Så fikk vi våre hvite strender og noen svært rolige dager. Helt på grensen til Kambodia, ca 40 minutter fra byen Trat ligger en liten resort som vi har tilbragt de siste 5 dagene.
Her har det skjedd behagelig lite.
Vi har badet veldig mye. Vannet er så varmt i havet at jeg har sett meg nødt til å snike meg en tur i bassenget i blant for å få en antydning til avkjøling.
Vi har slikket sol, lest og hørt bøker, og tatt livet meget med ro.
Ruslet litt langs stranden i sakte tempo.
Vi dro en ettermiddag inn til byen Trat. Dette var en ekstremt sliten og lite sjarmerende by. Mest fattigdom var det å se her.
Og mulig det mest fascinerende – det finnes ikke en eneste taxi i hele byen og ingen kan engelsk. Jeg hadde allerede mentalt innstilt meg på at vi ikke kom til å komme tilbake den kvelden, og antagelig måtte finne et nytt hotell for natten. Men til slutt fant vi en bil med lasteplan der vi kunne sitte. Det ble lange 40 minutter i halvmørket.
Så vi slo oss til ro på resorten. Fortsatte vår bedagelige rutine, med bad, strand, sol, mat, og Netflix på kveldene.
Og noen fine solnedganger fra beach baren.
Siste kvelden fikk vi besøk av en liten skapning i restauranten. En mellomting mellom ape og lemur.
Da vi viste den til de hotellansatte ble det stor oppstandelse. En utrydningstruet pygme slow loris fra fjellene i Kambodia hadde forvillet seg hit.
Det var ganske kult, men den så litt engstelig ut og forsøkte gjemme seg i takbjelkene. Vi håper den fant veien trygt tilbake til familien.
Så nå har vi fått et snev av brunfarge, fylt opp batteriene og er klare for Thailands øyliv.
Det ble vel strengt tatt 2 kvelder i Bangkok, men vi ankom sent første kvelden. Forsøkte å finne en thai restaurant som fortsatt var åpen, jeg har tross alt sett frem til ekte thai mat i 6 mnd. Men det var stort sett kun japansk og italiensk å finne. Jakten på thai mat ledet oss til en merkelig nattklubb, hvor det nok snarere var bordell virksomheten som sto i høysetet. Vi smatt raskt ut igjen, og nøyet oss med japansk – som forsåvidt var fantastisk. Glimrende kokker og personal som i tillegg til mat kunne bidra med gode tips til vår kommende japan tur 😀
For meg er Bangkok synonymt med støyende trafikk, templer, backpackere og enorme markeder – helst flytende. Det var et betydelig mer moderne Bangkok som møtte meg nå enn for 17 år siden. Og omtrent like mye shoppingsenter som KL. Det blir nok reising som det gjør, så det var lite fristende å sette oss i en bil 1,5 time til diverse templer og de mest populære markeder og severdigheter. Vi gikk derfor for et shoppingsenter, som i tillegg til uendelig mange butikker (såpass mange at de har måttet dele opp senteret i 3 «sub-sentre»), også hadde flytende marked innendørs.
Som et lite mekka for matinteresserte. Det bugnet av alle thailandske delikatesser, luktet himmelsk og det så meget innbydende ut.
Dessuten er det rent og pent i Bangkok.
Magisk å komme inn på et offentlig toalett som er et faktisk toalett (inget hull i gulvet her) og rent! Kanskje slipper jeg toalettpapir i vesken på en stund. Og jeg kjenner ikke helt samme trangen til å bruke 3 antibac pakker om dagen 😀
På ettermiddagen ruslet vi langs elven, og så litt mer av det Bangkok jeg husket fra sist.
Gledelig å se at Tuk-tuk’ene fortsatt finnes, selvom de nå er i godt selskap av andre, mer moderne fremkomstmidler.
Det ble Tom Kha Gai både til lunsj og middag og jeg var meget fornøyd! Thai mat er kanskje det beste jeg vet – foruten risengrynsgrøt 😉
Bangkok var en positiv overraskelse, men nå gleder vi oss til noen dager med strandliv og sol!
