South Australia har virkelig alt. Byliv, strandliv, bush, outback, vingårder, dyreliv – i tillegg til verdensklasse idrettsarrangementer, gourmetmat, arkitektur og kultur. Mulighetene for nye opplevelser er endeløse, og det er bortimot umulig å kjede seg her.
Australia består av en enorm kystlinje, bebodde områder, byer og suburbs er omtrent utelukkende nære kysten. Mellom byer og bebodde tettsteder og litt innenfor kysten ligger det som kalles «The Bush». Dette er relativt grønne områder som vi typisk ville kalt «marka» eller skogen. Men siden det er mer busker enn trær er «bush» nok mer riktig her. Alt innenfor dette blir kalt «the outback». Dette er omtrent hele innlands australia, brunt og rødlig, åpent og bortimot ubeboelig fordi det blant annet er veldig tørt. I mitt hode er det kun krokodiller, insekter, slanger, og noen få av den opprinnelige befolkningen i Australia som bor her. Ja, også er det den store røde stenen – Uluru. Men ganske mange bor i «bushen», og enda flere har «the bush» som sin nærmeste nabo. Et klart skille mellom bush og outback, og en mer tydelig definisjon finnes ikke etter hva jeg kan se. Men det er ganske artig hvordan «alle» her allikevel vet forskjellen og hva som er hva.
Vel det var dagens geografi, det var egentlig våre opplevelser med «the bush» jeg ville fortelle om 😀
Vi besøkte Yorke Peninsula i helgen. En halvøy som ser ut som en «støvel» i south australia med omtrent 500 km kystlinje og masse bush.
Det er også en masse saltsjøer her, inkludert denne rosa som jeg likte ekstra godt.
I bushen bor mye dyreliv, og vårt første stopp i Dhilba Guuranda Innes Nationalpark helt nederst på halvøyen ble en traumatisk opplevelse for meg. Som vanlig jaktet vi kengeruer, har så fryktelig lyst til å se de i sitt helt egne habitat, uten å gå inn i et reservat eller annet inngjerdet område. Så denne dagen var inget unntak. Vi kjørte i 30 km i timen med nesen gjennom bilvinduet. Med ekstra optimisme hver gang kengeruskiltet (varsel om kengeru som vi har hjemme med elg) dukker opp. Så et «scenic view» skilt og svingte inn og hoppet ut av bilen. 400 meter til punktet viste skiltet og vi tråkket i vei på grusstien. Allerede tidligere stopp ved saltsjøer og strender hadde vi merket at fluene var litt ekstra innpåslitne. De skulle liksom på død og liv sette seg i ansiktet, gjerne nære øyne eller munn. Best å holde munnen lukket hadde jeg lært. Men da vi går bortover stien merker vi at det er helt vanvittig mye fluer, det surrer overalt og vi mer eller mindre «kråler» med armene for å holde de unna hodet. Så sier plutselig Henrik: «Camilla, se ned. Jeg tror ikke dette er fluer, dette er veps.» Og så begynner han å løpe mot utsiktspunktet. Jeg fikk helt panikk. Veps er min største fiende. Hvorfor løp han videre istedet for tilbake? Jeg klarte å si det, og så løp vi begge for livet tilbake til bilen. De fortsatte å stange inn i bilvinduet og jeg var livredd! Adrenalinet pumpet da vi kjørte videre, og så alle insektene i ryggekameraet som fløy inn i bilen. Det var en skikkelig gigantisk sverm i hele området. Gi meg edderkopper, slanger, krokodiller og mer til, men ved veps drar jeg grensen. Bush’en er ikke for meg!
Vi så ingen kengeruer heller, men 3 struts, som kan ha vært emu’er. Bilruten var full av døde insekter, så det var ikke lett å skilne hva dyrene faktisk var. Og jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at innen jeg rakk å fumle frem kameraet, så var strutsen/emuen bak buskene alle gangene.
Det hører med til historien at da pulsen igjen var hvilende og vi hadde rukket å le litt av hele episoden, så vi litt nærmere på disse surrende insektene (godt skjermet av bilvinduene), og det kan ha vært rare og store fluer også. Ikke helt godt å si.
Heldigvis har Yorke Peninsula mer å by på enn bush og fluer. Vi besøkte også noen strender.
Vannet her er picture perfect!
Og ved lavvann, når vi kan gå over små, varme kulper er det ingen fluer som tør forfølge oss heller.
Vi så solen gå ned og spiste burgere før vi kjørte tilbake mot byen.
I bakhodet husket jeg at man ikke skal kjøre så mye i bushen i australia etter mørkets frembrudd. På grunn av alt «wildlife» som rører seg. Veldig kjedelig å kjøre på en kenguru. Men med så mange timer i bilen uten å ha sett en eneste kenguru, tenkte vi det gikk bra. Satt oss godt tilbake med podcasten «Snowball» fra Unravel som absolutt kan anbefales, og så himmelen bli blodrød og lilla før det var helt svart. Utenfor bilen hørte vi «det regnet» insekter i biltak og vinduer, og jeg måtte håndskure bilen på bensinstasjonen dagen etter…
Og der skulle man kanskje tro at vi ville gitt opp bush’en. Men vi gir oss ikke så lett.
Etter en hviledag på stranden (helt uten fluer), tok vi en ny tur til bushen.
Nordøst for Adelaide ligger Barossa Valley. Fullpakket av vingårder og nydelig vin. Skal fortelle mer om den opplevelsen i neste post. Men vi fikk også klemt inn en liten timestur i bushen.
Heldigvis mindre fluer her, og da kjente jeg meg ganske klar for kamp mot eventuelle slanger. Vi gikk ikke mer enn 10 minutter før jeg så noe som lignet på en stammestump med 2 «ører». Men så rørte plutselig øret på seg, og da ble vi ivrige.
Det var ganske langt borte og gjemt bak busk og i skyggen, så vi trodde det kanskje var en liggende hjort.
Men så reiste den seg og sprellet med forlabbene og da var vi ikke lenger i tvil. Kengeruen var funnet!
Litt lenger inn oppdaget vi flere kengeruer.
Jeg tok noen bilder av de og Henrik gikk litt videre, før han plutselig utbrøt «Oi». Den skal vi nok være litt forsiktig med. Vi hadde misset kengeruen som sto omtrent 5 meter unna meg – med blikket godt festet på meg.
De er store også, større enn meg på 2 ben. Nå vet jeg ikke om de er særlig aggressive og hvorvidt det var fare for noe angrep, men jeg tenkte det var greit å ikke finne det ut. Så etter noen bilder (fristelsen ble for stor til å la være), gikk jeg rolig videre.
Strålende fornøyd med å endelig ha funnet kengeruer i det fri – og nå slipper jeg å dra så mye inn i bushen fremover 😀
