Så var avreisedagen kommet. De siste dagene har jeg vært super stresset, og det har katten også vært. Jeg har hatt over 9000 skritt på klokka hver dag, og det uten å ha gått ut av huset. Løpt rundt som en hodeløs høne, skrevet lister lange som år, og ikke vært veldig hyggelig å ha med å gjøre. Henrik derimot er roen selv, og resignerer helt når jeg setter igang med hysteriet mitt. Torsdag fløy han ut døren, for å sette seg på stranden og se 5 timer golf. Tror det var godt for oss begge:-)
Men vi kom i mål. Alltid mye som skal pakkes, ryddes, fikses og repareres. Og alt skal gjøres i siste liten så klart. I år gjør vi også huset klart for utleie, så det ble litt ekstra stress i år, med å pakke ned alt av personlige eiendeler man har samlet til seg på 5 år.
Så igår kveld tok jeg en time-out. Neglene måtte faktisk få seg litt manikyr før Florida:-)
Ikke ble jeg trøtt igår heller. Og vi skulle dra hjemmefra kl 03:22. Sov kun ca 40 minutter i natt. Katten fløy rundt som en gal og jeg hadde tusen tanker i hodet. Men vi kom oss avgårde 03:35(da hadde vi begge til slutt måttet åle oss inn under sengen for å dra en motstrebende svart katt frem fra gjemmestedet), og heldigvis hadde ikke taxisjåføren dratt fra oss selvom vi var forsinket.
Den 2 timers taxituren ned til Santiago var ingen topp opplevelse. Katten skrek hele veien. I tillegg måtte han på do, og vi måtte be sjåføren stoppe midt i veien for å «bytte bleie». Denne turen blir et mareritt, tenkte vi.
Da vi kom til flyplassen fikk vi sjekket inn greit, men iom vi reiser med katt må vi innom agriculture kontoret på flyplassen (med alle papirer som vi har ordnet på forhånd). Damen i informasjonen tok passet mitt i bytte mot en «pin» som skulle gi meg tilgang inn gjennom bakinngangen på flyplassen. Jeg fikk ordnet alt, og fikk betalt «skatten»(som jeg ikke forstår meningen med), men da jeg kom tilbake var informasjonen – de som hadde passet mitt – stengt. Så da var det nye runder på alle språk for å forsøke å finne noen som kunne gi meg passet mitt.
Det gikk heldigvis greit til slutt det også. Men da skulle de plutselig ta Henriks pass i sikkerhetskontrollen. De gir liksom ingen informasjon (ikke på et språk vi forstår godt nok iallefall). Antagelig var det fordi vi hadde katt – alternativt tilfeldig stikkprøve – og da vi til slutt fant mannen som hadde Henriks pass var det bare en ordinær sjekk for eksplosiver/gass, sånn lapp de stryker over deg, putter inn i en maskin, og forhåpentligvis får «godkjent». Det gikk greit det også, men man blir litt stresset og frustrert når de så lettvint «tar fra deg» din viktigste eiendel- passet ditt- uten å gi forklaringer.
Endelig om bord på flyet sluknet vi alle tre før take off. Jeg tror ikke katten, som lå i vesken mellom bena mine, leet en muskel. Selv ikke ved en ganske humpete landing våknet han. Så var vi endelig i usa. Og her gikk ting på skinner idag.
Vi kom igjennom både passkontroll og baggasjeopphenting uten noe uforutsett. Og da vi gikk i tollen for å deklarere katten (vi gikk jo ut fra at alle de «100» papirene vi har på katten var nødvendig i tollen), sier mannen med stort smil og snille øyne at de var ikke så nøye med katter om dagen, han ser jo frisk ut han, det var mest hunder de sjekket nå om dagen. Men takk for at dere spurte, avslutter han med… så får vi se i Danmark da. Om de vil se papirene der. Mistenker at de der er mest interessert i EU-passet hans. Så 10 dagers forberedelser, og 1500 kr i utgifter for at papirene hans er sendt rundt halve DR for å få alle de nødvendige myndigheters godkjennelser og stempel, kjennes mest for at American Airlines skal få tilfredstilt et enormt behov for byråkrati…
Og så fikk vi hentet bilen, pakket inn alt vårt pikkpakk, og kjørte strake veien til Target for å kjøpe kattemat og kattesand. Da vi ankom hotellet hadde vi vært på reisefot i 12 timer. Hvorav selve flyturen var under 2 timer.
Men katten var fornøyd med å strekke på bena utenfor vesken, og vi var glade for å hvile bena. Så vi kjøpte sushi og beef jerky på butikken, og kastet oss i sengen for å se golf på tv. Du får ikke mer amerikansk enn det:-)
Og midt i fantastiske golfprestasjoner sovnet vi alle tre igjen, og gikk glipp av årets golf høydepunkter. Men det var verdt det!