Så var vi igjen i et nytt land med nye muligheter. Tror vi begge var ganske tilfredse med å forlate Indonesia. Mange spennende opplevelser og mye fint å se, men litt vel mye skitt, vonde lukter og generelt litt skabbete land og folk uten folkeskikk – om enn trivelige allikevel. Sist gang jeg var i Malaysia er 20 år siden, da var jeg også i Kuala Lumpur. Men wow hvilken forandring!
Petronas Twin towers er her fortsatt, like vakre og uimotståelige som sist.
Enda vakrere på kveldstid enn på dagen.
I tillegg er dette nå en metropol og skikkelig storby.
For meg som har en liten svakhet for skyskrapere er denne byen midt i blinken 😀
Kuala Lumpur er kjent for å være en shopping hovedstad, og det er virkelig flere kjøpesenter enn New York har McDonalds (eller starbucks). Enorme kjøpesenter med endeløst antall etasjer og fløyer.
Og utenfor de vakre twin towers og kjøpesenteret der, finner du en stor park med løpe track. Perfekt for en løpetur ved soloppgang.
På kveldstid forandrer parken seg til et dansende lysshow på vannet.
Ganske spektakulært 😀
Dette er en moderne storby, og alt annet enn den litt slitne fremtoningen fra Indonesia.
Og som gammel britisk koloni er afternoon tea en tradisjon som henger igjen. Vi testet high tea på Oriental Mandarin hotel.
Og fikk smake Durian. Ikke noe vi syntes smakte særlig bedre enn det lukter.
Men måltidet var supert, med godt selskap i fine omgivelser.
Vi hadde nå kun skittentøy i baggasjen og leide derfor en leilighet med vaskemaskin. I 43.etasje med storslagen utsikt.
Og i 53.etasje var det basseng og gym. Fin utsikt her også.
En liten utflukt fikk vi også med oss. Vi var først innom en tinn fabrikk.
Dette er tydeligvis en stor business i Malaysia.
Og så klart fikk vi nok en batikk omvisning – også denne gangen uten å kjøpe noe.
Hovedmålet for utflukten var Batu Caves.
Et stort hindutempel bygget i en grotte.
Med trapper i alle regnbuens farger var det litt av et syn.
Og rimelig varmt å gå opp alle trappene i 35 grader og med klær som gir full tildekking – religiøst skal det jo være.
Det var som vanlig dyrene som fanget min interesse i større grad enn de religiøse ornamentene 😀
Nå går ferden videre til Thailand. Vi gleder oss til å slippe å bli vekket av muslimske bønnetårn kl 6 hver morgen. Og vi håper thailenderne har noe mer vestlig over seg enn det vi har sett i Indonesia og Malaysia. Ikke minst gleder vi oss til litt strandliv igjen, og å slippe flyplasser for en stund. Livet på reisefot er i blant litt slitsomt, spesielt kan tålmodigheten få en knekk i byråkrati, merkelige regler og kultur. Men så finner man en vending machine med Moët champagne, og man kan jo ikke annet enn å trekke på smilebåndet. Asia er noe helt unikt!
Indonesia består av omtrent 7000 øyer, hvorav Java, Sumatra og Borneo er de 3 største. Vi har nå beveget oss fra Java til Sumatra. En mystisk øy, kjent for sin mektige natur, med aktive vulkaner, jungel, skog og mengder av naturressurser.
Vi valgte Medan, Indonesias 3. største by som base for våre Sumatra opplevelser. Nærmere bestemt fasjonable JW Marriott hotell.
Allerede ved ankomst merket vi en forskjell. Sikkerheten for å komme inn på hotellet var strengere enn på flyplasser, med skanning, bilsjekk, og sikkerhetskontroller. Og selvom vi vanligvis liker å reise rundt på egenhånd til fots eller i egen bil, ser vi i blant nytten av en guidet tour.
