man orker å gå i Mumbais gater. Indisk mat er imidlertid fantastisk. Og det å spise det her tok virkelig smaken til et nytt nivå!
Første fulle dag i Mumbai forsøkte vi oss på litt sightseeing på egenhånd. Vi bodde rett ved gateway of India, og tok turen ned. Ligger også rett ved Taj Mahal hotel.
Det er vanvittig intenst å gå i gatene her. Om de ikke skal tigge, mase eller selge deg noe, vil de ta selfies med deg. Det er folk overalt – i gaten, på fortau, i døråpninger og det er fullt kaos. De står, sitter, ligger på hver ledige centimeter.
Og det er mye fattigdom. Ganske trist å se de fine bygningene forfalle og så mange mennesker som lever i skitt og støy.
Neste dag tok vi en guidet tour for å se litt mer av byen. Han kjørte oss rundt til mange ulike steder. Deriblant en hage med fantastisk utsikt over Mumbai.
En liten oase med fred og ro i denne hektiske byen.
Et annet stopp var et hellig bad. Med en historie jeg ikke helt fikk med meg fordi jeg var mest opptatt av den skabbete rotta på trappen ved siden av oss.
Et utendørs fellesvaskeri var mer morsomt. Her vaskes klær og sengetøy for folk og hoteller i enorme kvanta (og vi bestemte oss fort for å utsette klesvasken til neste stoppested).
Vi så også Gandhis bolig som nå var et museum.
Mye fint å se, men det som står mest ut er alle menneskene og trafikken. Og fattigdom. Uten å vite nok i det hele tatt får jeg en følelse av kapitalismens dystre bakside. Her kjennes som lite fellesskap, alle for seg selv. Alt fra elendig køkultur til private sykehus som ser ut som kongens palass – kun for de rike. Mens hva som kjennes som en milliard mennesker bor under en presenning og må kjempe for sitt neste måltid.
Vi følte oss rett og slett ganske ukomfortable i denne byen. Full sikkerhetskontroll for å komme inn på starbucks, masete folk overalt og altfor mye skitt. Så vårt forsøk på et budsjettvennlig hotell i Mumbai by slo litt feil. Vi booket oss nytt hotell ved flyplassen for de to siste nettene, og forlot ikke hotellet.
Her hadde vi alt vi trengte med basseng, gym og nydelig indisk mat.
En beslutning vi begge var meget fornøyde med. Og på den måten føler jeg vi gjorde det beste ut av India oppholdet vårt. Og helt uten magetrøbbel også 😀
Dette lille landet inneklemt mellom de mer besøkte Thailand og Vietnam. Og det var nesten at vi droppet å ta turen innom her, litt lei templer og Asia som vi var.
Men vi er meget fornøyde med at vi sto i den opprinnelige planen, og tok oss disse få dagene i Siem Reap. Allerede da vi landet fikk vi oss en positiv overraskelse. Mye færre folk enn vi har sett tidligere i Asia, og et mye større smil enn jeg tidligere har sett i en passkontroll. Spøk og latter fra første møte.
Med visum på plass og toll unnagjort ble vi møtt av en smilende sjåfør fra hotellet. Han hadde lært seg engelsk på YouTube, og mestret det bedre enn de fleste andre i Asia. Fine brede gater og mindre trafikk, det så renere og freshere ut enn resten av sør-øst Asia. Da vi nærmet oss sentrum sto det masse folk og sprutet med vannpistol på alle som gikk og kjørte forbi. Dette syntes vi var litt underlig, men sjåføren vår fortalte at det var nyttårsfeiring.
Vel fremme på hotellet feiret vi altså nyttår, og var ganske fornøyde med nyttårsfeiring i nesten 40 varmegrader.
Påfølgende dag tok vi turen ut for å se byen Siem Riep.
Det meste er veldig pent, og med god standard. Det var ikke antydning til «død på pinne» lukten, og Kambodia steg raskt til topps på vår liste over favoritt land i Asia (etter Japan).
Vi lærte fort at Khmer nyttårsfeiring er en 3 dagers folkefest med en enorm vannkrig. Og søndag var siste dag og finalen av feiringen. Vi ble derfor sprutet ned hele veien gjennom byen, og var fort klissvåte.
Det er egentlig helt okey i 40 grader 😀
Her i kambodia ser alle glade ut. Og mye av den sjarmen vi har savnet i resten av Asia var klart tilstede her. De fleste er supersøte!