Tidlig neste morgen ble vi derfor møtt av vår guide i hotell lobbyen. 12 timer smekkfullt med opplevelser ventet oss.
Og dette var dagen vi gikk fra å være turister til å bli turistattraksjoner. Det er ikke mange turister i nord- sumatra, og da vi plutselig befant oss midt i et indonesisk bryllup ble mange hoder snudd mot oss istedet for mot brudeparet.
Det var også et par damer som tok på armen min, ikke ubehagelig, men som for at de kunne fortelle sensasjonelt til sine venner at de hadde tatt på en ikke-asiatisk.
Vi kjørte omtrent 3 timer gjennom enorme palme, sukker, mais og ris plantasjer. Og fikk se palmeolje på nært hold. Det vil si det de presser til palmeolje.
Da vi ankom Bukit Lawang, nærmeste landsby til jungelen, stoppet vi for lunsj på en meget lokal cafe.
Her fikk vi Nasi Goreng og avokado juice.
Så fikk vi en lokal jungelguide, og vi startet vår trek inn i den dype jungelen på jakt etter Orangutanger.
Vi gikk først gjennom en plantasje med gummi trær. Altså trærne som gir oss lateks og gummi (indoneserne kaller de kondom-trær 😀). Spennende å se dette i praksis.
Så var vi i jungelen! Vi gikk en stund på smale, og tidvis knapt synlige stier. Jeg spurte om det var slanger i jungelen. «Masse», svarte guiden. «Men de er vanskelige å finne». Henrik pustet lettet ut.
Vi tittet høyt i trærne og gikk rundt halvannen time uten å se noen orangutanger. Men jungelen hadde annet å by på også. Som blant annet rotting.
Og grotter.
Og så fikk guiden vår tips av en annen guide. De hadde funnet en orangutang med barn. Vi satte opp farten.
Da jeg rundet et busk hjørne og så rett inn i øynene på denne skapningen, mistet jeg nesten pusten.
Vi visste at orangutanger er ganske store, men hun her var minst like stor som meg (liten i følge guiden), og hun var ikke spesielt vennlig innstilt.
Litt adrenalin fikk jeg, da hun kom mot oss og guiden ropte «move, move».
Men for en vakker orangutang.
Ordet Orang betyr folk eller mennesker på indonesisk og malay, og Utang betyr jungel. Orangutang er altså jungel-folk, og man ser klare mennesketrekk i denne orangutangen. En fjern, fjern slektning.
Og barnet hennes var en festlig skapning. Han hadde ikke helt kontroll på verken armer, ben eller klatring enda, og var ganske underholdende å se på.
Hun måtte stadig hente han tilbake fra sine forsøk på å slenge seg i trærne, som stadig resulterte i at trærne bøyde seg og masse greiner og løv falt ned – tidvis falt han litt ned også. Mulig han forsøkte å jage oss bort, hvem vet.
Men det var iallefall en ganske heftig opplevelse!
Natur og dyr slutter aldri å fascinere meg, og Sumatra leverte perfekt!
Vi ønsket oss mindre turisme etter Bali, og det har vi sannelig fått her i Yogyakarta. Kjent som Jogja blant de lokale, og er en av de hippeste byene på Java øyen. Java øyen er verdens mest befolkede øy (ca 150 mill mennesker) og ligger mellom Bali og Sumatra – i Indonesia. Kanskje mest kjent for sin kaffe med samme navn 😀
Her har vi fått oppleve det ekte Indonesia på godt og vondt – mest godt.
Jogja er kjent for sin kunst og kultur, og selv bak de mest fattige, trange gater skjuler det seg litt gatekunst.
Vi har sett flere templer, deriblant Prambanan (utrolig morsomt navn).
Men også mindre templer, alle omtrent like gamle – bygget ca 1200 år siden. Det er gamle greier.