På kvelden tok vi en taxi/grab inn til byen i håp om å bli mindre våte. Vi skjønte imidlertid fort at det ikke var rom for biler i gatene denne dagen, og det var heller ikke lett å komme frem til restauranten vi hadde sett oss ut. Hele byen var en eneste stor folkefest uten sidestykke. 17.mai i Oslo er ryddig og folketomt i forhold.
Vi satt oss heller på en bar og nøt synet av denne fascinerende festen.
Da vi igjen hadde fått opp mot til å bevege oss ut i gatene, var det om mulig blitt enda flere folk, og vi var våte igjen. Vi ga opp tanken om en finere restaurant og gikk opp til en bar/diner i 2.etg med utsikt over kaoset. Det var vanvittig moro å se på.
Festen tror jeg holdt på hele natten, men vi klarte til slutt å komme oss tilbake til hotellet med en tuk-tuk som hadde «regnjakke». For en kveld!
Litt slitne dagen derpå var nyttårsfeiringen over og vi tok turen til Angkor Wat. På listen over verdens syv underverker, og et mektig sted å se.
Området rundt er veldig pent, og selve tempelet ligger på en øy. Det er mye gåing og i 40 varmegrader savnet vi raskt vannpistolene 😀 heldigvis hadde vi en tuk-tuk som kjørte oss mellom templene, så vi fikk litt pause fra solstek og hete.
Vi var kanskje ikke så imponert som alle andre, det er tross alt kun et stort tempel og mye gammel sten, men det var verdt å få med seg.
Vi syntes nok kanskje dette mindre tempelet var artigere enn selve Angkor Wat.
Trerøttene har vokst helt inn i steinen, og ser nesten ut som store strutseføtter fra dinosaurtiden som tramper rundt her.
Våre 3 dager i Kambodia var fantastiske, og definitivt noe som kan anbefales. Et vakkert land som vi absolutt vil se mer av om vi drar tilbake til Asia. Nå avslutter vi turen vår rundt sør-øst Asia, og drar over til vest Asia. Det blir nok spennende og veldig annerledes!
Tilbake i Vietnam og tilbake i varmen. Japan var fantastisk, men ganske kjølig, så nå venter ny runde med akklimatisering. Og vi er tilbake til å holde hender hver gang vi krysser gaten. Det er komisk og ganske hyggelig. Ikke nøl, aldri stopp. Kryss fingrene og håp at du fortsatt lever når du er over på andre siden.
Forrige opphold i vietnam var i nord, og landet er enormt stort, så nå valgte vi sør. Ho Chi Minh city. Bedre kjent som sitt tidligere bynavn Saigon, som er hva de lokale fortsatt kaller byen. Den finansielle hovedstaden i landet, og mer mix av kulturer enn i hovedstaden Hanoi i nord.
Vi hadde kort tid og mye å se, så det ble en proppfull dag med opplevelser, og vi startet allerede 07:15 på morgenen, da vi ble plukket opp av en smilende, lokal guide.
Første stopp var Cu Chi tunnelene. Tunneler som ble brukt under vietnamkrigen, og består av et stort nett av underjords ganger, så de kunne komme seg rundt over store strekninger uten å oppdages. Det ble også laget litt større rom som ble brukt som feltsykehus, kjøkken og soveplasser. Mange levde store deler av døgnet her nede.
Veldig spennende historie. Tunnelene er så trange at selv lille meg hadde problemer i disse.
Vi så feller og hvordan de skjulte tunnel inngangene, og lærte en hel del om hvordan de lange 20 årene med krig hadde vært.
Mest spennende var det å selv gå/krabbe i tunnelene. De var laget litt større enn de faktisk var under krigen, av hensyn til turister. Men fortsatt trange. Og endelig kunne jeg ha fordel av å være så kort! Et par av guttene i vår gruppe hadde store problemer nedi her. Og Henrik gikk «bøyd i to» som den verste krumbøyde ryggen du noen gang har sett 😀
Cu chi ligger et stykke fra Ho Chi Minh og er nesten jungel. Så her var det vanvittig varmt. Vi kjente svettedråper som bare rant nedover bena, uten at vi hadde gjort særlig større anstrengelser annet enn å gå rolig (tidvis i kø).