Første dag i Yogyakarta gikk jeg i singlet og bare skuldre, godt vant som jeg var med Bali. Men her på Java øyen har vi entret de mer muslimske områdene av Indonesia, og jeg fant det lurt å kle på meg litt mer for å passe bedre inn med de burkakledde kvinnene. Ikke uten at svetten renner i 30 pluss varmegrader og en rimelig høy luftfuktighet.
Det er interessant å se mer av Indonesia uten å stå i kø for bilder og uten turistjaget.
Her har vi tuslet rundt i gatene. Det er rimelig slitent her, men godt gjemt har vi også funnet flere perler. Og vi har virkelig storkost oss med lokal indonesisk mat.
Her kan vi få full middag for 2 inkl drikke på de mer fancy restaurantene for rundt 40 kroner.
Litt synd er det at alt ligger meget spredt, og med tidvis verre trafikk enn Bali. Men vi har fått oss en app der vi enkelt kan bestille kjøretur/taxi, for mindre enn en bussbillett hjemme.
Sultanen på 1700 tallet fant det viktig at det ble bygd et romslig bad med tilhørende hage for seg selv. Så dette vann palasset måtte vi se.
Ganske nedslitt, men fortsatt ser man hvor vakkert det engang må ha vært.
Vi har også spist lunsj på et slott.
Her satt vi på gulvet i ekte indonesisk stil (uten sko såklart), og tittet utover slottsdammen med masse gullfisk og menyer helt uten engelsk innhold. Vår løsning er jo da som regel å be om nasi eller mie (ris eller nudler) goreng ayam. Som er det eneste vi egentlig kan. Men det hadde de jo ikke her, og det var bare å peke vilt på noe indonesisk vi hadde tro på. Jeg fikk honning og chili reker.
Det var egentlig ganske idyllisk helt til foten min sovnet (ikke vant til å sitte på gulvet og spise) og vi så en rotte løpe over terrassen der vi satt 😉
Det er mye fascinerende med Indonesia, Java og Jogja. De har fugler i bur overalt.
De har en rimelig avslappet livsstil.
Og 6 mnd per år regner det hver dag. Kun omtrent 10 minutter av gangen, men har du litt utur med tid og sted rekker du å bli helt gjennomvåt når himmelen åpner seg for fullt.
De elsker frukten Durian som er kjent for å være nesten like illeluktende som surstrømming.
Og de har et eget språk på Java øyen (Javanese) i tillegg til Indonesisk. Selvsagt helt ulikt.
I morgen reiser vi videre til Sumatra øyen og byen Medan. Der kan vi nok regne med minst like lite turisme som her 😀
Vi har vært litt motløse de siste dagene. Asia kom nok litt brått på med alt det innebærer. Reise og ferie er fantastisk, men det er en «hverdag» på tur også. Det som kan være sjarmerende i små porsjoner på chartertur kan bli trøttende over lengre tid. Vi var nok knappest forberedt på så mye skitt, søppel og overdreven turisme som vi har sett her på Bali. Vi har slitt med å lande reiseruten videre etter Malaysia. Men her i Canggu forsøker vi å bli enige med oss selv om hvordan reiseruten blir fremover, og vi gjør små fremskritt hver dag.
Turen fra nord-bali til Canggu var fin. Vi kjørte over fjellene med enorme risplantasjer.
Vi møtte også noen aper. Det var festlig! Sjåføren vår ga han ene en vannflaske som han drakk grådig av.
Det er rart hvordan Asia for meg ser ut som det har et slags «gråaktig» slør uansett hvor. Fargene er liksom ikke fullt like vibrerende som vi er vant med fra både stillehavet og karibien. Det grønne er ikke fullt like grønt og havet er ikke like turkist. Spent på å se om jeg endrer dette synet etterhvert.
Canggu er en ganske hip og trendy strandby, litt nord for Kuta. De har super freshe restauranter og kafeer.
Vi bor også veldig instagramvennlig.
Egentlig ganske upraktisk, men det ser unektelig veldig bra ut på bilder.
Vi har et nytt kjæledyr på badet. En enorm edderkopp som dukker frem hver morgen når jeg våkner. Jeg tør da ikke gå på toalettet. Men innen Henrik våkner og jeg ser redning i å få denne kjempen av et kryp ut, så har han gjemt seg. Henrik hadde derfor aldri møtt vårt nye kjæledyr – lucky him. Men etter 3 dager var han blitt litt for godt vant, og jeg fant han på selve toalettet.
Da kunne Henrik også møte han. Og superhelt som Henrik er, fikk han til slutt fanget han. Han ble sluppet ut med et siste iiik fra min side, da han løp mot oss istedet for fra oss. Jeg tror det er en huntsman. De har vi hatt i DR også. De blir enormt store (kan bli opptil 30cm), men er ellers relativt ufarlige, og anses å være gode husdyr som spiser fluer, mygg og andre insekter. Men de ser ganske skumle ut.
Vi tar dagene med ro. Nyter sol og late dager. Spiser god mat og bader.
Ser solnedgang og rusler en del rundt.
Vi lader opp til å møte det forhåpentligvis mer ekte Indonesia når vi nå snart forlater Bali. Vi har hatt et par fine uker her, men det er fortsatt uforståelig for meg at så mange drar hit når man kan fly så mye kortere til mellom-amerika og karibien, der man finner betydelig renere og vakre strender uten den voldsomme folkemengden.
Etter noen fine dager i Ubud, fortsatt med altfor tungt turismetrykk etter vår smak tok vi turen mot nord Bali. Vi hadde hørt rykter om at det er her innflyttere (expats) til Bali bor. Men ingen kjøretur uten sightseeing og vi hadde lagt opp et hektisk program på veien, som sjåføren vår utøket ytterligere.
Bali er kjent for sine vakre fossefall, så det kjennes nesten obligatorisk å se noen av disse.
Men det er nesten ødelagt av folk. Det er bare å si farvel til vakker urørt natur, men ser man bort fra menneskene og tenker seg 20 år tilbake i tid – før Bali ble alle backpackeres paradis, så er det fantastisk fint!
Det har aldri vært tydeligere for meg enn her på Bali hvor mye «Instagram har ødelagt verden». Folk tok bilder før også, men nå skal de posere i flere minutter for å sikre seg det beste bildet til instagram, og det er som regel køer herfra til evigheten for å få den beste spotten alene, slik at det ser ut som de er alene på bildet. Virkeligheten er jo en helt annen. Her på Bali tilbyr de til og med egne Instagram dagsturer, med fotograf med seg, for å sikre at de får de beste bildene med seg selv som hovedmotiv og en topp turistattraksjon i bakgrunn. Jeg blir rett og slett litt uvel. Se forskjellen selv (de øverste fra instagram, de nederste er samme motiv tatt av meg).
📸insta know_temples og 📸insta hotels.com
Jeg elsker også å ta bilder, men ønsker jo å fremstille virkeligheten. Og jeg vil helst ikke selv være motivet. Sånn sett sparer vi jo mye tid, siden vi slipper disse Instagram køene. Her er et annet eksempel:
📸bali cheapest tours
Og her er virkeligheten:
Instagram vs reality er derfor blitt løftet til et helt nytt nivå her i mine øyne. (Og nei, det er ikke bare Instagram, andre sosiale medier og reklameselskap er vel så ille).
Så med det sagt, vil det bli få bilder av at Henrik og/eller jeg poserer på en øde strand eller annet sted i denne bloggen 😀
Vi fikk uansett sett det man «burde» se, med fossefall, templer og en «ekte» og velholdt balinesisk landsby. Henrik fikk dessuten testet sarrong. Hvilket nok var mer stas for meg enn for han.
Men da vi ankom Lovina – helt nord på Bali, rett ved Singaraja, kunne vi senke skuldrene maks.
En egen villa med eget basseng og ingen evig trafikkstrøm utenfor. Her har vi storkost oss i 3 dager.
Solet og badet, gått lengre turer langs den svarte stranden.
Sett ekte indonesiske småbyer.
Nydelig solnedgang ved havet.