Da var det ganske deilig å komme inn i en buss med aircondition, som tok oss til neste stopp på turen; Mekong delta. En stor region sørvest i vietnam der mekong river munner ut. Mekong river er lang å går gjennom 6 land i Asia. Vi vurderte et elvecruise gjennom flere land, men det var skyhøye priser. Dyrere enn cruise i karibien, og da kan man jo lure. Men en dagstur for å se elven og livet her koster bortimot ingenting. Avhengig av sesong ligger en større del av Mekong delta under vann deler av året, og gir grobunn til veldig mye godt – både på land og i vann. De som bor her er i hovedsak bønder eller fiskere. Og de har mye å ta av. Ris, sukker, tropisk frukt, fisk, urter og planter.
Mekong river deler seg i mange små kanaler og befolkningens foretrukne transportmiddel er disse robåtene som er velkjente bilder også for oss i vesten.
Vi ble tatt med på en tur i båt, og fløt rolig gjennom disse relativt trange kanalene.
Vi møtte en del lokale, men for første gang i Asia – lite turister.
Delt av elven har det også dannet seg flere øyer, og vi besøkte en av disse øyene. Et mekka av alt godt man kan spise og drikke. Og noe som ikke var fullt så godt. Som en alkoholholdig drikke laget på pyton slange. Jeg måtte jo teste, men grøsset ganske greit.
Frukten derimot var fantastisk!
Vi gikk gjennom skogen og så trær etter trær med alt den deilige frukten som vi nyter godt av hjemme, men som har reist meget langt. Her er alt kortreist, et par meter unna. Papaya, mango, dragonfruit, ananas, kakao, og et hav av ulike frukter som jeg ikke vet hva heter, men som definitivt smaker godt.
Bikuber har de også, og de tøffe i vår lille gruppe holdt disse flakene.
Jeg holdt meg langt unna, bier og veps er ikke min forte. Men når det kommer til å spise, drikke er jeg på banen igjen. Honning er nydelig – også i te.
Siste stopp på turen var en kokosnøtt godteri fabrikk. Rett fra smelteovnen kunne vi smake – og selvsagt kjøpe med oss. Vi var ikke sene med å sikre oss en egen plate med dette – nam!
Det var en lang dag med mye inntrykk!
Siste dag i Vietnam ble derfor ganske begivenhetsløs. Vi rakk aldri å bli ordentlig kjent med byen Ho Chi Minh. Vi ruslet litt rundt, men fant aldri helt identiteten her eller sentrum for den saks skyld.
Men litt så vi, og det var veldig varierende. Noe veldig fint, og mye veldig slitent.
Nå går turen til Kambodia. Landet vi egentlig hadde planer om å droppe, men som er så nære at vi nesten er forpliktet til å ta turen innom. Mer om det i neste innlegg 😀
Japan eventyret er over for denne gang, og hvilken utrolig opptur det har vært å oppleve vår i Japan.
Tokyo var noe helt spesielt, og vi var ikke klare for å forlate Japan uten et par dager til i denne fantastiske metropolen. Vi har gått over 120.000 skritt i denne byen, og tatt flere tog rundt, men fortsatt vil jeg anta at vi kun har dekket omtrent 1%. Denne byen er helt enorm!
Dette kom meget godt til syne da vi tok turen opp i sky tree tower – Tokyos høyeste tårn.
Selve opplevelsen av tårnet var folksomt og mest slitsomt, selvom 450 meter opp i været jo er ganske imponerende. Men så så vi solnedgangen på vei ned med Mount Fuji i horisonten også ble det liksom verdt køen og alle folk i veien uansett 😀
Tokyo har flere bydeler enn jeg tipper Norge har byer, og hver og en av de med sin egen lille sjarm og noe helt eget å by på. Vi valgte med vilje hotell i tokyo i en helt annen del av byen enn der vi bodde sist, så er det enklere å ramle borti helt nye steder.
Vi fant et slags marked i Asakusa, det vrimlet av folk og jeg er sikker på at det som ikke selges her rett og slett ikke finnes i verden.
Veldig mye moro å se på.