Og spist den beste maten under hele Bali oppholdet på en meget lokal restaurant, til den nette sum av 30 kroner.
Villaen kom egentlig med personale, men henne lot vi få fri. Hun kom innom en tur for å sørge for litt ofring og re sengen, men ellers er det deilig å ha stedet for oss selv.
Det er stor omtanke og tid som er lagt ned i disse ofringskurvene. En rørende tradisjon synes jeg.
Her trives vi skikkelig godt! Batteriene er ladet, og vi kjenner oss klare for å møte folk og verden igjen.
Ubud ligger omtrent midt på Bali, omgitt av risplantasjer, fossefall og jungel. Her kom yoga fantastene og de mer spirituelle for å unngå Balis travlere kystlinje. Idag har de fleste turistene funnet ut at det er bedre her, og dermed er det minst like travelt og enda mer trafikk her. Men vi liker Ubud. Det beste vi har sett av Indonesia så langt.
Gatene i ubud er veldig støyete og travle, med biler, folk, mopeder og dyr overalt. Men her kan du faktisk rømme litt fra turisme og støy. Vi har gått flere lengre turer langs risterrasser og jungel og kjent på en større ro.
Det er vakkert!
Byen er i stor grad omgitt av jungel/skog og her bor også apene.
Aper er skikkelig morsomt, og det er god underholdning å se noen bli jaget av en ape som forsøker å stjele noe i noens lommer eller veske.
Apene er hellige her på Bali og har derfor nok av templer å boltre seg i.
Ellers har jeg hengt meg litt opp i disse blomsterkurvene som de lager her på Bali.
De kalles Canang Sari og er små offergaver som hvert hushold bruker relativt lang tid hver morgen på å lage. De settes ut overalt på gaten, ved statuer, templer, butikkinnganger, hotellinngang, gatekryss og omtrent alle steder det finnes en 10×10 cm åpning for å takke deres gud for fred og balanse (eller noe i den duren).
Litt etter litt kommer man seg inn i den asiatiske «hverdagen». Trafikken er litt mer håndterlig (Henrik har blitt proff til å krysse gater, med en håndbevegelse stopper han alle kjøretøy som nærmer seg og rusler pent over veien med den største selvfølge – med meg slepende i hånden etter), selvom jeg fortsatt forsøker å unngå å krysse veien om vi ikke må. Her fant vi en gate nesten uten trafikk og jeg var meget fornøyd!
I morges kjente jeg jordskjelv. Sengen ristet svakt. Jeg tror det er jordskjelv sa jeg til Henrik som fortsatt sov, han merket verken skjelvet eller at jeg snakket til han. Jeg leste litt senere at det var et 4,7 skjelv litt utenfor Bali. Det er faktisk første gang jeg kjenner et jordskjelv. Vi har flere ganger vært steder med skjelv, men åpenbart lite oppmerksomme som vi er, har jeg aldri fått det med meg før. En interessant opplevelse, og godt det var et svakt skjelv uten fare for skader av verken bygninger eller levende.
Så er del 2 av reisen godt i gang og vi har ankommet Asia, nærmere bestemt Bali i Indonesia. Det var som å komme til en helt annen verden, og det krevdes noen dager omstilling (ikke helt omstilt enda heller). Dette blogginnlegget har derfor vært ganske vanskelig å skrive, usikker på hva jeg egentlig tenker og synes, og har derfor problemer med å sette ord på det. Men la oss starte med begynnelsen.