Spillemaskiner er visstnok veldig stort i Japan. Foruten et par måneders glede av en spillmaskin på Vøyenenga i 15-års alderen, har jeg aldri riktig sett underholdningen i disse. Men er man i Japan, må man nesten forsøke. Henrik og jeg satt oss ved en maskin lengst inn i hallen. Smekkfullt av japanere overalt, og siden vi ikke ante hvordan man spilte ville vi ha minst mulig oppmerksomhet. Vi puttet på litt penger og forsøkte den store knappen. Ingenting skjedde. Alt var på kun japansk, og vi forsøkte alle slags oversettelses apper, uten å bli så mye klokere av det. Plutselig begynte maskinen å ule og vi forsøkte febrilsk å senke lyden, ei heller det klarte vi. Så begynte det å rulle ut masse kuler som lagde enda mer lyd, men som i det minste ga oss noe tegn på at det var et spill vi spilte. Vi trykket og vred på alle knapper, så noen kuler her og der. Forsto ikke noe som helst. Så begynte maskinen å ule igjen. Jeg ville helst synke under gulvet. Ingen så imidlertid ut til å bry seg nevneverdig. Og så sa oversettelsen vår at vi måtte forlate maskinen. Og det var det. Nesten 100 kroner fattigere og maks forvirret gikk vi ut av hallen. Mer flaut enn underholdende, men i det minste en ny opplevelse 😀
Da var det bedre å ta en tur i parken. Og ryktene skal ha det til at dette er blant verdens vakreste starbucks.
Det er lett å finne roligere områder i Tokyo også. Byen har det meste!
Og for å avslutte Japan turen tok vi siste dag med shopping. Henrik fant et 8 etasjer kjøpesenter med kun klær for menn. Han var strålende fornøyd, helt til han innså at det vegg i vegg var samme kjøpesenter for kvinner som han måtte bli med på etterpå. Men vi fikk kjøpt litt hver. Suvenirer i form av klær er topp! Spesielt når vi kan avslutte shoppingen med litt deilig japansk mat i en såkalt bentobox.
Nå venter et par hektiske uker. 5 land på 14 dager og siste innspurt av asia delen. Men det er iallefall tilbake til varmen, og det er godt. Etter 2 uker i Japan med boblejakke er vi like bleke som vi er på samme tid hjemme. Men det var definitivt verdt det – Japan leverte med stor stil 😀
Om du leser hva du må gjøre og oppleve i Japan er det to ting som kommer høyt på alle lister. Bo på Ryokan (tradisjonelt japansk overnattingssted) og bade i Onsen (varme kilder). Vi slo likeså greit sammen dette og unnet oss en helg med egenpleie og luksus i veldig vakre omgivelser.
Hakone ligger en times tid utenfor Tokyo. Etter ny rekord (for oss) i antall tog for å komme fra Nara via Osaka til Hakone var vi rimelig fornøyd da vi endelig kunne sjekke inn på vår Ryokan rett ved vulkanen mount Hakone. Den har ikke hatt et ordentlig utbrudd på 3000 år, men gir fra seg kildevann godt for kropp og sjel.
Tradisjonelt bader man i Onsen sammen med andre. Kvinner og menn separat og bikini eller badeshorts er strengt forbudt i dette kildevannet som de tar meget godt vare på. Tatovering er stort sett også forbudt i Onsen, ikke vet jeg hvorfor, men det er forsåvidt ikke et problem for oss. Vi synes imidlertid det var hyggeligere å bade sammen i Onsen. Så vi hadde vårt eget på rommet. Ikke så ofte man ser vann fra varme kilder komme ut av kranen, så her badet vi 2-3 ganger om dagen. Må passe på å utnytte fasilitetene! 😀
Ryokanen bød også på morsomme badekåper og pyjamas som måtte testes.
Søndag morgen våknet vi til strålende sol og fantastisk utsikt over fjellandskapet. Nesten påskestemning!
Etter et deilig morgenbad tok vi turen til fots for å se mer av området. Vi hadde håpet på å finne skogsstier for å slippe trafikkert vei, men hadde ikke helt tenkt på at dette jo er en aktiv vulkan, og derfor ikke så lurt å gå over.
Turen gikk derfor rundt fjellet/vulkanen istedet for over. Og kildevannet gir landskapet litt spøkelsespreg med de nakne halvdøde trærne.
Og vi fant til slutt noen skogsveier som gikk motsatt vei av vulkanen.
På andre siden av vulkanen fant vi en innsjø. Her spiste vi lunsj; nudler så klart med vakker utsikt.
Det var mindre fristende å gå tilbake samme vei rundt fjellet, og heldigvis kom vi tilfeldig over en taubane som så ut til å gå i riktig retning.