Tilbake i Asia etter 17 år, og jeg visste lite om hva jeg burde forvente. Bali er en turistfavoritt, og instagram er full av reisevideoer fra de mest fantastiske stedene her på Bali. Prisene er også meget hyggelige og du får «luksushotell» for en slikk og ingenting. Hoteller er det forøvrig også flust av, aldri sett så mange ledige hotell på mine valgte datoer noe sted, noengang. Vi brukte en evighet på å velge, men valgte ganske rett 😀
Så vi ankom vårt fine hotell og kom raskt til rette. Ivrig etter å se mer tok vi spaserturen langs Kutas høytrafikkerte gater mot strand og sentrum. Henrik var her i 2011, så for han har nok ankomsten vært mer som forventet. Jeg ble imidlertid ganske forferdet. Kuta beach er alt annet enn instagramvennlig. Det er grumsete hav (kanskje jeg burde forventet det ettersom det er en surfestrand), og søppel overalt. Veldig travelt langs den trange strandpromenaden med selgere på hver centimeter og særdeles lite sjarm. Det oppleves skittent her, og det husker jeg fra min forrige tur til Asia også. Vet ikke om det er lukten, varmen, folkemengdene eller om det er så enkelt som at det er mer skitt og søppel. Men selv jeg, som har et relativt avslappet forhold til bakterier etter flere år i karibien, har nå gått til anskaffelse av antibac våtservietter som benyttes flittig.
Litt skuffet dro vi tilbake til hotellet, her er det kjempe fint! Og så fort mørket faller på, kommer byen til liv. Mørket skjuler søppel, skitt og grums og det er faktisk veldig trivelig.
Dag 2 dro vi litt sørøst på Bali til Nusa Dua. Her er strendene betydelig penere (dog ingen direkte wow-faktor), og området er veldig ordentlig. Her finnes egentlig lite som tilsier at du er i Indonesia, annet enn litt statuer og utsmykninger.
Vi badet og solet før vi spiste en knallgod balisisk middag på et hyggelig sted rett på stranden.
Men her var det helt dødt på kveldstid, så vi dro tilbake til Kuta etter maten.
Kuta har jeg etterhvert forstått at er et utelivsmekka, det virker som de fleste som bor her tilbringer dagene ved bassenget på hotellet eller på et av de mange shoppingsentrene, og deretter fester hele kvelden. Det er her Kuta kommer til rette. Så selvom vi kanskje ikke er noen utelivskonger lenger, fikk vi teste det ut. Det rareste vi har sett i gatene her er noen vogner som kjører rundt. Folk på vognen sitter på «sykkelseter» rundt en bar, tråkker på ufunksjonelle pedaler mens de drikker øl og hører på høy musikk.
📸beercyclebali
Siden Henrik og jeg har en pakt om å teste ting vi vanligvis ikke ville gjort på denne reisen, var jeg rask med å booke en tur før jeg ombestemte meg. Så der var vi på 2 timers «sykkeltur» rundt hele Kuta, og drakk masse øl med en gjeng eldre damer fra Australia. Det var faktisk ganske moro 😀
Vi har også øyhoppet litt, til tross min skepsis for hav og båt i Asia. Vi dro til Nusa Penida på full dagstur (start kl 06:00 er altfor tidlig…). Kelingking beach er nok noe av det vakreste jeg har sett.
Og aper er alltid veldig stas!
Med syltrange og humpete veier var det godt å ha sjåfør til å ta oss rundt. Men som man kan se av denne lille filmsnutten er det ganske slitent her, og dessverre også her for mye folk og mye søppel. Dessuten fikk jeg nok et møte med «hull i gulvet» toaletter, som jeg aldri riktig har forstått meg på.
Vi så også broken beach.
Jeg synes det var ganske komisk å komme til et sted in the middle of nowhere og se den enorme folkemengden som alle skal forsøke å ta det beste bildet.
Og det er vel hovedproblemet her. Turismen er helt i overkant. Dette er enda lavsesong, og det snakkes om at det fortsatt er «slow» etter covid. Hvor i allverden skal alle menneskene gjøre av seg i høysesong og pandemifri tid. Nå vel…
Crystal Bay beach sies å ha skal ha blikkstille grønt vann. Men ikke denne dagen dessverre.
Havet så rimelig rasende ut, og selvom jeg fikk meg en ufrivillig nesten-dukkert av en bølge som slo inn langt inne på stranden, ble det ingen svømming her.