En trygg måte å ta turen over vulkanen 😀
Og i horisonten fikk vi også sett Mount Fuji – Japans høyeste fjell på 3778 meter. Et vakkert fjell! Neste tur til Japan må dette fjellet definitivt bestiges.
Vel tilbake tok vi en tur i nærområdet. En helt fantastisk beliggenhet og vakkert bygget i stil med omgivelsene.
Og før middag ble det selvsagt tid for bading, ansiktsmasker, hårmasker, kremer og alt jeg kunne finne på rommet og i baggasjen av ekstra velvære.
Som jeg gjentok morgenen etter før vi dro. En skikkelig deilig helg, med tid for å skjemme oss selv helt bort. Følte meg ordentlig ren for første gang siden vi forlot australia 😀
Det ble kort tid for oss i Osaka. Vi fikk ikke plass på tog og endte med å tilbringe 3 timer på togstasjonen i Hiroshima. Med diverse kafe og restaurantbesøk. Vi dumpet baggasjen vår på togstasjonen i Osaka vel vitende om at det ble fullt program påfølgende dag, og da mest smidig uten 25 kg hver i hånden. De har vanligvis veldig fine skap på togstasjonene som man kan leie inntil 3 dager for omtrent 50 kroner. Men akkurat på denne togstasjonen, som jeg sirlig hadde beregnet passet best for videre reise, fantes det så klart ingen skap som godtok våre betalingsmidler (cash eller visa). Så da gikk vi til baggasje oppbevaring, og ble nok lurt for første gang i Japan. De skulle ha 100 kroner per dag – ikke per døgn, og iom vi skulle oppbevare over natten (men mindre enn 24 timer), ble det 2 dager. Forstå det de som kan, men kanskje fint å se at det finnes litt snusk her i Japan også 😀
Osaka visste vi lite om på forhånd, det eneste jeg visste var at vi måtte se Dotonbori. En bydel i Osaka som er akkurat like høylytt, prangende, reklametung og full av folk som man ser for seg i en asiatisk storby.
Det er veldig gøy å se og oppleve – i relativt kort tid.
Tror det er barnet i meg som synes dette er veldig stas. Henrik syntes mest det var slitsomt og var langt fra like imponert.
Men så kom vi litt utenfor det verste maset, og Henrik fikk øye på en hyggelig restaurant. Grillen sto klar på hvert bord, og før man har bestilt er denne topp for å varme frosne hender 😀
Dette var kanskje verdens beste kjøtt. Det var ikke kobe biff, men vi har spist kobe for noen år siden, og denne var mulig enda bedre. Med en japaner som står ved bordet og griller biffen for deg, før han deler den i mindre biter med to gafler – så mørt var kjøttet. Smeltet på tungen! Nam nam nam!
Tog er smidig i Japan, men ikke alltid like logisk for oss turister. Dagen etter vår ypperlige kjøttmiddag skulle vi prøve oss på spesialtog til Nara for å spare litt tid. Vi hadde tett tidsprogram denne dagen, og var ved toget allerede kl 8 om morgenen – sjeldent tidlig for oss å være. Men etter mye knot måtte vi innse at dette ble for komplisert – for mye japansk. Vi klarte ikke engang å kjøpe billett. Så da gikk vi videre til en annen stasjon, for å ta ordinært tog med togpassene våre. Det gikk heldigvis bra og vi kom oss til Nara – dog litt etter tidsskjema.
Nara er en liten by som er mest kjent for templer og hjort. Ikke overraskende var vi mest interessert i hjortene 😀
Hele Nara er full av hjort. De vandrer fritt og er vel ansett som hellige – uten at jeg skal være skråsikker på det.
Henrik kjøpte hjortekjeks, og ble fort helt omgitt av sultne hjort.
Men det aller morsomste er at hjortene har lært seg å bukke. I Japan bukker man hele tiden, og det finnes utallige typer av bukk for ulike anledninger. Henrik kom inn i bukkingen allerede første dag, men for meg kommer dette absolutt ikke naturlig. Men når man nå ser at selv hjortene har lært seg bukking med stil, så kan vel alle 😀
Bukkende hjort var definitivt høydepunktet på Nara turen. Men de hadde også fine templer.
Og når vi var lei både hjort, templer og folk viste det seg at vi hadde ganske god tid allikevel og kunne nyte en kaffe i ro og mak og varme. Så kunne man snarere se galskapen utenfor kafevinduet.