Men alt i alt hadde vi en hyggelig dag. Guiden var veldig hjelpsom og vi ble litt kjent med et nygift par fra Malaysia. Det kommer godt med når vi skal til Malaysia etter Indonesia.
Blandete følelser og opplevelser tror jeg vi kan oppsummere mitt første møte med Indonesia med. Jeg liker at det er såpass annerledes, men jeg kan foreløpig ikke for mitt liv forstå hvorfor «alle» drar til Bali, når man kan dra til Dominikanske eller Mexico. Men vi får se om jeg kan komme mer til enighet med meg selv i løpet av de neste dagene når vi nå forlater Kuta for å reise videre rundt Bali.
Australia-livet nærmer seg slutten, og de siste dagene har vi tilbragt på østkysten. Vi har stasjonert oss i solrike Brisbane, som har kallenavnet River city. Dette navnet er spot on, da alt foregår rundt elvebredden her. Mange mindre bydeler med hver sin sjarm og unike identitet. Vi bodde i westend, en for meg tidligere ukjent bydel, men med mange fine områder og god utsikt fra takterrassen.
Det eneste jeg husket fra mine tidligere turer hit var gågaten i sentrum. Her vrimlet det tidligere av backpacker hostel, reiseoperatører og pengevekslings shopper. Det var definitivt mer moderne nå, men viben var ganske lik.
Favoritten av bydelene er nok Southbank.
Her har de en promenade langs hele elvebredden – omtrent 18 km lang, restauranter og butikker, og en stor lagune for varme dager.
Det er også et fint utsiktspunkt over skyskraperne i sentrum.
Generelt å gå eller løpe i denne byen byr på morsomme opplevelser. Han her møtte jeg på løpetur.
Mangrove trær gir også en ganske idyllisk touch til en storby med over 2mill innbyggere.
Australienere er rågode på å lage fine uteområder. Ingen grunn til å noen gang sitte inne her.
De lager også freshe innendørs områder for en sjelden dag med regn. Og felles er at det beholdes fresht, folk synes å ta ansvar for at byen skal ha mange ulike typer oppholdssoner og bruker det flittig.
Broer er det også mye av i Brisbane – nødvendig for å krysse elven som slanger seg gjennom hele byen.
Også er det laneways også her. Et meget sjarmerende tilskudd i enhver australsk by vi har vært i. Trange gågater med mye god mat og gjerne litt street art.
Vi har også kjørt sørover til Gold Coast. Som 20 åring forelsket jeg meg i Surfers Paradise. Denne ikoniske surfebyen omtrent 1 time kjøretur fra Brisbane. Jeg bodde her en stund med en venninne. Vårt favoritt utested i Surfers var nå dessverre nedlagt, og byttet ut med noe nytt, og det var egentlig ikke så mye igjen av den sjarmerende kystbyen som jeg husket, foruten den vakre stranden.
Da var faktisk Byron Bay betydelig hyggeligere. Byen jeg husket som litt shabby og bohemsk, med en del søppel og folk som kunne ønsket seg en bedre skjebne. Men nå var det en blomstrende og livlig liten by.
Byer forandrer seg mye på 20 år, og byene langs østkysten i australia er glimrende eksempler.
Siste dag i Australia kjørte vi nordover til Sunshine Coast. Her har jeg ikke vært noe særlig før, men det var en positiv opplevelse. Bra shopping og vakre strender med enorme bølger (ingen vits for meg å ha med badetøy her).
Siste kvelden i Australia tilbragte vi på «eat street». Et kveldsmarked i helgene med streetfood fra hele verden på et enormt område ved kaien.
Det var skikkelig kult! Mat, snacks og drikke overalt og flere ulike scener med live musikk og DJer. Skulle vi ikke opp skrekkelig tidlig dagen etter, kunne vi nok gått rundt her i evigheter.
Og med det sier vi farvel til Australia for denne gang. Litt trist faktisk, vi har stortrivdes i dette landet som har så mye å by på. Men nå blir det del 2 av reisen, hvor vi forlater Oceania og entrer Asia. Første stopp; Bali 😀
